Jeg tror jeg kan, jeg visste jeg kunne
Vi har ikke alle lik erfaring, like anlegg og lik styrke, … vi vil alle være ansvarlige for bruken av gavene og anledningene som er gitt oss.
Mine kjære brødre i det hellige prestedømmet, jeg ber om at dere må forstå meg når jeg taler til denne enorme forsamlingen i kveld. Som Kirkens president har president Gordon B. Hinckley utrettet uoverkommelig mange oppgaver. Likevel var han en gang en ung bærer av Det aronske prestedømmet slik mange av dere er. Dere unge menn i Det aronske prestedømmet skal bli Kirkens ledere i fremtiden. I kveld ønsker jeg å rette mine ord hovedsakelig til dere. Dere må forstå at suksess – både for dere selv og for Kirken – vil avhenge av deres besluttsomhet når det gjelder å utføre Herrens verk. Hver enkelt av dere må ha tro og tillit til å gå fremover.
Hver mann og gutt som lytter i aften, har blitt betrodd den største kraft på jorden – Guds hellige prestedømme. Det er kraften til å handle rettferdig i Herrens navn for å bygge opp Guds rike på jorden. Jeg minner dere om ”at prestedømmets rettigheter er uadskillelig tilknyttet himmelens krefter, og at himmelens krefter hverken kan kontrolleres eller nyttes uten at det skjer ifølge rettferdighetens prinsipper”.1 Prestedømme er å handle som Guds representant, og Herren vil holde oss ansvarlig for vår bruk av denne store myndighet.
Jeg hørte for første gang den herlige historien om Det lille lokomotivet som kunne da jeg var omkring 10 år gammel. Som barn var jeg interessert i fortellingen fordi togvognene var fulle av lekedyr, lekeklovner, lommekniver, puslespill og bøker så vel som deilig mat. Men lokomotivet som trakk toget over fjellet, brøt sammen. Historien beretter at et stort passasjertog-lokomotiv kom forbi og ble bedt om å trekke vognene over fjellet, men det følte seg for viktig til å trekke det lille toget. Et annet lokomotiv kom forbi, men det ville ikke nedlate seg til å hjelpe det lille toget over fjellet fordi det var et godstog-lokomotiv. Et gammelt lokomotiv kom forbi, men det ville ikke hjelpe fordi det sa: ”Jeg er så trett … Jeg kan ikke. Jeg kan ikke. Jeg kan ikke.”
Så kom et lite blått lokomotiv nedover sporet, og det ble bedt om å trekke vognene over fjellet til barna på den andre siden. Det lille lokomotivet svarte. ”Jeg er ikke særlig stor … de bruker meg bare som skiftelokomotiv i vognstallen. Jeg har aldri vært over fjellet.” Men det tenkte på barna på den andre siden av fjellet som ville bli skuffet hvis de ikke fikk alle godsakene i vognene. Derfor sa det: ”Jeg tror jeg kan. Jeg tror jeg kan. Jeg tror jeg kan.” Og det koblet seg til det lille toget. ”Puff, puff, tøff, tøff,” sa det lille blå lokomotivet. ”Jeg tror jeg kan – jeg tror jeg kan – jeg tror jeg kan – jeg tror jeg kan – jeg tror jeg kan – jeg tror jeg kan – jeg tror jeg kan.” Med denne innstillingen nådde det lille lokomotivet toppen av fjellet og gikk nedover på den andre siden og sa: ”Jeg trodde jeg kunne. Jeg trodde jeg kunne. Jeg trodde jeg kunne. Jeg trodde jeg kunne. Jeg trodde jeg kunne. Jeg trodde jeg kunne.”2
Til tider blir vi alle bedt om å strekke oss og gjøre mer enn vi tror vi kan. Jeg minnes president Theodore Roosevelts vittige bemerkning: ”Jeg er bare et gjennomsnittsmenneske, men vit, jeg arbeider hardere med det enn gjennomsnittsmennesket!”3 Vi utvikler våre talenter ved at vi først tror vi kan. Vi kjenner alle lignelsen om talentene. Mesteren ga en fem talenter, en annen to og en tredje én, ”hver av dem etter som de hadde evne til…
Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem, og tjente fem til.
Han som hadde fått to, gjorde det samme, og tjente to til.
Men han som hadde fått den ene talenten, gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin herres penger.”
Etter lang tid ba Mesteren dem avlegge regnskap. Den som hadde mottatt fem talenter, rapporterte at han hadde tjent fem talenter til, og han fikk følgende ros: ”Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget.” Han som hadde fått to talenter, tjente to talenter til og fikk også løfte om større herredømme. Men han som hadde mottatt én talent, ga tilbake denne ene talenten og sa: ”Herre, jeg visste at du er en hård mann, som høster der du ikke sådde, og sanker hvor du ikke strødde.
Derfor ble jeg redd. Jeg gikk og gjemte din talent i jorden.”4
Da denne dovne tjeneren gjorde regnskap for sin forvaltning, la han skylden for sin egen karakterbrist på sin mester.5 Han kunne i det minste ha satt pengene i omløp og fått renter av dem istedenfor å grave dem ned i jorden. Hans talent ble tatt fra ham og gitt til mannen som hadde 10 talenter. Deretter sier Herren oss: ”For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.”6
Vi kan undres over om det var rettferdig å ta talenten fra den som hadde minst og gi den til den som hadde mest. Men helt fra starten av forklarer Herren at hver mann hadde evner.7
Noen av oss er for tilfredse med det vi allerede gjør. Vi blir værende på trinnet ”spis, drikk og vær glad” når det er rikelige anledninger for vekst og utvikling. Vi går glipp av anledninger til å bygge opp Guds rike fordi vi passivt mener at andre vil ta seg av dette. Herren forteller oss at han vil gi mer til dem som er villige. De vil foredles i sin innsats, slik det lille blå lokomotivet som trakk toget over fjellet. Men de som sier: ”Vi har nok, fra dem skal endog fratas det de har.”8
Herren betror alle sine tjenere, innbefattet enhver prestedømsbærer, åndelige talenter. Herren, som gir oss disse talentene, sier oss: ”Jeg tror du kan. Jeg tror du kan.” Vi har ikke alle lik erfaring, like anlegg og lik styrke, men vi får forskjellige anledninger til å benytte disse åndelige gaver, og vi vil alle være ansvarlige for bruken av gavene og anledningene som er gitt oss.
Kirkens historie inneholder beretninger om prestedømsbærere med stor kapasitet. Enkelte var svært dyktige, men også uberegnelige og upålitelige, og tapte derfor de åndelige gavene og talentene som Herren i så rikelig grad hadde begavet dem med. Jeg vil gjerne fortelle dere om en slik person.
Samuel Brannan førte noen hellige rundt Kapp Horn på skipet Brooklyn. De hadde et kort opphold på Hawaii før de la til kai i San Francisco. Han ble overbevist om at hovedtyngden av de hellige ikke skulle slå seg ned i Rocky Mountains, men skulle dra videre til California. Han reiste østover og møtte den første emigrantgruppen under Brigham Youngs ledelse i Green River i Wyoming. Han brukte alle sine overtalelsesevner til å prøve å få Brigham Young til å benytte alle mulighetene som han følte California hadde å tilby. Brigham Young svarte: ”Hvis vi drar til California, vil vi ikke være i stand til å bli værende der i fem år. Men blir vi værende i fjellene, kan vi dyrke våre egne poteter og spise dem, og jeg har til hensikt å bli her.”9 Brannan ble værende sammen med hovedtyngden av de hellige noen dager, men fordi han var sta og egoistisk, dro han av gårde tilbake til California i august 1847.
I likhet med det store lokomotivet som ikke ville nedlate seg til å trekke toget over fjellet, gikk ikke Sam Brannan inn for å bygge opp Guds rike. I stedet var han opptatt av handelsvirksomhet og av å tjene penger. Han ble den første millionæren i California, med tallrike forretningsforetagender og omfattende jordeiendommer. Fordi han hadde vært leder for denne gruppen av hellige, ba president Young ham avlegge regnskap for tienden han hadde samlet inn fra Kirkens medlemmer i California, innbefattet de som var involvert i gullrushet, men han gjorde ikke dette. Han brukte heller ikke disse midlene til å etablere Kirken eller hjelpe medlemmene der.
En tid hadde Brannan stor fremgang med sin virksomhet og med å erverve land til egen fordel, men til slutt opplevde han vanskelige tider. Familien hans holdt ikke sammen. Da han døde, var han alene, nedbrutt både fysisk, åndelig og økonomisk. I seksten måneder var det ingen som gjorde krav på hans legeme. Til slutt ble det lagt på San Diegos Mount Hope gravlund. Sam Brannan utrettet mye i livet, men det endte med at han betalte en fryktelig pris for ikke å respektere sin prestedømsforvaltning og å ha unnlatt å følge Guds profet.10
De av oss som nå har prestedømsansvaret i Kirken, må følge og oppholde vår profet, president Gordon B. Hinckley.
I likhet med ”Det lille lokomotivet som kunne”, må vi holde oss på rett spor og utvikle våre talenter. Vi må huske at prestedømmet bare kan brukes til rettferdige formål. Når det brukes ”i noen som helst grad av urettferdighet, se, da trekker himlene seg tilbake, Herrens Ånd bedrøves, og når den borttas – Amen til den manns prestedømme og myndighet”.11
For å holde oss på rett spor må vi hedre og oppholde dem som har de presiderende prestedømsnøkler. Vi blir minnet om at mange er ”kalt, men få er utvalgt”.12 Når blir vi utvalgt? Vi blir utvalgt av Herren først når vi har gjort vårt beste for å fremme dette hellige verk ved vår hengivne innsats og våre talenter. Våre anstrengelser må alltid ledes av de rettferdige prinsippene som Herren har forklart i det 121. kapittel av Lære og pakter.
”Ingen makt eller innflytelse kan eller bør utøves i kraft av prestedømmet, men kun ved forståelse, ved langmodighet, ved mildhet og ydmykhet og ved oppriktig kjærlighet;
ved godhet og ren kunnskap som storlig skal utvide sjelen, uten hykleri og uten svik.”13
Prestedømmet er gitt for å være til velsignelse for andre. President David O. McKay sa: ”Prestedømmets grunnleggende natur er evig. Når det kommer til uttrykk i livet, tilkjennegir det kraft. Vi kan forestille oss prestedømmets kraft som en stor oppdemning av et vannreservoar. En slik kraft blir dynamisk og frembringer gode resultater først når den frigjorte kraften blir aktiv i daler, på marker, i hager og lykkelige hjem. Slik blir kraftprinsippet først tilkjennegitt når det blir aktivt i menneskenes liv og vender deres hjerter og ønsker til Gud, og tilskynder dem til å yte tjeneste for sine medmennesker.”14 Hvis vi ikke tjener andre, gavner prestedømmet oss faktisk ikke, for det er ingen passiv kraft. Brødre, vær generøse med kraften til å velsigne som følger med prestedømmet, spesielt overfor deres egen familie. Husk at Herren har sagt: ”Enhver du velsigner, vil jeg velsigne.”15
Når vi forbereder oss til den tiden da vi skal stå til regnskap overfor Herren for vår egen prestedømsforvaltning, hvor vil vi være? Husk at ”portens vokter er Israels Hellige, han holder ingen tjener der”.16
Jeg håper vi ikke vil være som det store passasjertog-lokomotivet, altfor stolte til å godta oppdragene vi får. Jeg ber om at vi ikke vil være som personen i det kjente diktet som sa:
Fader, hvor skal jeg arbeide i dag?
Jeg var fylt av varme og kjærlighet.
Da pekte han ut et lite sted
og sa: ”Skjøtt dette for meg.”
Jeg svarte straks: Ӂ, nei, ikke det!
Ingen ville kunne se
hvor godt mitt arbeid ble gjort.
Det lille stedet er ikke noe for meg.”
Hans ord var ikke strenge,
Han svarte meg så mildt:
”Å, min kjære, se inn i ditt hjerte.
Arbeider du for dem eller for meg?
Nasaret var et lite sted,
Galilea var også det.” 17
Jeg håper også at vi ikke er som godslokomotivet, uvillige til å gå en ”ekstra mil” i tjeneste. Mesteren lærte oss at ”om noen tvinger deg til å gå en mil, så gå to med ham”.18 Noen av våre mest givende stunder i livet er disse ”ekstra milene” vi gir i form av tjeneste når kroppen sier at den ønsker å slappe av, men vårt bedre jeg dukker opp og sier: ”Her er jeg, send meg.”19
Eller sier vi i likhet med det gamle lokomotivet at vi er for trette – eller for gamle? Jeg minner dere på at president Hinckley er 92 år og fremdeles i farten!
Jeg håper at vi alle kan være som ”det lille lokomotivet som kunne”. Det var ikke særlig stort, hadde bare blitt brukt som skiftelokomotiv og hadde aldri vært over et fjell, men det var villig. Dette lille lokomotivet koblet seg til toget som hadde strandet, tøffet opp til toppen av fjellet og ned igjen mens det sa: ”Jeg trodde jeg kunne.” Vi må alle klatre opp fjell som vi aldri før har besteget.
Brødre, vårt arbeid er stort og vårt prestedømsansvar tungt. Jeg håper og ber om at vi kan gå fremover med dette hellige verk i ydmykhet og oppriktighet og forenet under Herrens ånds veiledning og under president Gordon B. Hinckleys ledelse, i Jesu Kristi navn, amen.