Bare digitalt: Siste dagers fedre
Mirakelet som betyr mest
Artikkelforfatteren bor i USA.
Jeg ba om at Frelseren måtte ha medlidenhet med oss og helbrede datteren vår. Mirakelet vi mottok, var ikke det jeg forventet.
Foto: Illustrasjonsfoto
Det er mange eksempler på Frelserens medlidenhet i Det nye testamente. Etter at en mann med en uren ånd ble helbredet, sa Jesus: “Gå hjem til dine egne og fortell alt det Herren har gjort for deg, og at han har vist barmhjertighet mot deg” (Markus 5:19). I en tid da folket trengte mat, hadde Kristus “inderlig medynk med folket” (Markus 8:2) og lot noen brød og fisker mette omkring fire tusen mennesker (se vers 1–9).
Min hustru og jeg ønsket også at Jesu Kristi mirakuløse medlidenhet skulle helbrede vår nyfødte datter. Legene hadde oppdaget en stor masse i bukhulen hennes. De diagnostiserte henne med infantil nevroblastom. Fordi hun bare var to uker gammel og den ondartede (kreft)massen var stor, ga ikke prognosen hennes mye håp.
Fylt med tro på Kristi evne til å helbrede henne, ga jeg henne en prestedømsvelsignelse før vi dro til barnesykehuset. Da jeg gjorde det, kom det ikke et eneste ord til mitt sinn. Det var tomt. Idet jeg prøvde å mønstre alle mulige ord, var den eneste setningen jeg kunne uttale: “Du er i Guds hender.”
Motløs på grunn av denne opplevelsen dro vi til barnesykehuset hvor helseteamet skulle utføre en biopsi, se hvor mye kreften hadde spredt seg og finne ut hva, om noe, de kunne gjøre for datteren vår. Før operasjonen ga jeg igjen min datter en prestedømsvelsignelse og hadde nøyaktig samme erfaring som før. Jeg kunne bare uttale ordene: “Du er i Guds hender.”
Etter å ha overlatt datteren vår til kirurgen, gråt min hustru og jeg bittert. Da vi ikke klarte å frembringe flere tårer, var jeg frustrert. Jeg begynte å lure på om det medlidende mirakelet vi hadde søkt, ikke ble gitt fordi min tro eller verdighet ikke var tilstrekkelig. Hvorfor hadde Kristus utført så mange fantastiske handlinger i medlidenhet for andre, men ikke for oss?
Jeg følte meg tilskyndet til å lese historien om Lasarus som finnes i Johannes 11. Samhandlingen mellom Kristus og Marta skilte seg ut for meg. Det føltes som om Marta håpet på det samme som jeg håpet på, at det ikke var for sent for datteren min å fremdeles bli mirakuløst helbredet. Som svar på Martas anmodning, sa Jesus: “Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?” (Johannes 11:25–26).
Akkurat da føltes det som om Jesus Kristus snakket til meg. Jeg følte at hvis jeg hadde øyne som kunne se det, ville Kristus ha sittet ved siden av meg og ventet på mitt svar på spørsmålet hans. Mens jeg grunnet på svaret mitt, fylte overbevisning min sjel, og jeg svarte: “Ja, jeg tror på Guds Sønn og alt han tilbyr.”
Et annet spørsmål kom til mitt sinn: “Hva har Jesus Kristus gjort mulig for barn som dør før ansvarsalderen?”
Igjen svarte jeg i mitt sinn: “Alle barn som dør før de når ansvarsalderen, blir frelst i himmelens celestiale rike” (Lære og pakter 137:10).
“Tror du dette?” var responsen. Igjen fylte overbevisning min sjel, og jeg svarte: “Ja.”
Tanken kom til mitt sinn: “Da forstår du at hun vil være hos Gud og fortsatt kan bli som Gud. Hva mer ønsker du for henne? Du kan også nyte det livet sammen med henne når du holder deg trofast mot tempelpaktene Jesus Kristus har åpenbart.”
Jeg konkluderte med at det største mirakelet i mitt liv alltid ville være Jesu Kristi forsoning. Det var ingenting jeg ønsket mer for min datter enn at hun skulle motta alle velsignelsene Jesus Kristus har gjort tilgjengelig gjennom sitt sonoffer og hellige tempelordinanser. Et medlidende mirakel ble gitt oss – mirakelet som betyr mest.