Profeter ved juletider
Våre 16 profeter i nyere tid er eksempler på julens ånd og minner oss om den uforlignelige hendelsen som fant sted i stallen i Betlehem for over 20 århundrer siden: vår Frelser Jesu Kristi fødsel. Vi kan aldri ta feil ved å følge deres eksempel – ikke minst i julen.
Kjærlighetsgaver
Å gi gaver av kjærlighet og tjeneste til de mindre heldigstilte har vært et kjennetegn på profetenes juleopplevelser. I 1931, under den store depresjonen, var president Harold B. Lee president for en stor stav i Salt Lake City, Utah. President Lee bestemte seg for å få oversikt over behovene til stavens medlemmer og gjøre alt han kunne for å oppfylle deres ønsker. Etter å ha forhørt seg, fant han ut at mer enn halvparten av staven, nesten 5000 mennesker, var avhengige av andres hjelp, herunder nesten 1000 barn under 10 år. Han mobiliserte medlemmene for å samle inn leker og organiserte arbeidsgrupper for å reparere, male og rengjøre gamle leker eller lage nye, slik at ingen barn ville vært uten i julen. Han bestemte seg for at hver familie i staven skulle ha middag til jul, og ba om matdonasjoner for å få det til.1 Da han senere ble apostel, ble eldste Lee bedt om å organisere Kirkens velferdsprogram basert på lignende prinsipper for tjeneste, offer og arbeid.
Som gutt feiret president Thomas S. Monson julen da hans venn stilte et overraskende spørsmål: “Hvordan smaker kalkun?” Han svarte at det smakte som kylling, men da skjønte han at hans stakkars venn aldri hadde smakt det heller. Ikke bare det, men det var ingenting i hans venns hus som de kunne lage julemiddag av. “Jeg prøvde å finne en løsning,” sa president Monson. “Jeg hadde ingen kalkuner, ingen kyllinger, ingen penger. Så kom jeg til å tenke på at jeg hadde to kaniner som kjæledyr. Straks tok jeg min venn i hånden og løp til kaninburet, la kaninene i en eske, ga ham esken og sa: ‘Her, ta disse to kaninene. De er gode å spise – akkurat som kylling.’ … Tårene sprengte på da jeg lukket døren til det tomme kaninburet. Men jeg var ikke lei meg. En varme, en følelse av ubeskrivelig glede fylte mitt hjerte. Det var en minneverdig jul.”2
Knytt familiebånd
En av de beste julehøytidene president Ezra Taft Benson husket, var i 1923, da han kom hjem på julaften til familiegården i Whitney i Idaho etter å ha vært på misjon i England i to og et halvt år. Dette gledesfylte gjensynet med hans foreldre og 10 brødre og søstre var også preget av den entusiasme og glede som julen innebar. Som en spesiell fornøyelse lot foreldrene ham være oppe for å hjelpe til med juleforberedelsene etter at de andre barna hadde lagt seg. Mens han jobbet sammen med sine foreldre, fortalte han rolig om sine misjonæreropplevelser. Han klarte ikke å holde tårene tilbake denne skjønne kvelden i sitt barndomshjem.3
Profetenes liv oppmuntrer oss til å knytte familiebånd ved juletider. President Joseph F. Smith husket en jul som ung far da han ikke hadde penger – ikke en eneste krone – til å kjøpe gaver til sine barn. Like før jul forlot han sitt hjem og gikk nedover gaten og så på alle de fantastiske tingene i butikkvinduene, men visste at han ikke kunne kjøpe noen av dem. I sin fortvilelse fant han et usjenert sted og “gråt som et barn” for å lindre sitt verkende hjerte. Men så tørket han øynene og gikk hjem og lekte med sine barn hele dagen, “takknemlig og lykkelig bare på grunn av dem”.4 Til tross for sin manglende evne til å gi barna en materiell jul, hadde han likevel gitt dem de største gaver noen far kunne gi – sin kjærlighet og sin tid.
Profeten Joseph Smith tilbragte julen 1838 i Liberty fengsel i Missouri. Han og flere ledsagere ble holdt fanget i et lite kjellerfangehull som var kaldt, skittent og røykfylt på grunn av bålet de var tvunget til å bruke. Taket var så lavt at de ikke kunne stå oppreist. Men det var et lyst øyeblikk den julen. Profetens hustru, Emma, fikk anledning til å besøke Joseph i flere dager like før jul. Dessuten hadde hun med seg deres sønn, Joseph Smith III. Da han følte kjærligheten fra sin familie, skrev Joseph oppmuntrende ord til de hellige fra fangehullet: “Vi gleder oss i våre trengsler fordi vi vet at Gud er med oss.”5
I 1937 prøvde president Joseph Fielding Smith å tilpasse seg livet uten sin elskede hustru Ethel, som nylig hadde gått bort. Ethel hadde bedt om at Jessie Evans, en enslig kvinne med vakker sangstemme, ville opptre i begravelsen hennes. På grunn av dette møtet ble Jessie Evans og Joseph Fielding Smith bedre kjent og deres gjensidige tiltrekning blomstret til kjærlighet. Hun sa ja til hans frieri kort tid etter jul. Da han tenkte på gavene han hadde fått julen 1937, skrev president Smith: “Jeg har fått [Jessie] som julegave, og det er jeg takknemlig for.”6 De giftet seg i april året etter.
En av president David O. McKays årlige familietradisjoner var å ta barnebarna med på tur på en tømmerslede trukket av et flott hestespann med klingende bjeller. Turen var en av deres favoritt-tradisjoner. President McKay holdt det gående til han var i 80-årene. For å holde varmen, hadde president McKay sin lange, tykke vaskebjørnspels og store hansker. De mindre barnebarna kjørte i sleden, mens de eldre “hang etter på sine egne sleder” som var festet bak på tømmersleden. Disse minneverdige julefeiringene endte noen ganger med julesanger og “Det er skjønnhet her på jord” rundt pianoet.7
Et vitnesbyrd om Jesus Kristus
Viktigst av alt er det kanskje at profetenes juleopplevelser lærer oss å styrke vårt vitnesbyrd om Jesus Kristus ved å gjøre ham til det sentrale i vår feiring. I 1876 nærmet St. George Utah tempel seg ferdigstillelse. Innvielsesseremonien for kjelleren, hovedrommet og beseglingsrommet var planlagt til 1. januar 1877.8 Ettersom julen var bare en uke før innvielsen, jobbet mange i St. George febrilsk for å sikre at templet ble ferdig i tide.
President Wilford Woodruff, som var den første tempelpresidenten, skrev i dagboken sin at 1. juledag var mennene travelt opptatt på jobb med sirkelsager, og 40 kvinner tilbragte hele dagen i templet med å sy tepper. De la tepper og hang opp gardiner.9
Selv om de nesten ikke ble ferdige i tide, var deres offer denne julen verdt innsatsen. Dette arbeidet var deres julefeiring. Med 2000 mennesker tilstede 1. januar, holdt president Woodruff innvielsesbønnen for deler av templet – over 30 år etter at de siste-dagers-hellige hadde blitt tvunget til å forlate Nauvoo tempel.
Under andre verdenskrig gjennomførte mange byer i USA mørklegging om nettene for å spare brensel. I Salt Lake City ble flomlyset på Salt Lake tempel slått av. Templet sto mørklagt i en mørk by i mange år. Da våpenhvile ble erklært i Europa, ga president Heber J. Grant ordre om at templets flomlys skulle slås på igjen.
Til julen 1945 planla president George Albert Smith et inspirerende og meningsfylt julekort. På forsiden var et bilde av de tre østlige spirene på Salt Lake tempel vakkert opplyst mot en mørkeblå bakgrunn med engelen Moroni stående ovenfor. Nederst sto ordene “Julen – 1945” og beskjeden “Lysene er på igjen”.10 Ingenting kunne bedre gjenspeile gleden som alle følte etter så mange lange år med død og ødeleggelse.
Men dette vakre julekortet var også president Smiths måte å bære sitt vitnesbyrd om Jesus Kristus og evangeliets gjengivelse på. Akkurat som krigens slutt bragte fred og lys på mørke steder, slo evangeliets gjengivelse etter århundrer med frafall igjen på sannhetens sterke lys for alle verdens innbyggere.
Det eksempel våre profeter i de siste dager viser på kjærlighet, tjeneste, tro og offer, vitner om at sann glede i julen kommer av å leve slik Kristus levde. Som president Howard W. Hunter sa: “Den virkelige jul kommer til den som har akseptert Kristus som en dynamisk og livgivende drivkraft. Julens sanne ånd finnes i Mesterens liv og misjon.”11
Fotoillustrasjoner: Welden C. Andersen