Jeg går hvor du sender meg hen
Den hele og fulle omvendelse for Guds menn og kvinner skjer best gjennom vårt arbeid i Hans vingård.
Min tekst er fra en salme som har inspirert trofaste Herrens tjenere i mange generasjoner:
Kan hende det er på fjellets sti,
kan hende på stormfullt hav,
kan hende det er i strid og kav,
min Gud vil ha bruk for meg.
Men om han meg kaller med kjærlig røst
til by eller ukjent grend,
jeg svarer: O Gud, med din hånd og trøst
jeg går hvor du leder meg hen.
(”Kan hende det er på fjellets sti”, Salmer, nr. 165.)
Selv om den er skrevet av en dikter som ikke var en siste-dagers-hellig, uttrykker teksten den plikttroskap Guds trofaste barn i alle tidsaldre har følt.
Abraham, som førte Isak på den hjerteskjærende turen til Moriafjellet, gikk trofast dit Herren ønsket han skulle gå (se 1. Mos. 22). Det gjorde også David da han trådte frem for Israels hær for å ta imot utfordringen fra kjempen Goliat (se 1. Samuel 17). Ester, som ble inspirert til å frelse sitt folk, vandret den livsfarlige vei for å utfordre kongen i hans indre gård (se Ester 4-5). ”Jeg går hvor du sender meg hen, o Gud”, var motivasjonen for Lehi til å forlate Jerusalem (se 1. Nephi 3). Jeg kunne sitere hundrevis av andre eksempler fra Skriftene.
Alle disse trofaste sjelene viste lydighet overfor Herrens ledelse og sin tro på hans makt og godhet. Som Nephi forklarte: ”Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han åpner en utvei for dem, så de kan utføre det han befaler dem” (1. Nephi 3:7).
Overalt omkring oss og i våre minner om tidligere tider har vi inspirerende eksempler på siste-dagers-helliges beredvillige, trofaste tjeneste. Et av de best kjente er president J. Reuben Clark. Etter over 16 år som en usedvanlig innflytelsesrik førsterådgiver, ble han da Det første presidentskap ble reorganisert, kalt til annenrådgiver. Han var et eksempel når det gjaldt ydmykhet og villighet til å tjene som har påvirket generasjoner, og han sa til Kirken: ”I Herrens tjeneste er det ikke viktig hvor du tjener, bare hvordan. I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige tar man den stillingen som man behørig blir kalt til, en stilling man verken søker eller avslår.” (Conf. Rep., apr. 1951, s. 154.)
Like betydningsfulle, om enn mindre synlige, er de millioner av medlemmer som nå arbeider med tilsvarende tro og hengivenhet i fjerne områder av Herrens vingård. Våre trofaste seniormisjonærer er det beste eksempel jeg kjenner.
Jeg gjennomgikk nylig misjonspapirene til over 50 senior-ektepar. Alle hadde allerede vært på minst tre misjoner da de sendte inn papirene for et nytt kall. De bor på forskjellige steder, helt fra Australia til Arizona, fra California til Missouri. Alderen varierte fra 60- og tidlig i 70-årene til – nåja, det kan være det samme. Ett ektepar som ga seg selv for en syvende misjon, hadde allerede virket på Tempelplassen, i Alaska, New Zealand, Kenya og i Ghana. De ble sendt til Filippinene. Jeg kunne gi massevis av lignende eksempler.
Prestedømsledernes merknader på papirene til disse ekteparene er vitnesbyrd om tjeneste og offer. Jeg siterer noen av dem:
”Villig til å reise hvor som helst, gjøre hva som helst i så lang tid som kreves.”
”[Disse] er fine eksempler på medlemmer som vier sitt liv til Herren.”
”Vil reise dit Herren ønsker [oss],” skrev et annet ektepar. ”Vi ber om at vi vil bli sendt dit det er bruk for oss.”
Prestedømslederes merknader om disse ekteparenes kvalifikasjoner gir en god oppsummering av det arbeidet våre seniormisjonærer utfører så effektivt.
”Han er dyktig til å gjennomføre programmer og en dyktig leder.”
”De er aller gladest når de blir bedt om å ’bygge opp’ og utvikle, derfor vil et oppdrag i et område hvor Kirken er under utvikling, passe bra. Villig til å tjene i en hvilken som helst oppgave de blir kalt til.”
”De vil trolig være mer verdifulle i arbeid med [mindre aktive] og konvertitter enn på et kontor.”
”De elsker ungdom og er spesielt flinke med dem.”
”De føler at de er mest effektive som støtte for ledere og liker det og fellesskapsfremmende arbeid.”
”De har senket tempoet litt fysisk, men ikke i åndelige saker eller misjonæriver.”
”Han er den fødte misjonær. Han heter Nephi, og han følger sin navnebror. Hun er en fantastisk dame og har alltid vært et godt eksempel. Vil gjøre det godt uansett hvor de blir kalt. Dette er deres femte misjon.” (De hadde tidligere virket i Guam, Nigeria, Vietnam, Pakistan, Singapore og Malaysia. For å gi dem en pust i bakken etter disse anstrengende oppgavene, kalte Herrens tjenere dem til å virke i Nauvoo tempel.)
Et annet ektepar uttrykte seg på vegne av alle disse heltene og heltinnene da de skrev: ”Vi vil reise hvor som helst og gjøre det vi blir bedt om. Det er ikke noe offer, det er et privilegium.”
Disse seniormisjonærene yter i særlig grad offer og hengiven tjeneste. Det samme gjør våre misjonspresidenter og tempelpresidenter og deres lojale ledsagere. Alle forlater sitt hjem og sin familie for å tjene en tid på heltid. Det samme gjelder hæren av unge misjonærer som stiller sitt privatliv i bero og tar farvel med familie og venner og drar ut (vanligvis på egen bekostning) for å virke hvor som helst de blir sendt av Herren, som taler gjennom sine tjenere.
Jeg går hvor du leder meg hen, o Gud,
over fjell, over sletter og hav,
forkynner hvert ord og hvert sannhets bud.
å, måtte jeg være deg tro.
(Salmer, nr. 165)
Millioner av andre virker på tjenestebasis for Kirken og bor hjemme. Det samme gjør våre 26 000 biskopsråd og grenspresidentskaper og de trofaste presidentskapene for quorum og Hjelpeforening, Primær og Unge kvinner som tjener sammen med dem og under deres ledelse. Det samme gjør millioner av andre – trofaste lærere i ward, grener, staver og distrikter. Og tenk på de hundretusener hjemmelærere og besøkende lærerinner som utfører Herrens befaling om ”alltid å våke over kirken, besøke medlemmene og styrke dem” (L&p 20:53). Alle disse kan synge med i dette inspirerte verset:
Kan hende det nå er kjærlig’ ord
som Jesus vil jeg skal si,
kan hende det er på syndens sti
en vandrer jeg hjelp bør gi.
Min Frelser, vær du da min sikre los,
for mørk er min vandringsvei.
Min røst skal forkynne ditt frelsende ord
og si alt du ønsker av meg.
(Salmer, nr. 165)
Som profet-kongen Benjamin forkynte, ”Når [vi] tjener [våre] medmennesker, er [vi] i [vår] Guds tjeneste” (Mosiah 2:17). Han advarte også og ba oss ”se til at alt dette gjøres i visdom og orden, for det forlanges ikke at en mann skal løpe hurtigere enn han har styrke til” (Mosiah 4:27).
Jesu Kristi evangelium gir utfordringen å omvende oss. Det lærer oss hva vi skulle gjøre og gir oss anledninger til å bli det vår himmelske Fader ønsker at vi skal bli. Den hele og fulle omvendelse for Guds menn og kvinner skjer best gjennom vårt arbeid i Hans vingård.
Vi har en storartet tradisjon for uselvisk tjeneste i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Et særtrekk som kjennetegner denne Kirken, er det faktum at vi ikke har noe betalt eller profesjonelt presteskap i våre tusener av lokale menigheter og i de regionale staver, distrikter og misjoner som fører tilsyn med dem. Som en vesentlig del av Guds plan for sine barn utføres lederskapet og arbeidet i hans Kirke av Hans barn som gir frivillig av sin tid i tjeneste for Gud og sine medmennesker. De adlyder Herrens bud om å elske ham og tjene ham (se Joh. 14:15, L&p 20:19, 42:29, 59:5). Dette er måten menn og kvinner forbereder seg på til den største velsignelsen – evig liv.
Likevel er det rom for forbedring når det gjelder enkeltes engasjement. Når jeg ber stavspresidenter komme med forslag til emner jeg bør ta opp under stavskonferanser, hører jeg ofte om medlemmer som avviser kall i Kirken, eller som tar imot kall og unnlater å oppfylle sitt ansvar. Noen har ikke hjertet med og er ikke trofaste. Det har alltid vært slik. Men det skjer ikke uten konsekvenser.
Frelseren talte om kontrasten mellom de trofaste og de utro i tre gode lignelser i det 25. kapittel av Matteus. Halvparten av de inviterte gjestene ble utestengt fra bryllupsfesten fordi de ikke var rede da brudgommen kom (se Matteus 25:1-13). De ulønnsomme tjenerne som unnlot å bruke de talentene de ble gitt av Mesteren, ble ikke tillatt å gå inn til Herrens glede (se Matteus 25:14-30). Og da Herren kom i sin herlighet, skilte han de fårene som hadde tjent Ham og sine medmennesker, fra geitene, som ikke hadde gjort det. Bare de som hadde ”gjort [godt] mot én av disse mine minste brødre” (Matteus 25:40), ble plassert ved hans høyre hånd for å arve det riket som er beredt fra verdens grunnvoll ble lagt (se Matteus 25:31-46).
Mine brødre og søstre, hvis dere unnlater å engasjere dere, ber jeg dere tenke over hvem dere avviser eller forsømmer å tjene når dere avslår et kall eller tar imot et kall og ikke fyller det. Jeg ber om at vi alle vil følge denne inspirerte erklæringen:
Det finnes sikkert et ringe sted
på denne vår vide jord
hvor jeg kan virke mens her jeg bor,
for Jesus, min Frelser stor.
(Salmer, nr. 165)
Jesus viste oss veien. Selv om han ønsket at han ikke måtte gå den bitre vei via Getsemane og Golgata (se L&p 19:18), sa han føyelig til Faderen: ”Men, la ikke min vilje skje, bare din” (Lukas 22:42).
Tidligere forkynte han:
”Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.
For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.
For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?” (Matteus 16:24-26).
Vi må huske formålet med vår tjeneste for hverandre. Hvis det bare var å utføre en del av hans verk, kunne Gud sende ”legioner av engler”, slik Jesus sa ved en annen anledning (se Matt 26:53). Men det ville ikke oppfylle målsetningen med den tjeneste Han har forordnet. Vi tjener Gud og våre medmennesker for å bli den slags barn som kan komme tilbake og bo hos våre himmelske Foreldre.
Jeg stoler på deg som barmhjertig er,
du evige Frelser god.
Din vilje da skje hvor i verden jeg er
å, måtte jeg være deg tro.
(Salmer, nr. 165)
For ca. ti år siden leste jeg et brev fra en hjemvendt misjonær som beskrev denne prosessen i sitt liv. Han hadde skrevet for å takke dem som leder misjonærarbeidet ”for å våge å sende meg dit Herren krevde fremfor dit jeg selv hadde ment passet bra.” Han skrev at han kom ”fra en bakgrunn med stolt, konkurransepreget intellektualisme”. Før misjonen studerte han ved et prestisjetungt universitet i Øst-Statene. Sitat:
”Jeg antar jeg av pliktfølelse og uvirksomhet fylte ut misjonspapirene og sendte dem inn, og var svært påpasselig med å anføre at jeg aller helst ønsket å virke utenlands og i et fremmed språkområde. Jeg passet på å få med at jeg gjorde det godt i russisk og fullt ut var i stand til å tilbringe to år blant det russiske folk. Forvisset om at ingen komité kunne motstå slike kvalifikasjoner, var jeg trygg på at jeg ville få en herlig utviklende kulturell opplevelse.”
Det var et sjokk å bli kalt på misjon til USA. Han visste ingenting om delstaten han skulle virke i, bortsett fra at den lå i hans eget land og var engelsktalende istedenfor utenlands et sted hvor de snakket det språket han hadde lært seg, og som han sa, ”folket jeg skulle arbeide med, ville sikkert være akademisk inkompetente”. Han fortsatte: ”Det var så vidt jeg ikke avslo kallet, for jeg mente jeg ville realisere meg mer i Fredskorpset eller noe annet.”
Heldigvis hadde denne stolte unge mannen mot og tro nok til å akseptere kallet og følge rettledningen og rådene til sin fine misjonspresident. Så begynte hans mirakuløse åndelige vekst. Han beskrev det slik:
”Da jeg begynte å virke blant det uskolerte folket i [denne delstaten], gikk det tungt i mange måneder, men gradvis begynte den gode påvirkningen av Ånden å bryte ned stolthetens og vantroens murer som hadde omsluttet min sjel så til de grader. Miraklet med en omvendelse til Kristus begynte. Forståelsen av at Gud lever og at alle mennesker for evig er brødre og søstre, kom sterkere og sterkere til mitt plagede sinn.”
Det var ikke lett, medga han, men med hans fine misjonspresidents innflytelse og hans egen tiltagende kjærlighet til folket han tjente, var det mulig og det skjedde.
”Mitt ønske om å elske og tjene dette folket som i viktigste forstand var minst mine jevnbyrdige, nærmest avgjort mine overmenn, ble sterkere og sterkere. Jeg lærte ydmykhet for første gang i mitt liv, jeg lærte hva det vil si å bedømme andre uten å bruke livets irrelevante detaljer som norm. Hjertet begynte å svulme i meg av kjærlighet til de ånder som kom hit til jorden sammen med meg.” (Brev til generalautoritetene, feb. 1994.)
Slik virker tjenestens mirakel. Som dikteren skrev:
Men om han meg kaller med kjærlig røst
til by eller ukjent grend,
jeg svarer: O Gud, med din hånd og trøst
jeg går hvor du leder meg hen.
(Salmer, nr. 165)
Jeg vitner om Jesus Kristus, som kaller oss inn på sin vei og til sin tjeneste, og ber om at vi vil ha tro og besluttsomhet til å følge og kraft til å bli det han ønsker vi skal bli, i Jesu Kristi navn, amen.