Til menn i prestedømmet
Dere menn som har dette dyrebare prestedømmet, la det være en del av deres sjel. Vær verdig til det til alle tider og i alle situasjoner.
Nå, mine kjære brødre, taler jeg til dere med et ønske om å være til hjelp. Jeg ber om at Herrens ånd må veilede meg.
Jeg trenger ikke fortelle dere at vi har blitt en svært stor og sammensatt kirke. Vårt program er så stort og vår rekkevidde så utstrakt at det er vanskelig å fatte. Vi er en leg-kirke. Dette er bemerkelsesverdig og fantastisk. Det må alltid være slik. Vi må aldri bevege oss i retning av å bli en omfattende betalt virksomhet. Men vi vet at det administrative arbeidet er en svært tung byrde for våre biskoper og stavspresidenter så vel som noen andre. Dette faktum har gjort at Det første presidentskap og De tolv har holdt mange møter – noen lange og interessante – hvor vi har saumfart Kirkens programmer og satt dem sammen igjen. Formålet har vært å se om det kunne være noen programmer vi kunne avskaffe. Men når vi har analysert disse, har vi ikke sett mye som vi kunne unnvære. Å kvitte seg med ett program er som å gi bort ett av sine barn. Man har ikke hjerte til å gjøre det. Men jeg ønsker å forsikre dere om at vi er klar over byrdene deres og tiden dere bruker. På dette prestedømsmøtet vil jeg nevne noen av sakene vi har drøftet. Jeg tror dere vil legge merke til at vi har gjort litt fremgang, selv om den kan være liten.
Jeg vil tale til dere om noen forskjellige saker.
Vi har bestemt, først, at fra og med 1. november skal tempelanbefalinger være gyldige i to år istedenfor ett. Dette skulle redusere den tiden biskoper og stavspresidenter og deres rådgivere må bruke til intervjuer for tempelanbefaling. Hvis en som har anbefaling på noe tidspunkt blir uverdig til å reise til templet, vil det naturligvis være biskopens eller stavspresidentens ansvar å inndra vedkommendes anbefaling.
Men erfaring viser at det er svært få slike tilfeller. Derfor vil dette være programmet, brødre. Fra og med første november, uansett hvilken dato som står skrevet på anbefalingen, vil gyldigheten utvides med ett år. Deretter skal anbefalingene fornyes annethvert år istedenfor hvert år som nå. Vi håper dette vil bli gunstig. Vi har tro på at det vil bli det.
Så en annen sak.
Eldste Ballard har talt til dere om misjonærer. Jeg ønsker å slutte meg til det han sa. Jeg håper at våre unge menn, og våre unge kvinner, vil vokse med utfordringen han har gitt. Vi må heve normen for verdighet og kvalifikasjoner hos dem som reiser ut i verden som vår Herre Jesu Kristi ambassadører.
Nå har vi en interessant skikk i Kirken. Misjonærer som skal reise ut, blir gitt et avskjedsmøte. I noen ward har dette blitt et problem. Fordi så mange misjonærer reiser ut eller kommer hjem, blir de fleste nadverdsmøter viet slike hendelser.
Ingen andre i Kirken holdes det avskjedsmøte for når vedkommende tar fatt på en spesiell tjeneste. Vi har aldri denne type møte for en nykalt biskop, stavspresident, president i Hjelpeforeningen, generalautoritet eller andre jeg kan komme på. Hvorfor skulle vi ha farvelmøter for misjonærer?
Det første presidentskap og De tolv har etter megen bønn og omhyggelig overveielse kommet til at det nåværende program med farvelmøter for misjonærer skulle modifiseres.
Misjonæren som skal reise, vil få anledning til å tale i 15-20 minutter på et nadverdsmøte. Men foreldre og søsken vil ikke bli bedt om å gjøre det. Det kan være to eller flere misjonærer som skal reise som taler på samme møte. Møtet vil helt og holdent planlegges av og presideres over av biskopen, og ikke arrangeres av familien. Det vil ikke være spesielle musikkinnslag eller noe lignende.
Vi vet at dette vil være en stor skuffelse for mange familier. Mødre og fedre, brødre og søstre og venner har tidligere deltatt. Vi ber dere godta denne avgjørelsen. Hvis det allerede er planlagt et farvelmøte, kan det gjennomføres. Men ingen slike tradisjonelle farvelmøter skulle planlegges for fremtiden. Vi er overbevist om at når alle sider av situasjonen tas i betraktning, så er dette en klok avgjørelse. Vær så snill å godta den, mine kjære brødre. Denne anmodningen fra min side gjelder også søstrene, spesielt mødrene.
Vi håper også at store ”åpne hus” etter nadverdsmøtet der misjonæren har talt, ikke vil ta overhånd. Familiemedlemmer ønsker kanskje å komme sammen. Vi har ingen innvendinger mot det. Men vi ber om at det ikke holdes åpne mottakelser som et stort antall mennesker blir invitert til.
Misjonærtjeneste er en så fantastisk opplevelse at den er en stor belønning i seg selv. Og når en misjonær kommer hjem til sin familie og sitt ward igjen, kan han igjen få anledning til å tale på et nadverdsmøte.
Så til neste sak.
La meg gi dere en kort rapport om det vedvarende utdannelsesfondet som ble opprettet på aprilkonferansen for halvannet år siden. Programmet er nå godt etablert og har god fremgang. Vi har et solid økonomisk fond som trofaste siste-dagers-hellige har bidratt til. Vi håper vi vil motta mer for å gjøre det mulig å hjelpe et større antall personer som er verdige til denne hjelpen.
I dag er ca. 5000 menn og kvinner, de fleste unge, under utdannelse. Ellers hadde de kanskje ikke hatt denne muligheten. Tenk over konsekvensene. Disse trofaste siste-dagers-hellige får tilbud om en start som gjør det mulig for dem å klatre ut av fattigdommen som de og deres forfedre har levd under. Deres muligheter for inntekt blir øket i stor grad. Deres evne som ledere blir hevet. De blir dyktige menn og kvinner, medlemmer av Kirken som vil fremme dens program slik vi aldri før har kunnet tenke oss.
Jeg vil gi dere ett eksempel. Den første unge kvinnen som fikk lån, har nå fullført et års utdannelse og har søkt om midler til sitt siste år. Hun studerer for å bli tannlegesekretær.
Før arbeidet hun i en restaurant og tjente 130 dollar i måneden. Det ventes at hun, når hun snart er ferdig med utdannelsen, vil få 650 dollar i måneden i begynnerlønn – en umiddelbar økning på 500 prosent. Og lønnen vil stige med årene.
Noen få dollar betyr så fantastisk mye når de blir riktig anvendt. Nå kan dere multiplisere hennes erfaring med 5000. Det er helt utrolig å tenke på dette. Studenter får opplæring til å bli mekanikere, systemanalytikere, administrative konsulenter, terapeuter, datateknikere, sykepleiere, sykehusarbeidere, dataprogrammerere, dataingeniører, motedesignere, revisorer, elektrikere, engelsklærere, bakere, hotelldirektører og grafiske designere, for å nevne noen.
Mulighetene er utallige, og det som skjer, er virkelig herlig og fantastisk.
Den neste saken jeg vil nevne, er familiens hjemmeaften. Vi frykter at dette svært viktige programmet er på nedtur i altfor mange områder. Brødre, det er ikke noe som er viktigere enn deres familier. Dere vet det. Dette programmet ble startet i 1915, for 87 år siden, da president Joseph F. Smith innstendig oppfordret de siste-dagers-hellige til å vie en kveld i uken spesielt til familien. Det skulle være en tid for undervisning, skriftlesning, til å utvikle talenter og drøfte familiesaker. Det skulle ikke være en tid da man overvar sportsarrangementer eller lignende. Selvfølgelig, hvis man av og til har en slik familieaktivitet, kan det være i orden. Men i denne tiden med stadig flere aktiviteter er det så viktig at fedre og mødre setter seg ned med sine barn, ber sammen, lærer dem Herrens veier, overveier familiens problemer og lar barna vise sine talenter. Jeg er sikker på at dette programmet ble til som følge av Herrens åpenbaring fordi det var et behov blant Kirkens medlemmer.
Hvis det var behov for dette for 87 år siden, er dette behovet sannelig langt større i dag.
Det ble bestemt at mandag kveld skulle vies til denne familieaktiviteten. I områder hvor det finnes mange medlemmer av Kirken, respekterte skoleadministrasjonen og andre dette programmet og planla ikke aktiviteter denne kvelden.
Nå ser vi en økende tendens til å legge andre aktiviteter til mandag kveld. Vi anmoder ærbødigst våre ansatte i den offentlige skolen og andre om å la oss ha denne ene kvelden i uken, så vi kan benytte dette viktige og tradisjonelle programmet. Vi ber om at de ikke planlegger aktiviteter som tar barnas tid på mandagskvelder. Vi er sikre på at de forstår at det er svært viktig at familier får anledning, i det minste en gang i uken, til å være sammen uten at det kolliderer med andre interesser. Vi vil være virkelig takknemlige hvis de vil samarbeide i denne saken. Og vi ber så innstendig vi kan om at fedre og mødre må ta denne anledningen og utfordringen svært alvorlig og gjøre mandag kveld til en hellig tid for familien.
Det er ikke få invitasjoner jeg har mottatt til å delta på offentlige mandagsarrangementer av et eller annet slag. Jeg har konsekvent sagt nei takk til disse innbydelsene og forklart at jeg har satt av mandag som familiens tid til hjemmeaften. Jeg håper oppriktig at hver eneste en av dere vil gjøre det samme.
Neste punkt.
Brødre, jeg vil igjen understreke hvor viktig selvhjulpenhet er for ethvert medlem av Kirken og for familien.
Ingen vet når en katastrofe kan inntreffe. Sykdom, skade, arbeidsløshet kan ramme oss alle.
Vi har et stort velferdsprogram med lagerhus til for eksempel korn i forskjellige områder. Det er viktig at vi gjør dette. Men det beste stedet hvor vi kan sette til side noe mat, er i vårt hjem, sammen med litt sparepenger. Det beste velferdsprogrammet er vårt eget velferdsprogram. Fem eller seks spann med hvete hjemme er bedre enn en skjeppe på velferdssenterets kornmølle.
Jeg forutsier ingen overhengende katastrofe. Jeg håper det ikke kommer noen. Men forutseenhet skulle styre vårt liv. Alle som eier et hus, innser at det er behov for brannforsikring. Vi håper og ber om at det aldri vil bli brann. Ikke desto mindre betaler vi forsikringen for å dekke en slik katastrofe om den skulle inntreffe.
Vi bør gjøre det samme med hensyn til familiens velferd.
Vi kan begynne svært beskjedent. Vi kan begynne med et lager for en uke og gradvis utvide det til en måned og så til tre måneder. Jeg snakker nå om mat som dekker det grunnleggende behov. Som dere alle vet, er ikke dette noe nytt råd. Men jeg frykter at mange mener at et matlager for lang tid er så langt utenfor deres rekkevidde at de ikke gjør noen anstrengelse i det hele tatt.
Begynn i det små, mine brødre, og arbeid gradvis mot et rimelig mål. Spar litt penger regelmessig, så vil dere bli forbauset over hvordan beløpet øker.
Kvitt dere med gjeld og det fryktelige fangenskap den medfører.
Vi hører mye om annenprioritetslån. Nå er jeg blitt fortalt at det er tredjeprioritetslån.
Disipliner dere selv når det gjelder forbruk, lån og i virksomhet som leder til konkurs og den smerte som følger med.
Nå til slutt, brødre, vil jeg kort komme tilbake til en sak jeg har talt om før og som er blitt behandlet av eldste Ballard og president Monson på dette møtet. Jeg håper ikke de vil gjøre innvendinger mot at jeg igjen forsøker å understreke det de har sagt. Jeg sikter til Kirkens medlemmers moral.
Altfor mange blir fanget i umoralens nett og alt det bitre dette fører til. Til guttene som er her i kveld – de unge menn – vil jeg si i så sterke ordelag jeg kan: Hold dere unna umoral. Dere vet hva som er riktig og galt. Dere kan ikke bruke uvitenhet som en unnskyldning for uakseptabel adferd.
Hvordan kan du tro at du kan involvere deg i umoral og så reise på misjon som vår Herre Jesu Kristi representant? Tror du at du kan være verdig til å reise til Herrens hus for å bli gift for tid og evighet hvis du har deltatt i slike syndige handlinger?
Jeg bønnfaller dere, mine kjære unge venner, om å unngå slik oppførsel. Det er ikke lett. Det krever selvdisiplin. Fristelsene dere står overfor, er mektige og lokkende. De er en snedig motstanders krefter. Dere trenger den styrke som bønn gir.
Hold dere unna pornografi på internett. Det trekker dere bare ned. Det kan føre til ødeleggelse for dere.
Tap aldri av syne det faktum at dere har Guds prestedømme. Da døperen Johannes overdro Det aronske prestedømme til Joseph Smith og Oliver Cowdery, erklærte han at prestedømmet ”har nøklene til englers betjening og omvendelsens evangelium, og dåp ved neddykning til syndenes forlatelse” (L&p 13).
Ønsker dere englers betjening?
Denne betjening medfører enestående belønninger. Følg den gode veien, og Gud vil velsigne dere og ha omsorg for dere og ”lede deg ved hånden, og gi deg svar på dine bønner” (L&p 112:10).
Dere modne menn, jeg bønnfaller dere om det samme og gir den samme advarsel. Det som begynner i det små, fører til store tragedier. Vi har stadig å gjøre med dem. Det finnes så mye hjertesorg, bitterhet, desillusjonering og skilsmisse blant oss.
La meg igjen nevne noe jeg har omtalt grundig tidligere. Jeg taler om den onde og avskyelige synd som overgrep mot barn er.
Vi kan ikke tolerere slikt. Vi vil ikke tolerere det. Enhver som forgriper seg mot et barn, kan vente å bli underlagt Kirkens disiplinering så vel som eventuell rettslig forføyning.
Overgrep mot barn er en krenkelse mot Gud. Jesus talte om barns skjønnhet og uskyld. Til enhver som har en tilbøyelighet som kan føre til overgrep mot barn, sier jeg så sterkt jeg kan at dere må kontrollere dere. Søk hjelp før dere skader et barn og bringer ødeleggelse over dere selv.
Dere menn som har dette dyrebare prestedømmet, la det være en del av deres sjel. Vær verdig til det til alle tider og i alle situasjoner.
Hvis dere gjør det, vil dere føle ”Guds fred, som overgår all forstand” (Filipperbrevet 4:7).
Måtte Gud velsigne dere, mine kjære brødre i prestedømmet, unge og gamle. Fedre, vær et eksempel for deres barn. Gutter, se hen til deres fedre for å få visdom og veiledning og forståelse.
Hvor store er ikke Herrens løfter til dem som vandrer i tro. Jeg gir dere min velsignelse, min kjærlighet og mitt vitnesbyrd. Det ligger en så stor og strålende kraft til det gode i dette prestedømmet hvis vi er forenet og går fremover som ett. Måtte Herren velsigne oss til å gjøre dette, ber jeg ydmykt om i Jesu Kristi navn, amen.