Bare digitalt
Bud – et fagert reservoar av innbydelser og velsignelser
Jeg ønsket å gjøre alt Herren ba meg om, men jeg lurte på hvordan jeg kunne få plass til alt sammen i timeplanen min.
Gjennom hele sitt jordiske virke oppfordret Herren personer til å oppgi alt de hadde for følge ham (se for eksempel Matteus 8:18–22; Markus 3:31–35; Markus 10:17–22).
Selv om vi kanskje ikke blir bedt om å forlate fiskebåter eller alt vi eier, kan to ting der vi kan bli bedt om å gi ham alt, være vår tid og lydighet.1
Med alle aktivitetene på våre daglige gjøremålslister, kan det føles overveldende å gjøre alt Herren og hans profeter innbyr oss til å gjøre. For eksempel:
-
Holde meningsfylt, rolig bønn
-
Studere Mormons bok daglig
-
Studere Kom, følg med meg hver uke
-
Dra regelmessig i tempelet (der det er rimelig tilgjengelig)
-
Granske og bygge våre slektshistorietrær og utføre stedfortredende ordinansarbeid
-
Dele evangeliet med andre
-
Yte tjeneste
-
Delta på hjemmeaften
-
Skrive dagbok
-
Utføre tjeneste i kall, i vårt hjem og i lokalsamfunnet
-
Ta imot innbydelser til emnestudium fra Kirkens ledere (for eksempel president Nelsons oppfordring om å studere alle skriftsteder om Frelseren2 eller studere Guds prestedømskraft3)
-
Og mange flere
Mens man søker balanse mellom familie, vennskap, ansvar i hjemmet, arbeid, barnas timeplan og andre interesser, kan det føles skremmende eller umulig å gjøre alt det ovennevnte. Jeg har opplevd det før, og noen ganger tenker jeg fortsatt på denne bekymringen. Men jeg ser annerledes på dette nå på grunn av tilskyndelser jeg fikk for mange år siden.
En gang da jeg ba angående hvordan jeg bedre kunne følge Frelseren, ble jeg minnet på at jeg kunne utføre handlingene ovenfor mer trofast. Mens jeg var svært konsekvent med noen av dem, syntes de andre å rullere i ledige stunder på timeplanen min.
Med inspirasjon til å strebe etter å være konsekvent med alle sammen, ble jeg også påminnet om to profetiske budskap:
-
“1 Nephi 3:7: “Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han bereder en vei for dem, så de kan utføre det han befaler dem.”
-
Da president Henry B. Eyring, annenrådgiver i Det første presidentskap, talte på generalkonferansen om å skrive ned tegn på Herrens hånd i familiens liv hver dag, sa han: “Jeg skrev noen linjer hver dag i mange år. Jeg hoppet aldri over en dag, uansett hvor trett jeg var eller hvor tidlig jeg måtte begynne neste dag.”4
Jeg bestemte meg for å sette min lit til Nephis ord og huske at Herren ikke ville gi meg noen bud (eller samling av dem) som han ikke ville hjelpe meg å holde. Og jeg ble også inspirert av president Eyrings beslutning om trofast å adlyde oppfordringen om å skrive dagbok daglig, selv om han følte seg for trett til å gjøre det. Hvis han, med sin travle timeplan, kunne holde seg lydig når han var trett, så visste jeg at jeg også kunne det.
Så jeg bestemte meg for å ha tro på Herrens evne til å hjelpe meg å utføre alt han innbyr meg til å gjøre. Jeg ba til vår himmelske Fader, og jeg ønsket også å “[søke] råd hos Herren” (Alma 37:37) for å få vite hvor mye tid og hvor ofte jeg skulle vie til hver innbydelse og hvert bud. Jeg visste at noen ville være lette å utføre fordi de allerede var en del av mitt daglige disippelskap. Og jeg erkjente også at jeg kanskje ikke kunne gjøre enkelte aktiviteter, som slektshistorie, i like lange perioder som andre kunne. Men jeg visste at jeg kunne gjøre noe regelmessig. Jeg stolte også på at i disse situasjonene gjaldt det som president Russell M. Nelson lovte: “Herren elsker innsats.”5 Jeg visste at han også verdsetter enkens skjerv (se Lukas 21:1–4) og hva jeg enn var i stand til å gi. Vi kan tross alt gi forskjellige offergaver til forskjellige tider i vårt liv, eller til og med hver dag eller uke.
Etter med bønnens hjelp å ha satt sammen en plan for hvordan jeg skulle utføre de tingene jeg ikke gjorde så regelmessig som jeg kunne, ba jeg om guddommelig hjelp og styrke til å handle ifølge denne planen. Jeg stolte også på løftet fra president Ezra Taft Benson (1899–1994) da han ga følgende råd:
“Når vi setter Gud først, faller alt annet inn på sin rette plass, eller det glir ut av vårt liv. Vår kjærlighet til Herren vil bestemme fordringene på vår kjærlighet, kravene på vår tid, interessene vi arbeider videre med, samt vår prioritering.
Vi skulle sette Gud foran alle andre.”6
Jeg bestemte meg for å prioritere Herren i min timeplan, i mine handlinger og i mitt hjerte, og å forlate mine metaforiske “fiskegarn” og bedre vie mitt liv til ham.
Betydde det å gjøre åndelige ting 24 timer i døgnet? Ikke på den måten at det gjelder å bruke hvert minutt på å lese i Skriftene eller gjøre slektshistorie. Men det betydde bevisst å innby vår himmelske Fader og Jesus Kristus inn i hver del av dagen min. Da jeg vendte mitt hjerte til dem på denne måten, ble jeg minnet om at alt som er timelig også er åndelig (se Lære og pakter 29:34–35) og at Herren kan være mitt fokus i alt mitt arbeid (se Alma 34:17–27). Og det innebar å holde fokus på det som betyr mest når jeg prøver å bli en mer bevisst disippel.
Små endringer begynte å utgjøre en forskjell og åpne en vei til forbedret lydighet. Hvis jeg var på telefonen i noen minutter om morgenen, kunne jeg bruke denne tiden på FamilySearchs Slektstre-app istedenfor å bla tilfeldig på sosiale medier. Mens jeg ventet i en kø, kunne jeg ta en rask telefon, sende en tekstmelding for å hjelpe en venn eller snakke med en i nærheten.7 Jeg avsluttet dagen med dagboken min istedenfor med underholdning. Jeg våknet med et bedre fokus og en daglig timeplan for å prioritere åndelig studium før dagens distraksjoner oppsto. Jeg fulgte president Nelsons råd om å “regelmessig gjøre en avtale med Herren – å være i hans hellige hus – deretter overholde denne avtalen med nøyaktighet og glede.”8 Jeg ble oppmerksom på øyeblikk hvor jeg vanligvis ble distrahert av bra ting, og prøvde i stedet å bruke den tiden til det som er best.9
Og vet du hva? Jeg fikk plass til alt på timeplanen og hadde fortsatt tid til å nyte andre ting. Matematikken med hensyn til tiden jeg hadde syntes å trosse logikk, men jeg visste at det var enda en måte Herren utfører mirakler på som vi ikke kan forklare.
Som søster Michelle D. Craig, annenrådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap, sa: “Du og jeg kan gi det vi har til Kristus, og han vil mangfoldiggjøre vår innsats. Det du har å tilby er mer enn nok – selv med dine menneskelige skrøpeligheter og svakheter – hvis du stoler på Guds nåde.”10 Jeg følte (og fortsetter å føle) at dette løftet er oppfylt i mitt liv, og jeg har oppdaget at timeplanen min faktisk er mindre stressende, ikke mer, når jeg prøver å gjøre alt Herren ber meg om. Jeg har funnet ut at Herrens bud og innbydelser bringer langt mer rikdom inn i mitt liv enn noe annet kan.
Selv om jeg ikke skulle ha blitt overrasket over hva som begynte å skje når jeg handlet med fornyet tro og opplevde miraklene som gjorde det mulig å gjøre alt Herren ber meg om, har jeg fortsatt ærefrykt for hvordan vår himmelske Fader og Jesus Kristus har hjulpet meg å utføre det som før hadde virket umulig i timeplanen min (se Lukas 1:37). Ikke bare beredte Herren “en vei for [meg] så [jeg] kan utføre det han befaler” meg, men den økte glede og tilfredsstillelse som kom inn i mitt liv, var mer enn jeg kunne ha forventet. Og jeg begynte å innse at denne innsatsen egentlig handler mer om hvem jeg blir enn om akkurat det jeg gjør.11 En stor del av dette å bli ledet meg til å forstå at mitt hjerte ble trukket nærmere til vår himmelske Fader og Jesus Kristus og hjalp meg å bli dem mer lik.
Eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum sa en gang: “Til tider blir noen mennesker forvirret og tror at budene er restriksjoner eller begrensninger som gjør livet komplisert og fjerner muligheter eller lykke eller livets gleder. I virkeligheten beskytter budene oss og fører oss til lykke. De blir ikke gitt for å begrense oss, men heller for å muliggjøre – la oss oppnå i dette livet og i det neste – det vi virkelig ønsker og det vår himmelske Fader, som elsker oss, ønsker for oss.
… Så … vennligst ikke klag på budene. Ikke si: ‘Jeg vil ikke ha noe mer,’ men si heller : ‘Ja, mer, mer. Jeg ønsker å gjøre fremgang. Jeg ønsker å være lykkelig. Jeg ønsker å være som min himmelske Fader. Og budene viser meg hvordan jeg kan gjøre det. De åpner veien foran meg.’”12
Når jeg trofast gjør mitt aller beste for å adlyde hver profetisk innbydelse, hjelper det meg å leve bedre på paktens sti og bli min Frelser mer lik, som gir oss vårt fullkomne eksempel på å adlyde alt Faderen ber ham om. Underveis har jeg innsett at prioritering av disse budene og profetiske innbydelsene ikke handler om å utføre ting på en gjøremålsliste, men er snarere en måte å leve på som vil hjelpe meg å vokse. Jeg ser dem som muligheter til å overholde mine tempelpakter når jeg innvier mitt hjerte og min timeplan til Herren som et tegn på min kjærlighet til ham og et ønske om å bli ham lik. Når jeg har forsøkt å overholde disse paktene, har jeg følt realiteten av å motta “kraft til å gjøre alt Gud ønsker at [jeg] skal gjøre”.13
Jeg liker nå å se for meg hver innbydelse fra Gud som et reservoar av glede og velsignelser som venter på oss hvis vi bare velger å gå ned i vannet. Vår himmelske Fader ønsker å velsigne oss utover vår fatteevne, og han gir oss bud som lar disse velsignelsene komme gjennom vår lydighet (se Lære og pakter 130:20–21). Vi må bare velge å stole på ham og hans evne til å hjelpe oss å holde alle hans bud. Når vårt hjerte, våre hender og vår tid er gitt til ham, vil vi se ham utføre mirakler i vårt liv.