Ungdom
Aldri alene
De siste tre årene har jeg hatt anledning til å bli prøvet. Jeg har innsett at uansett hva du går igjennom, trenger du ikke å gjøre det alene så lenge du har Gud.
Kort tid etter min 16-årsdag oppdaget jeg at jeg hadde eksem. Det var vanskelig å se i speilet hver morgen og se utslettene som dekket kroppen min. Jeg utfordret meg selv til å se dette som en mulighet til å bli prøvet. I stedet for å synes synd på meg selv, prøvde jeg å gjøre det mine lærere i Unge kvinner hadde lært meg: å telle mine velsignelser hver dag til tross for mine prøvelser. Selv om jeg ikke har ren hud akkurat nå, er jeg takknemlig for min familie, mine venner og mine musikalske talenter. Jeg er takknemlig for å ha to ben, to hender og føtter, øyne som ser, og ører å høre med. Jeg vet at sann skjønnhet finnes inne i oss, ikke på utsiden.
Men eksemet mitt tok gradvis overhånd. Jeg var ikke lenger så vennlig som jeg pleide å være, og smilte ikke lenger. De mange legene jeg konsulterte, var sikre på at jeg ville være “lytefri” før jul. Men det var jeg ikke. Jeg ba hver dag om styrke til å overvinne sjenansen som hudsykdommen medførte.
Alle sa stadig at jeg ikke måtte tenke på situasjonen min, at jeg skulle oppføre meg som normalt og late som om ingenting var galt med huden min. Men dette var ikke lett. Mor gjentok kjærlig historier fra Skriftene om og om igjen, i håp om å trøste og oppmuntre meg.
Lære og pakter 24:8 lyder: “Vær tålmodig i trengsler, for du skal få mange, men hold ut, for se, jeg er med deg inntil dine dagers ende.” Dette skriftstedet ga meg ord å leve etter. Jeg har dem skrevet på bokmerker, på notatbøker og i rommet mitt. Det er nå et av mine favorittvers for å oppmuntre meg til å gjøre mitt beste på tross av min prøvelse.
Å utholde denne prøvelsen har vært vanskelig, men nå er jeg bedre forberedt for fremtidige prøvelser. Min himmelske Fader har forberedt meg slik at jeg kan takle enhver utfordring som måtte komme. Nå vet jeg at uansett hva jeg går igjennom, behøver jeg ikke å gjøre det alene.
Det bortkomne lammet, av Del Parson