Til vi ses igjen
Øyboernes tro
På en reise fra USA til Marshalløyene og Tonga nylig, ble jeg imponert over den rene troen blant dem jeg møtte. I det store og det hele virket det for meg som om deres tro er upåvirket av det vestlige samfunns stadig skiftende definisjoner av moral og sannhet. Øyboernes tro er dyp, som beskrevet av tidligere misjonspresident på Tonga, eldste John H. Groberg (i De sytti, 1976-2005). Den er forankret i forsoningen og frelsesplanen. Med den slags tro stiller man ikke lenger spørsmål ved det som har blitt lært ved Ånden.
På noen måter har livet på øyene i Stillehavet en tendens til å bevege seg i et mer bedagelig tempo enn jeg var vant til. Selv om øyboerne har tilgang til biler og TV-er, filmer og Internett, sport og en rekke andre aktiviteter, synes slike ting å være mindre påtrengende enn de er i mange kulturer, blant annet i USA.
Selvfølgelig har øyboerne sine egne utfordringer. I likhet med meg, må de finne måter å sørge for mat og husly på, samt være omhyggelige med å beskytte sitt vitnesbyrd. Likevel opplevde jeg gang på gang troen til dem som ikke vaklet under presset av utfordringer eller ble avledet av travelhet eller distraksjoner. I stedet er de klar over Herrens hånd i sitt liv. Som eldste David S. Baxter i De sytti (og tidligere president for området Stillehavet) forklarte: “De tror på mirakler, forventer å motta dem, og de gjør det.”
Da jeg kom hjem etter min opplevelse i det sydlige Stillehavet, grunnet jeg på flere spørsmål: Hvorfor står noen mennesker fast i troen, mens andre lar spørsmål eller tvil få forstyrre sine tanker? Hvorfor tillater noen, når de en gang har fått et vitnesbyrd, at det blir svekket eller skjørt? Hvorfor blir noen overrasket når de ser Herrens hånd i sitt liv?
Kanskje svarene ligger i hvor resolutt en persons hjerte legges på Herrens alter. For øyboerne jeg møtte, synes ikke dette å være en beslutning de må ta om og om igjen. Etter å ha etablert sin tro på sin Forløsers klippe, den sikre grunnvoll, er det mange som slutter å stille spørsmål. De nekter å la sitt vitnesbyrd rokkes. De godtar det de vet er sant og lar tvilen forsvinne.
Det er en egenskap jeg ønsker å forbedre. Når det oppstår utfordringer mot min tro, ønsker jeg å være i stand til å gjøre det Herren ba Oliver Cowdery om å gjøre: “Husk den natten da du ropte til meg i ditt hjerte om å få vite sannheten av disse ting. Talte jeg ikke fred til ditt sinn om saken? Hvilket større vitnesbyrd kan du få enn det som kommer fra Gud?” (L&p 6:22-23). Slike tanker fører til urokkelig tro.
Denne typen tro er ren og fri for distraksjoner. Den er entusiastisk og mottakelig. Den bekrefter: “Dette vet jeg. Jeg trenger ikke å spørre om det igjen.”
Når vi utøver denne slags tro på vår himmelske Fader og hans plan, kan hans kraft være aktiv i vårt liv. Den gir ikke etter for angrep på vår tro, for tretthet eller for det ukjente. Den gjør oss i stand til å si: “Han lever!” Og for meg er det nok.
Foto: Joshua J. Perkey