Ti, vær stille!
Hans ord i Den hellige skrift er tilstrekkelig: ”Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!”
Sangen til mannskoret her i kveld har vekket minner hos meg om sangene jeg sang da jeg var gutt. Med iver og glød sang vi:
Kom nå, alle, og vær med, syng i kor,
ta et tak for sannhets sak over jord!
Stevn alle frem til himlens hjem,
der en glede venter deg.1
Vi hadde en sangleder som lærte oss gutter å synge. Vi måtte synge. Søster Stella Waters holdt taktstokken tett opptil nesene våre og trampet takten med tung fot som fikk gulvet til å knirke.
Hvis vi sang pent, lot søster Waters oss velge en yndlingssalme. Valget falt nesten bestandig på:
Mester, se uværet truer,
og bølgene slår mot sky.
For storm og for mørke jeg gruer.
O, hvor kan jeg søke ly?
Kan du i sådanne stunder
sove så trygt i fred?
For vår båt kan i stormen gå under
og synke i dypet ned.
Og så kom det beroligende koret:
Og havet og vinden han byde vil:
Ti! Vær still!
Allting i himmel og alt på jord,
ja, engler og djevler må lyde hans ord.
Er han med i båtene, stol da på
de kan ei i sjø eller storm forgå.
Og havet, vinden han byde vil:
Til! Vær still! Ti! Vær still!
Og havet, vinden han byde vil:
Ti! Ti! Vær still!2
Som gutt kunne jeg i en viss grad forstå faren forbundet med opprørt sjø. Men jeg forsto ikke stort når det gjaldt andre demoner som kan forfølge oss i livet, tilintetgjøre våre drømmer, ødelegge våre gleder og lede oss bort på vår reise mot Guds celestiale rike.
Listen over destruktive demoner er lang, og hver mann, ung eller gammel, vet hvilke han må kjempe mot. Jeg skal bare nevne noen: Demonen Grådighet, demonen Uærlighet, demonen Gjeld, demonen Tvil, demonen Narkotika og tvillingdemonene Uanstendighet og Umoral. Hver av disse demonene kan volde oss stor skade. Samlet kan de bety fullstendig ødeleggelse.
I Predikantens bok får vi en advarsel om grådighet: ”Den som elsker penger, blir ikke mett av penger. Og den som elsker rikdom, får aldri nok.”3
Jesus advarte: ”Se til å ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod.”4
Vi må lære å skille mellom behov og grådighet.
Når vi snakker om demonen uærlighet, kan vi finne den på en mengde forskjellige steder. Et slikt sted er skolen. La oss unngå å jukse, lyve, benytte oss av andre eller lignende. La integritet være vår norm.
Når du skal treffe en avgjørelse, så spør ikke ”Hva vil andre mene?”, men heller ”Hva vil jeg synes om meg selv?”
Fristelsen til å godta demonen gjeld står vi overfor mange ganger hver dag. Jeg siterer president Gordon B. Hinckleys rettledning:
”Jeg er bekymret for den enorme kredittgjelden som henger over folket i vårt land, også vårt eget folk…
Vi forledes av forførende annonsering. Fjernsynet kommer med lokkende invitasjoner til å låne opptil 125 prosent av verdien på sitt hus. Men det nevnes aldri noe om renter…
Jeg er selvfølgelig klar over at det kan være nødvendig å låne for å skaffe seg et hjem. Men la oss kjøpe et hus som vi har råd til, og dermed lette nedbetalingen som stadig vil henge over vårt hode uten barmhjertighet eller utsettelse så lenge som 30 år.”5
Jeg vil tilføye: Vi må aldri la våre ønsker overstige vår inntekt.
Når jeg snakker om demonen narkotika, inkluderer jeg naturligvis alkohol. Narkotika skader vår evne til å tenke, resonnere og ta fornuftige og kloke valg. Den resulterer ofte i vold, overgrep mot barn og hustru, og den kan føre til en adferd som gjør at uskyldige lider. ”Bare det å si nei til narkotika” er en god beskrivelse av vår beslutning, og dette støttes av dette skriftstedet:
”Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?
Dersom noen ødelegger Guds tempel, da skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og det er dere.”6
Når jeg overveier tvillingdemonene – uanstendighet og umoral – skulle jeg gjøre dem til trillinger og ta med pornografi. Alle tre hører sammen.
I tydningen av Lehis drøm finner vi en ganske passende beskrivelse av den destruktive pornografien: ”Og mørkets tåke er djevelens fristelser som forblinder øynene og forherder menneskenes barns hjerter, og leder dem bort på brede veier, så de omkommer og går fortapt.”7
En apostel i nyere tid, Hugh B. Brown, har sagt: ”Enhver uanstendighet som fører til urene tanker, er manglende respekt for legemet – det tempel som Den hellige ånd kan bo i.”8
I kveld vil jeg lese et utdrag fra Improvement Era for dere. Det ble utgitt i 1917, men passer like godt her og nå: ”Skikken med uanstendige klær som er så vanlig for tiden, den utstrakte bruk av umoral i skjønnlitteratur, i drama og spesielt i spillefilmer, … toleranse for uanstendig samtale og adferd i hverdagen utretter dødens verk ved å fremme en last som nedbryter sjelen.”9
I sitt inspirerte ”Essay on Man” erklærte Alexander Pope:
Last er et monster med så grufullt et fjes
at det blir hatet så snart det ses.
Men sett for titt, så kjent blir dets fot
at vi først tåler, synes synd og så tar imot.10
Kanskje vi finner en passende oppsummering om denne demonen i Paulus’ brev til korinterne:
”Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.”11
For oss alle er det uendelig mye bedre å høre og gi akt på vår samvittighet, for samvittigheten advarer oss alltid som en venn før den gir oss straff som en dommer.
Herren selv har gitt oss den beste befaling: ”Vær rene I som bærer Herrens kar.”12
Brødre, det er ett ansvar som ingen kan slippe unna. Det er virkningen av den innflytelse man øver.
Vår innflytelse merkes visselig i våre respektive familier. Noen ganger glemmer vi fedre at vi også en gang var gutter, og gutter kan til tider være brysomme for foreldrene.
Jeg minnes hvor glad jeg var i hunder i oppveksten. En dag tok jeg kjerren min og satte en appelsinkasse av tre i den og gikk for å se etter hunder. På den tiden fantes det hunder overalt – på skolen, travende på gangstier eller i ferd med å utforske ubebygde tomter, noe det var mange av. Når jeg fant en hund og fanget den, plasserte jeg den i kassen, tok den med hjem og sperret den inne i vedskjulet og låste døren. Den dagen tror jeg at jeg hadde seks hunder i forskjellig størrelse med hjem og gjorde dem til mine fanger på denne måten. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med alle disse hundene, så jeg røpet ikke for noen hva jeg hadde gjort.
Far kom hjem fra arbeidet, og som vanlig tok han kullbøtten og gikk til skjulet for å fylle den. Dere kan vel forestille dere hvor sjokkert og bestyrtet han ble da han åpnet døren og straks ble møtt av seks hunder, som alle prøvde å rømme samtidig! Etter hva jeg minnes, ble far litt rød i fjeset, men roet seg så ned og sa rolig til meg: ”Tommy, dette skjulet er for kull. Andre folks hunder tilhører rettmessig dem.” Ved å se på ham lærte jeg noe om tålmodighet og ro.
Det var det godt at jeg gjorde, for en lignende episode inntraff for meg med vår yngste sønn, Clark.
Clark har alltid likt dyr, fugler, krypdyr – alt som lever. Noen ganger gjorde dette at det ble litt kaotisk hos oss. En dag mens han var gutt, kom han hjem fra Provo Canyon med en vann-slange, som han ga navnet Herman.
Herman forsvant nesten umiddelbart. Søster Monson fant ham i sølvtøyskuffen. Vann-slanger har det med å være der du minst venter å finne dem. Clark flyttet Herman til badekaret, satte en propp i avløpet, fylte i litt vann og festet en beskjed på siden av badekaret hvor det sto: ”Ikke bruk dette karet. Det tilhører Herman.” Så vi måtte bruke det andre badet mens Herman holdt til på dette avlukkede stedet.
Men så en dag, til vår forbløffelse, forsvant Herman. Navnet hans burde ha vært Houdini. Han var borte! Så neste dag gjorde søster Monson badekaret rent og klart til normal bruk. Det gikk noen dager.
En kveld bestemte jeg meg for å ta et behagelig bad. Jeg fylte karet med mye varmt vann og la meg fredelig nedi for å slappe av noen minutter. Jeg lå der og mediterte da såpevannet nådde overløpsrøret og begynte å renne ut. Kan dere tenke dere min overraskelse da jeg med øynene festet på overløpsrøret så Herman komme svømmende ut, rett mot ansiktet mitt! Jeg skrek til min hustru: ”Frances! Her kommer Herman!”
Nåvel, Herman ble fanget igjen, lagt i en rømningssikker eske, og vi tok en liten tur til Vivian Park i Provo Canyon, og der slapp vi Herman fri i det deilige vannet i South Fork Creek. Vi så aldri Herman igjen.
I Lære og pakter, kapittel 107, vers 99, finner vi en kort, men tydelig formaning til alle prestedømsbærere: ”Derfor, må enhver lære sin plikt, og med all flid virke i det embedet som han er blitt kalt til.” Jeg har alltid tatt dette oppdraget alvorlig og forsøkt å leve ifølge denne rettledningen.
Noen ganger hører jeg i mitt indre om og om igjen en veiledning som president John Taylor ga brødrene i prestedømmet: ”Hvis dere ikke foredler deres kall, vil Gud holde dere ansvarlig for de dere kunne ha frelst hvis dere hadde gjort deres plikt.”13
I utførelsen av våre ansvarsoppgaver har jeg lært at når vi gir akt på en stille tilskyndelse og straks handler ifølge den, vil vår himmelske Fader lede våre skritt og velsigne oss selv og andre. Jeg vet ikke om noen bedre opplevelse eller mer dyrebar følelse enn den jeg får ved å gi akt på en tilskyndelse og så oppdage at Herren har besvart en annens bønn gjennom meg.
Kanskje ett eksempel er tilstrekkelig. En dag for litt over et år siden, etter at jeg hadde tatt meg av saker på kontoret, følte jeg meg sterkt tilskyndet til å besøke en eldre enke som var pasient ved St. Joseph Villa her i Salt Lake City. Jeg kjørte straks dit.
Da jeg kom til rommet hennes, fant jeg det tomt. Jeg spurte en av de ansatte hvor hun var og ble vist til et stort oppholdsrom. Der fant jeg denne gode enken i samtale med sin søster og en annen venninne. Vi hadde en hyggelig samtale.
Mens vi snakket, kom en mann i døren for å hente en boks mineralvann i brusautomaten. Han kikket på meg og sa: ”Men, er ikke du Tom Monson?”
”Jo,” svarte jeg. ”Og du ser ut som en Hemingway.” Han bekreftet at han var Stephen Hemingway, sønn av Alfred Eugene Hemingway som hadde vært min rådgiver da jeg var biskop for mange år siden, og som jeg kalte Gene. Stephen fortalte meg at hans far var der på det samme hjemmet og lå for døden. Han hadde sagt mitt navn, og familien hadde ønsket å kontakte meg, men hadde ikke funnet noe telefonnummer til meg.
Jeg unnskyldte meg straks og gikk sammen med Stephen til rommet til min tidligere rådgiver, hvor også andre av hans barn var samlet. Hans hustru var gått bort noen år tidligere. Familiemedlemmene betraktet det at jeg traff Stephen i oppholdsrommet som svar fra vår himmelske Fader på deres sterke ønske om at jeg skulle besøke deres far før han døde og besvare hans anmodning. Jeg følte også at dette var tilfellet, for hvis ikke Stephen hadde kommet inn i rommet hvor jeg satt og pratet, akkurat på det tidspunktet han kom, ville jeg ikke engang ha visst at Gene var der.
Vi ga ham en velsignelse. Det rådet en fredens ånd. Vi pratet litt hyggelig sammen, og så gikk jeg.
Neste morgen fikk jeg en telefon med beskjed om at Gene Hemingway hadde gått bort – bare 20 minutter etter at han hadde mottatt velsignelsen fra sin sønn og meg.
Jeg holdt en stille bønn med takk til min himmelske Fader for at hans veiledning og innflytelse hadde fått meg til å besøke St. Joseph Villa og ført meg til min kjære venn, Alfred Eugene Hemingway.
Jeg liker å tenke at Gene Hemingways tanker den kvelden, mens vi gledet oss over Åndens innflytelse, deltok i ydmyk bønn og uttalte en prestedømsvelsignelse, var som ordene i salmen ”Mester, se uværet truer”, som jeg siterte i begynnelsen av budskapet mitt:
På livets stormende vover,
Frelser, forlat meg ei!
Og når reisen for meg da er over,
jeg salig må møte deg!
Jeg er fremdeles glad i den salmen og vitner for dere i kveld om den trøst den gir:
Allting i himmel og alt på jord,
ja, engler og djevler må lyde hans ord.
Er han med i båtene, stol da på
de kan ei i sjø eller storm forgå.
Og havet, vinden han byde vil: Ti! Vær still!14
Hans ord i Den hellige skrift er tilstrekkelig: ”Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!”15
Jeg bærer vitnesbyrd om denne sannheten, i Jesu Kristi navn, amen.