Vi taler om Kristus
“Jeg vil ikke glemme deg”
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Da jeg kom til min rutinemessige legetime, var jeg full av begeistring og håp. Ved hjelp av ultralyd hadde jeg allerede sett min lille babys hjerteslag, men nå, flere uker senere, ville det lille barnet inni meg være enda større. Etter å ha opplevd det mirakel det er å gå gravid tre ganger allerede, var jeg fremdeles like forundret.
Ti minutter senere gråt jeg alene i bilen min – med bildet av et dødfødt barn uten puls for alltid innprentet i mitt sinn.
I dagene som fulgte, levde jeg i fortumlet apati. Jeg følte meg tom og ensom. Min mann måtte på jobb igjen, og våre tre barn løp rundt i huset mens jeg halvhjertet laget mat til dem og forsøkte å holde huset rent. Men jeg var egentlig ikke tilstede. Når jeg kom hjem etter å ha gjort noen ærender, var det første jeg gjorde å sjekke om jeg hadde noen tapte anrop. Ingen. Jeg sjekket e-posten min hver time. Ingenting. Jeg begynte å lure på om mine venner og naboer brydde seg om meg. Var de egentlig mine venner i det hele tatt? Jeg la ikke merke til hvordan Satan arbeidet med meg.
Jeg øste ut mine følelser til min mann en kveld, og han skjønte umiddelbart hva som foregikk. Han delte 1 Nephi 21:15-16 med meg:
“[Jeg glemmer ikke] deg, O Israels hus.
Se, i begge mine hender har jeg gravert deg, dine murer står alltid for meg.”
Jeg hadde lært om og studert forsoningen før. Jeg trodde jeg visste hva det var. Men jeg hadde ikke klart å anvende den riktig på mitt eget liv. Jesus hadde allerede gjennomgått alle mine sorger. Han visste nøyaktig hvordan jeg hadde det.
“Jesus viste det største eksempel da forsoningen krevde at han steg ned ‘under alt’ (L&p 88:6) og led ‘alle menneskers smerter’ (2 Nephi 9:21). Derfor forstår vi at forsoningen har en større hensikt enn å være et middel til å overvinne synd. Dette som er det største av alt som er utrettet på jorden, gir Frelseren makt til å oppfylle dette løftet: ‘Hvis dere vil vende dere til Herren av hele deres hjerte, … vil han … fri dere ut’ (Mosiah 7:33).”1
Hvilken bedre venn kunne jeg ha i løpet av denne tragiske tiden enn en som med sikkerhet kunne ha medfølelse med meg? Jeg innså at jeg trengte at min Frelser hjalp meg å overvinne min sorg. Da jeg vendte meg til Herren, så jeg umiddelbart hans kjærlighet til meg. Jeg følte ro og fred, og jeg følte at Jesus forsto meg på en måte som jeg aldri hadde trodd var mulig. Han er akkurat den slags venn jeg lengtet etter i tiden etter min spontanabort – den slags venn jeg trengte mest.
Jeg vet at jeg alltid kan komme til min Frelser, ikke bare når jeg trenger å omvende meg fra mine synder, men også når jeg trenger en skulder å gråte på. Han er alltid der. Når vi søker etter noen som kan forstå våre smerter og sorger, la oss ikke glemme vår beste venn, Jesus Kristus.
Min mann delte 1 Nephi 21:15-16 med meg. Jeg innså at jeg trengte at min Frelser hjalp meg å overvinne min sorg.
Fotoillustrasjon: Welden C. Andersen