En tålmodig bønn
Jeg vokste opp i Mexico sammen med mine søsken, min mor og min bestemor. Etter å ha gjort lekser og husarbeid hver dag, spilte jeg fotball. Jeg elsket fotball! Jeg pleide å late som mitt høyre ben var ett lag og det venstre benet var det andre laget.
En dag da jeg spilte fotball, ble jeg plutselig tungpustet. Jeg hvilte i noen minutter, men jeg hadde fortsatt problemer med å puste. Jeg ble så syk at jeg måtte på sykehus.
På sykehusrommet lå det mange andre barn, men jeg savnet familien min og følte meg veldig ensom. Selv om jeg ikke var medlem av Kirken ennå, trodde jeg på Gud. Hver dag ba jeg om å bli frisk, men i stedet ble jeg verre og verre. Legene trodde jeg kanskje ikke ville klare meg.
De sendte meg til slutt hjem fra sykehuset, men jeg måtte tilbringe det neste året i sengen. Jeg tok mange piller og fikk to sprøyter hver dag. Og jeg hadde fortsatt en bønn i mitt sinn og hjerte. Jeg fortalte min himmelske Fader at hvis jeg ble frisk, ville jeg tjene ham resten av livet.
Så en dag da jeg leste på sengen, mistet jeg boken på gulvet. Da jeg bøyde meg ned for å ta den opp, oppdaget jeg at jeg pustet normalt. Jeg slapp boken igjen. Igjen jeg kunne ta den opp uten problem!
Jeg sto opp av sengen. Til å begynne med var jeg svimmel fordi jeg ikke hadde gått på egen hånd på lang tid. Jeg så i speilet og så at jeg smilte. Jeg visste at jeg hadde fått svar av vår himmelske Fader.
Hver dag siden har jeg forsøkt å gjøre noe for å uttrykke min takknemlighet til vår himmelske Fader. Da jeg ble voksen, ble jeg lege for å bidra til å besvare andre barns bønner. Og nå prøver jeg å tjene vår himmelske Fader i mitt kall i Kirken.
Svar på bønn kommer ikke alltid lett, og de kommer ikke alltid med en gang. Men jeg vet at vår himmelske Fader besvarer våre bønner. Han kjenner våre behov, og han vet hva som er best.
Illustrasjon: Dan Burr