Våre norske pionerer
Jan Knut Evensen, en mann i tjeneste for Gud
Jan Knut Evensen fylte 80 år november 2022. Han har vært medlem av Kirken siden 6. august 1966. Han er gift med Marit og har 7 barn, 18 barnebarn og ett oldebarn.
Sommeren 2022 var han på sommerferie sammen med deler av storfamilien, 36 personer under samme tak. Der fortalte han barn og barnebarn om sin trosreise. Deler av denne trosreisen gjenfortelles her.
Det hele startet i oktober 1965 mens Jan var gift med Turid, hans første kone. Turid hadde hørt av sin svoger, Jans eldre bror Odd, som var medlem av Kirken, om salvelse av syke. Hun tok kontakt med Odd for å få en salvelse da hun ikke følte seg bra. Odd tok kontakt med Kåre Waal, min bestefar, som var grenspresident i Drammen gren på det tidspunktet. Han tok med seg Erling Strand, min oldefar. Disse to prestedømsbærere salvet Turid, og de spurte samtidig om misjonærene kunne komme tilbake og undervise Turid på et senere tidspunkt.
Misjonærene kom, og Turid ble undervist. Jan var ikke interessert, og satt som oftest på et annet rom mens misjonærene var til stede. Etter en stund opplevde Jan at misjonærene tok over familien hans, og han var ikke helt enig i denne innblandingen. Han ble sint på misjonærene, kastet dem på dør og ba dem om ikke å komme igjen. Men han fikk dårlig samvittighet og inviterte dem tilbake kort tid etter. Jan minnes at misjonærene var smarte, for neste gang de kom på besøk, ba de ham om å være til stede fordi de trengte noen å øve seg på.
Turid ble medlem av Kirken i juni 1966, og første gang Jan ble med henne til Kirken var på et faste- og vitnesbyrdsmøte. Kort tid etter ble Turid lagt inn på sykehuset. Mens hun var der, fortsatte Jan å få besøk av misjonærene.
Jan sier om seg selv at han var for sta og stolt til å be, og spesielt knele ned. Gradvis endret han syn på bønn og begynte å be. Han ba mange bønner, og han fikk de svarene han søkte, og kunne ikke benekte det. Han leste også 3 Nephi kapittel 11, hvor Kristus besøker nephittene, og dette ble vendepunktet. Jan forteller at han visste da at evangeliet var sant, fikk tro på Jesus Kristus og det påvirket ham til å forandre levesettet sitt. Han forteller at hans vitnesbyrd har vært sterkt helt siden den gang.
Bønn ble en viktig del av Jans liv på den tiden. Han ba om helt spesifikke ting, og lovte at om han mottok svar, så skulle han bli medlem av Kirken. Min far Jan, forteller videre med sine egne ord:
“Jeg fortalte broren min Odd og misjonærene den siste søndagen i juli at jeg ønsket å bli døpt. Det var 2 måneder etter at Turid ble døpt. Dåpsdato ble satt til 10. august. Jeg gikk til kirkekontoret dagen etter, som var en mandag, og meldte meg ut av Statskirken. Da skjedde det noe merkelig.
Hver kveld den samme uken fikk jeg besøk av personer fra ulike kirkesamfunn og kirkeledere. Mandag kveld fikk jeg besøk av en sogneprest fra Statskirken, tirsdag kveld kom en prest fra Metodistkirken, onsdag kveld kom en prest fra Pinsemenigheten, torsdag kveld kom en prest fra den Frie Evangelisk Lutherske kirke, fredag kveld kom det 4 stykker fra Jehovas vitner, samt at sjefen, broren hans og kona til sjefen kom og advarte meg mot å bli medlem av ‘mormonkirken’.
Samme kveld kom også broren min Odd innom og fortalte at sønnen hans skulle døpe seg dagen etter, lørdag den 6. august. Som følge av dette lurte han på om ikke jeg også skulle døpe meg samtidig. Dette sa jeg ja til. Jeg hadde jo allerede bestemt meg for dåp. Tidligere besøk fra andre kirkesamfunn og ledere, hadde ikke rikket denne beslutningen, den var heller blitt sterkere. Odd døpte meg denne lørdagen og en av misjonærene gav meg Den hellige ånds gave. Jeg husker det var i et lite dåpsrom i Tollbugata 52, i Drammen. Sønnen min Jarle på 2 år, og kona mi Turid, var til stede. Dagen etter, på søndagen, ble også sønnen min velsignet.
Turid var veldig glad da både jeg og sønnen vår fikk utført disse ordinansene.
Turid ble lagt inn igjen på sykehuset tirsdag uken etter. Hun følte seg fortsatt ikke bra. Onsdagen kom. Jeg var på sykehuset sammen med henne denne kvelden, og misjonærene kom også på besøk. Rett før kl. 19 fikk Turid et kraftig hosteanfall.
Dette var dagen, den 10. august, og på det tidspunktet, jeg egentlig skulle bli døpt ifølge den opprinnelige planen.
Turid begynte å hoste blod. Jeg holdt rundt henne, og kjente at hun døde i armene mine.
En av misjonærene ringte til Kåre, som kom til sykehuset og kjørte meg hjem til moren min. Min bror Odd og hans kone, Rannveig, samt Kåre og hans kone, Elin, var veldig støttende i den vanskelige tiden. Takket være dem og misjonærene, fikk jeg en sterk tilknytning til Kirken. De ordnet begravelsen, og var til stor hjelp.
Om jeg ikke hadde endret dåpsdato, ville jeg blitt døpt? I tillegg har jeg ofte tenkt på at jeg kunne blitt bitter på Gud. Hvorfor skulle dette skje meg og min lille familie?
Jeg møtte min Marit første gang på en halloweenfest i kirken. Marit sier ofte at jentene flokket seg rundt meg, den unge og kjekke enkemannen. Jeg tilbrakte mye tid sammen med Kåre og hans familie, og Marit var hans eldste datter. Marit og jeg giftet oss i 1969. Vi har fått 1 datter og 5 sønner sammen. Alle har forbokstavene til enten Marit eller meg.
Årene i Kirken har vært begivenhetsrike. Jeg har fått mulighet til å tjene i mange ulike kall. Jeg synes det er artig å tenke tilbake på at jeg har tjent som rådgiver til flere misjonspresidenter. Det ble mye reising rundt i Norge, og det var ekstra hyggelig å bli kjent med så mange trofaste og gode medlemmer av Kirken. Jeg var også rådgiver til min gode venn, Stein Pedersen, da han var stavspresident. Jeg ble også kalt til å være den første biskopen i Drammen menighet. Det var en spennende tid.
I tillegg har Marit og jeg tjent til sammen 6 år i Stockholm tempel, hvorav 3 av dem som tempelpresident. Disse årene har gitt oss utrolig mye, og som vi likte veldig godt. Vi gledet oss over å treffe mange gode og kjære venner i tempelet fra hele Norge. Vi elsket det når barna og barnebarna kom dit på besøk.
Marit har alltid vært en sterk støtte for meg. Vi har holdt oss trofaste sammen i evangeliet. Uten henne hadde jeg aldri klart det. Det har vært opp- og nedturer i livet, men det å tjene i Kirken og tjene våre medmennesker har alltid vært viktig for oss. Tempelets velsignelser har gitt oss så mye. Jeg elsker evangeliet og min familie over alt, og mitt vitnesbyrd om Jesus Kristus er sterkt.”