Kalt av Gud
Vi er blitt gitt prestedømmets store kraft. Den velsigner oss enkeltvis og gir også velsignelser til vår familie.
Den femte trosartikkel sier: ”Vi tror at en mann må kalles av Gud, ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet, for å kunne forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser.”1
Et av våre viktigste prestedømskall, et som fordrer vår konstante oppmerksomhet, gjelder våre familier og våre hjem. Brødre, som fedre og patriarker i våre familier skal vi ”etter guddommelig forordning … presidere over [vår] familie i kjærlighet og rettferdighet, og [vi] er ansvarlige for å sørge for livets nødvendigheter og beskyttelse for [vår] familie…
Mann og hustru har et høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre og for sine barn… Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov, til å lære dem å elske og tjene hverandre, til å overholde Guds bud og å være lovlydige borgere hvor enn de bor. Ektemenn og hustruer – mødre og fedre – vil bli holdt ansvarlig for Gud når det gjelder å oppfylle disse forpliktelsene.”2
Vi lever i en verden som så sårt trenger rettferdig lederskap grunnlagt på troverdige prinsipper.
I vår kirke har vi blitt lært, på vår egen unike måte, korrekte prinsipper for lederskap, rettledet av prestedømsmyndighet. Jeg tror få av oss forstår prestedømmets potensial og den velsignelse det er. Jo mer vi lærer om å bære prestedømmet og forstår dets virkemåte, jo mer vil vi sette pris på velsignelsene Herren har gitt oss.
John Taylor sa en gang:
”Jeg vil … kort svare at [prestedømmet] er Guds styreform, enten det er på jorden eller i himlene, for det er ved denne kraft, makt eller dette prinsipp at alt opprettholdes [og] styres på jorden og i himlene, og [det er] ved denne kraft at alle ting opprettholdes og fastholdes. Den styrer alle ting – den dirigerer alle ting – den fastholder alle ting – og har å gjøre med alt Gud og sannhet assosieres med.
Det er den kraften Gud delegerte til intelligenser i himlene og til mennesker på jorden … Når vi kommer til Guds celestiale rike, vil vi finne den mest fullkomne orden og harmoni som eksisterer, fordi der er det fullkomne mønster, der utøves det mest fullkomne styresett, og når eller hvor som helst de prinsippene er utviklet på jorden, har de i den grad de har blitt utbredt og tatt hensyn til, medført velsignelser og frelse for den menneskelige familie. Og når Guds styresett blir tatt i bruk i større grad, og når Jesu bønn, som han lærte sine disipler, blir besvart, og Guds rike kommer på jorden og hans vilje utøves her som i himmelen, da, og ikke før, vil universell kjærlighet, fred, harmoni og enhet være fremherskende.”3
Herren ga oss en visjon av hva prestedømmet kan være da han rettledet sine apostler, som skulle videreføre arbeidet etter hans død. Han erklærte til dem: ”Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.4
Én av velsignelse vi mottar fra prestedømmet, er muligheten til å tilhøre et quorum. Et prestedømsquorum består av en konkret gruppe menn med det samme prestedømsembetet, organisert for mer effektivt å fremme oppbyggelsen av Guds rike.
President Stephen L. Richards ga oss en gang en tresidig definisjon på et prestedømsquorum. Han sa at et prestedømsquorum er tre ting: ”for det første en klasse, for det annet et brorskap og for det tredje en tjenesteenhet.”5
Jeg fikk lære hvordan et quorum fungerer på disse tre måtene for mange år siden, under et høyprestenes gruppemøte på et lite tettsted i det sydlige Wyoming. Leksjonen den uken handlet om rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Det kom snart tydelig frem at læreren var godt forberedt til å undervise sine brødre. Så førte et spørsmål til et svar som totalt forandret leksjonens gang. En bror svarte følgende på spørsmålet: ”Jeg har lyttet til leksjonen med stor interesse. Tanken har streifet meg at informasjonen vi har fått presentert, snart vil gå tapt om vi ikke finner måter å anvende den på i praksis i hverdagen.” Så foreslo han en handlingsplan.
Kvelden før hadde et medlem av lokalsamfunnet gått bort. Hans hustru var medlem av Kirken, men han hadde ikke vært det. En høyprest hadde besøkt enken og uttrykt sin medfølelse. Da han gikk etter besøket, så han utover den vakre gården til den avdøde. Han hadde lagt så mye tid og krefter i å bygge den opp. Alfalfaen var allerede skåret og kornet var snart klart til innhøsting. Hvordan skulle denne stakkars søsteren takle de problemene som nå plutselig falt på henne? Hun ville trenge tid til å få organisert seg for sine nye ansvarsoppgaver.
Så foreslo han for gruppen at de skulle anvende prinsippene de nettopp hadde blitt undervist i – ved å hjelpe enken med å drive gården til hun og hennes familie kunne finne en mer permanent løsning. Resten av møtet ble brukt til å organisere hjelpeprosjektet på hennes vegne.
Da vi forlot klasserommet, hersket en god følelse blant brødrene. Jeg hørte en av dem si, idet han gikk ut av døren: ”Dette prosjektet er akkurat hva vi trengte som gruppe for å samarbeide igjen.” En leksjon var gjennomgått, et brorskap var styrket, et tjenesteprosjekt var organisert for å hjelpe en som trengte det.
Disse prinsippene som ble undervist oss i et quorum, gjelder ikke bare i et quorum, de samme prinsippene gjelder for prestedømmets lederskap i hjemmet. Vi er under guddommelig befaling om å ”oppdra [våre] barn i lys og sannhet”.6 Hvis fedre ikke oppdrar sine barn i lys og sannhet, har ikke Gud behag i dem. Dette er budskapet:
”Men sannelig sier jeg til deg min tjener …, du er under … fordømmelse.
Du har ikke lært dine barn lys og sannhet ifølge budene; og den onde har ennå makt over deg, og dette er grunnen til din lidelse.
Og nå gir jeg deg et bud – hvis du vil bli frelst fra den onde, må du sette ditt eget hus i orden, for der er mange ting som ikke er som de skulle være i ditt hus.”7
Kirken må fortsette å legge vekt på familien. Vi må undervise i prinsippet om å bygge påfølgende generasjoner med medlemmer som er gift i templet og er trofaste. Vi må undervise i grunnleggende læresetninger og forstå forholdet mellom vår personlige- og familiens åndelige vekst. Vi trenger å gjøre målet tydelig, invitere medlemmer til å komme til Kristus og holde ut til enden.
Blant de første instruksene som ble gitt til menn og kvinner, var: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjød.”8
Som et ledd i sin plan forordnet Gud ekteskapet for å frembringe den grunnleggende organisasjonsenheten – familien. Ett av de første prinsippene han lærte Adam og Eva, var å utvikle et arbeidsforhold. Skriften erklærer:
”Og Adam og Eva, hans hustru, påkalte Herrens navn, og fra veien til Edens have hørte de Herrens røst som talte til dem, og de så ham ikke, for de var utstøtt fra hans åsyn.
Og han ga dem bud om at de skulle tilbe Herren, sin Gud, og ofre de førstefødte av sin hjord som et offer til Herren. Og Adam var lydig mot Herrens bud.”9
Så befalte Herren våre første jordiske foreldre å undervise sine barn om lydighet til hans lover, og ”Adam og Eva priste Guds navn, og de kunngjorde alt dette for sine sønner og døtre”.10
President Spencer W. Kimball har lært oss om familiens evige natur:
”Formelen er enkel, ingrediensene er få, selv om hver av dem kan utdypes på mange måter.
For det første må man ha riktig innstilling til ekteskapet, som innebærer å velge en ektefelle som er så nær opp til det fullkomne som mulig i alle saker av betydning for den enkelte. Så må de to partene komme til templets alter med den forståelse at de må arbeide hardt for å lykkes med å leve sammen.
For det andre må det råde stor uselviskhet, man må glemme seg selv, og hele familielivet og alt som har innflytelse på det, må rettes inn mot familiens beste, mens egoet må undertrykkes.
For det tredje må man fortsette å kurtisere hverandre og gi uttrykk for hengivenhet, godhet og omtanke, for å holde kjærligheten levende og la den utvikle seg.
For det fjerde må man fullt ut etterleve Herrens bud, slik de defineres i Jesu Kristi evangelium.”11
Hjemmet skulle være et anker, en trygg havn, et tilfluktssted, et sted hvor lykken råder og familien lever sammen, et sted hvor barna blir elsket. I hjemmet skulle foreldre lære sine barn livets store lekser. Hjemmet skulle være midtpunkt for den enkeltes jordiske erfaring, hvor kjærlighet og gjensidig respekt finnes i riktig blanding.
Nest etter det å være evige partnere, kommer det å være jordiske foreldre. Fedre og mødre må overveie sin rolle i dette store ansvaret. Mine barn lærte meg noe viktig for mange år siden. Familien hadde flyttet fra California til New York, hvor jeg hadde tatt imot en stilling i et nytt firma. Vi tok fatt på prosessen med å finne et nytt hjem ved å lete i områdene nærmest byen. Gradvis beveget vi oss imidlertid lenger vekk fra byen for å finne et hus i et nabolag som dekket våre behov. Vi fant et flott hus et godt stykke unna New York City. Det var et ettplanshus som var innhyllet av de vakre, mørke og tette skogene i Connecticut. Den siste prøven før vi kjøpte huset, var at jeg skulle ta pendlertoget inn til New York City og finne ut hvor lang tid det ville ta meg å komme til jobben. Jeg tok turen og kom hjem heller mismodig. Turen tok halvannen time hver vei. Jeg gikk inn på motellrommet hvor familien ventet på meg, og ga barna et valg.
”Dere kan få enten dette huset eller en far,” sa jeg. Til min overraskelse svarte de: ”Vi tar huset. Du er ikke så mye hjemme likevel.” Jeg ble helt knust. Det barna fortalte meg, var sant. Jeg måtte omvende meg fort. Barna trengte en far som var mer hjemme. Omsider kom vi frem til et kompromiss og kjøpte et hus mye nærmere byen, med atskillig kortere reiseavstand. Jeg forandret arbeidsvanene så jeg kunne få mer tid med familien.
Gjennom alle tider har Herren befalt sitt folk å undervise sine barn i sannhet og rettferdighet. Vi oppfordrer dere til å samle deres familie rundt dere til familiebønn, for å studere evangeliet, utføre fellesoppgaver og ha familieaktiviteter. Vi ber dere innstendig om å rådføre dere med familiemedlemmene og oppmuntre dem til å ta del i de viktige avgjørelsene, som det å planlegge familieaktiviteter.
President Brigham Young sa: ”Prestedømmet … er et fullkomment styresett, og dette alene kan utfri den menneskelige familie fra alle onder som nå plager dens medlemmer, og sikre dem lykke og lykksalighet i det hinsidige.”12
Vi er gitt prestedømmets store kraft. Den velsigner oss enkeltvis og gir også velsignelser til vår familie. Den velsigner quorumene vi tilhører. Den velsigner forsamlingene vi er kalt til å tjene, og den velsigner til og med den verden vi lever i. Vi må lære hvordan vi rettferdig kan følge læresetningene Herren har gitt oss som bærere av hans hellige prestedømme. Vi blir rådet:
”Derfor, må enhver lære sin plikt, og med all flid virke i det embedet som han er blitt kalt til.
Den som er doven, skal ikke være verdig til å bestå, og den som ikke lærer sin plikt og ikke er til Guds behag, skal ikke være verdig til å bestå.”13
Måtte Herren velsigne oss som medlemmer av hans kirke, at vi må forstå hvilken velsignelse det er å ha prestedømmet på jorden og være i stand til å anvende det på vegne av våre familier og alle mennesker. Måtte vi vokse til å forstå vårt forhold til Gud, vår evige Fader, og det prestedømmet han har gitt oss, er min ydmyke bønn, i Jesu Kristi navn, amen.