En dåpsvelsignelse
Artikkelforfatteren bor i Nevada, USA.
Å komme under vann hadde alltid gjort Trevor nervøs. Hvordan kunne han bli døpt?
Trevor satte seg på sofaen og la haken i hendene. Brødrene hans lekte med bestefar. Han skulle ønske at han også kunne ha det gøy, men han klarte ikke å slutte å bekymre seg for dåpen sin.
Mor satte seg ved siden av ham og rusket ham i håret. “Hva er i veien?” spurte hun. “Vil du ikke leke?”
Trevor ristet på hodet og rynket brynene.
Moren så på ham et øyeblikk, og la så armen rundt ham. “Er du fortsatt redd for å komme under vann?”
Trevor nikket.
Tanken på å være under vann hadde alltid skremt Trevor. Da han var tre år, hadde han falt i et svømmebasseng. Han kunne aldri glemme hvor redd han hadde vært da han sank dypere og dypere ned i vannet, helt til noen dro ham opp. Han hadde vært nervøs i nærheten av vann siden den gang.
“Hvorfor er det ingenting som hjelper?” spurte Trevor. “Vi har bedt, og vi har til og med besøkt døpefonten. Ingenting har hjulpet!” Trevor spratt opp av sofaen og løp inn på rommet sitt.
Han smalt døren igjen bak seg og kastet seg på sengen. Snart hørte han forsiktig banking på døren.
Trevor kikket opp idet pappa satte seg ved siden av ham. “Mamma fortalte meg at du fremdeles er nervøs for å bli døpt,” sa pappa.
Trevor nikket. “Jeg ber og ber, men redselen blir ikke borte.”
Pappa tenkte seg om et øyeblikk. “Noen ganger når vi ber om noe, skjer det ikke med en gang. Selv om du føler deg redd nå, vil du kanskje føle deg bedre i morgen.”
Trevor ristet på hodet, men så husket han da han var nervøs før skolestart i fjor. Pappa hadde gitt ham en velsignelse. Kanskje en velsignelse kunne hjelpe ham å bli døpt også. Han så opp på pappa. “Tror du at du og bestefar kan gi meg en velsignelse?”
Pappa nikket. “Det syns jeg er en god idé.”
En liten stund senere satte Trevor seg i en stol i stuen. Pappa og bestefar la sine hender på hodet hans. Pappa velsignet ham og sa at hvis han hadde tro, kunne vår himmelske Fader hjelpe ham å føle ro og fred.
Neste dag da han satt på dåpsmøtet i sine hvite klær, var Trevor fortsatt nervøs. Han var glad han hadde fått en velsignelse, men hva om han fortsatte å være redd? Hvordan skulle han bli døpt?
Etter å ha hørt en tale om dåp, lente pappa seg over. “Det er på tide å gå til døpefonten,” sa han. Trevor nikket og fulgte pappa til døpefonten. Pappa gikk først nedi.
Så var det Trevors tur. Han nølte, men så husket han velsignelsen sin. “Himmelske Fader, kan du hjelpe meg å ha tro?” ba han inni seg.
Sakte satte Trevor den ene foten ned i vannet. Det var deilig og varmt. Trevor tok et skritt til.
For hvert skritt kunne han føle sin bekymring og frykt smelte bort. Pappa tok ham i armen og smilte. “Klar?”
Trevor følte ro og fred. Dette var den følelsen vår himmelske Fader hadde lovet å gi ham. Han nikket. “Klar.”
Pappa løftet høyre arm og uttalte dåpsbønnen. Da pappa senket Trevor under vann, var han ikke redd. Han følte bare at roen og freden ble enda sterkere.
Trevor kom smilende opp av vannet. Han visste at hans tro hadde hjulpet ham å overvinne frykten slik at han kunne bli døpt. Han visste at vår himmelske Fader alltid ville hjelpe ham når han prøvde å velge det rette.
Illustrasjoner: Kevin Keele