Ungdom
Den perfekte julaften
Da jeg vokste opp, var et av høydepunktene i hvert år julaften. Min familie og jeg laget pizza, gikk rundt og sang julesanger og kom deretter sammen for en juleandakt. Vi sang salmer i vaklende firestemt harmoni og spilte julesanger på vårt merkelige utvalg av musikkinstrumenter. Pappa avsluttet alltid kvelden med en juletanke som fikk gledestårene til å strømme. Livet kunne ikke bli bedre enn på julaften.
Da jeg var litt eldre, begynte mamma å ta seg av en ung nabo, Kelly. Kelly kom hjem til oss hver dag etter skolen mens hennes mor, Patty, arbeidet. Kelly fulgte meg rundt som en valp – høylydt og trengende. Det var alltid en lettelse når Patty hentet datteren og lot mitt hjem og min familie være i fred.
Én desember ble jeg forskrekket da mamma inviterte Patty og Kelly til å være sammen med oss på julaften. Min julaften. Mor smilte og lovet: “Det vil ikke forandre noen ting.” Men jeg visste bedre. De ville spise all pizzaen vår. Kelly ville gjøre narr av sangen vår. Jeg innfant meg med at det ville bli den verste julaften noensinne.
Da kvelden kom, sluttet Patty og Kelly seg til oss, og vi snakket og lo og sang. Mor hadde rett. Det var perfekt. Ved midnatt takket de oss, og motvillig skilte vi lag. Jeg gikk til sengs med et fylt hjerte. Jeg oppdaget at julens virkelig dyrebare gaver ikke blir redusert når de deles. Isteden blir de bedre og flere når vi gir dem bort.