Hvor stor er ikke vår Guds plan!
I en tid da det var så mye smerte og ensomhet i mitt hjerte, ga min kunnskap om evangeliet meg frimodighet til å gå fremover.
Illustrasjoner: Cynthia Clark
Jeg vokste opp på et sted hvor Kirken ikke var godt kjent – en by som nå kalles Berkh, i det nordlige Mongolia. Jeg er det midterste barnet av tre gutter, og i oppveksten var vi sammen hele tiden. Da min eldre bror reiste til byen for å gå på skole, savnet jeg ham veldig. To år senere kom han hjem på sommerferie. Den sommeren dro familien vår på jakt i fjellet i tre måneder. Det var en av de beste sommerferiene i mitt liv.
Min bror begynte å fortelle meg om en kirke han hadde sluttet seg til, kalt Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. På den tiden likte jeg ikke kristne kirkesamfunn, så jeg fulgte ikke noe særlig med på det han fortalte meg.
En høstdag kom vi hjem fra jakt og møtte noen besøkende fra byen. De var fra kirken som min bror hadde snakket om. Han vendte tilbake til byen sammen med dem den kvelden. Senere fikk vi vite hvorfor han hadde reist – han hadde fått et misjonskall. Han hadde ikke engang fortalt oss at han hadde sendt søknad! Min bror reiste på misjon til USA kort tid senere.
Omvendt til evangeliet
Året etter, da jeg var ferdig med videregående skole, reiste jeg til byen for å studere ved et universitet. Familien jeg bodde hos, viste seg å være medlemmer av Kirken. Søndag morgen inviterte de meg med til kirken. Siden jeg hadde hørt mye om denne kirken, bestemte jeg meg for å prøve å gå én gang.
Jeg endte opp med å gå i kirken mange ganger. Jeg kunne ikke unngå å føle fred hver gang jeg var der. Menneskene der var hyggelige, og håndhilste alltid på meg. Kirken var annerledes enn jeg hadde trodd. Snart begynte jeg å motta misjonærdiskusjonene. Jeg møtte misjonærene i nesten to år.
Jeg visste at jeg ønsket å bli døpt, men dåpen måtte utsettes fordi jeg strevde med Visdomsordet. Det var vanskelig for meg, men til slutt var jeg klar for dåp. Jeg var så heldig å bli døpt av min eldre bror, som hadde kommet hjem fra misjon bare noen måneder tidligere. Når jeg tenker på det øyeblikket nå, gråter jeg noen ganger. Det var det lykkeligste øyeblikket i mitt liv.
Etter at jeg ble medlem av Kirken, snakket min bror om misjonærarbeid nesten hver dag. Han oppmuntret meg alltid til å reise på misjon. Med hans hjelp, fylte jeg ut min misjonssøknad. Jeg vil aldri glemme hvor lykkelige min eldre bror og jeg var da.
En skremmende opplevelse
En kveld ringte min bror meg og ba meg komme og møte ham etter arbeidstid. Han ønsket å snakke med meg om ting som hadde med min misjon å gjøre. Vi avtalte en tid for å møtes på sentrumstorget.
På denne tiden foregikk det parlamentsvalg i Mongolia. Da vi møttes på sentrumstorget, gjennomføre innbyggerne en demonstrasjon på grunn av valget. Politiet var der, men demonstrasjonen begynte å bli voldelig og skremmende, og eskalerte til opptøyer. En stor bygning og flere biler sto i brann, og folk skrek. Det var skremmende.
Min bror og jeg hadde møtt hverandre langt unna demonstrasjonen, men han var bekymret. Han ga meg penger til en taxi og ba meg dra rett hjem. Han sa at vi kunne møtes neste dag. Han hadde tenkt å gå tilbake til sitt hjem, som var i nærheten av der han jobbet. Taxien kom, og vi tok raskt farvel før jeg kjørte av sted.
Jeg oppdaget snart at myndighetene hadde stengt alle veiene på grunn av opptøyene. Ute av stand til å komme hjem, som var i utkanten av byen, overnattet jeg på jobben i stedet. Pansrede biler og væpnede soldater var overalt. Kampene ble stadig verre, og den natten ble det innført unntakstilstand. Den varte i fire dager.
Da unntakstilstanden var over, kom min svoger for å hente meg. Vi kom hjem til ham og så at alle våre slektninger ventet der. Alle gråt. Jeg fikk vite at min eldre bror hadde blitt skutt mens han var på vei hjem.
Det føltes som om hjertet mitt skulle eksplodere. Min bror døde da han var 24 år på grunn av den demonstrasjonen. Dagene etter min brors død var noen av de grusomste jeg har opplevd.
Det var i denne vanskelige tiden at jeg fikk mitt misjonskall. Etter å ha vært gjennom min omvendelse, dåp og utfylling av misjonspapirer sammen med broren min, måtte jeg nå åpne mitt misjonskall alene. Til min overraskelse ble jeg kalt til å tjene i mitt eget land.
Siden jeg var alene, knelte jeg ned akkurat der jeg var og takket min himmelske Fader i bønn. Og jeg ba for min bror. Jeg gråt og gråt mens jeg ba. På denne tiden, da det var så mye smerte og ensomhet i mitt hjerte, følte jeg Ånden vitne enda dypere om frelsesplanen for meg, og min tro ble styrket.
F.v.: Amarsanaa og hans brødre, Dorjsuren og Amarsaikhan
Et vitnesbyrd om hans plan
Selv om min bror ikke var der for å åpne mitt misjonskall sammen med meg, vil jeg alltid være takknemlig til ham. Jeg er også inderlig takknemlig for at Gud har gitt oss sin frelsesplan gjennom Jesu Kristi forsoning. Det er en fantastisk plan. Hvis vi følger denne planen, vil vi føle fred i hjertet.
Skriftene forteller oss: “Hvor stor er ikke vår Guds plan! For … Guds paradis [må] frigi de rettferdiges ånder, og graven frigi de rettferdiges legemer. Ånd og legeme er igjen føyet sammen, og alle mennesker blir uforkrenkelige og udødelige, og de er levende sjeler” (2 Nephi 9:13).
Jeg vet at min bror lever i åndeverdenen. Denne kunnskapen gir meg den frimodighet jeg trenger for å gjøre det bra på min misjon. Jeg vet at han vil være med meg i de vanskelige stundene – og det samme vil Herren.