Tilbedelse gjennom ærbødighet
Ærbødighet innebærer mye mer enn fravær av støy. Oppriktig ærbødighet innbefatter å lytte, tenke på det som er av Gud, og føle respekt og kjærlighet for vår himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus.
Ordene til president David O. McKay (1873–1970) setter emnet ærbødighet i klart perspektiv: «Ærbødighet er dyp respekt blandet med kjærlighet.»1 Dette perspektivet blir ytterligere forsterket ved teksten i en sang fra Barnas sangbok:
Ærbødighet er mer enn stillhet;
jeg må også tenke på Gud.
Stor kjærlighet har jeg til Herren, min skaper,
ærbødig jeg holder hans bud.2
Nøkkelordene som vi oftest finner i skriftsteder som angår ærbødighet, er respekt, kjærlighet og heder. Ved hjelp av denne normen kan vi se at ærbødighet gjenspeiler hjertets aktivitet, ikke bare munnens inaktivitet.
Ærbødighet er en vesentlig del av gudsdyrkelse. Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum har sagt:
«Gudsdyrkelse inkluderer ofte handling, men sann gudsdyrkelse innebærer alltid en spesiell sinnets holdning.
Vår holdning med hensyn til gudsdyrkelse vekker den største troskap, tilbedelse og ærefrykt. Gudsdyrkelse kombinerer kjærlighet og ærbødighet i en tilstand av hengivenhet som trekker vår ånd nærmere Gud.»3
Den primære hensikt med å tre inn et sted beregnet på gudsdyrkelse er å komme nærmere Gud.
Når vi studerer Jesu Kristi liv og læresetninger og verdsetter den bemerkelsesverdige innvirkning – både jordisk og evig – hans forsoning har på vårt liv, er det naturlig for oss å føle respekt, kjærlighet og heder. Lydighet mot evangeliet og kristen tjeneste er da et passende uttrykk for disse følelser. Men uten ærbødighet er uttrykk for respekt, kjærlighet og heder ufullstendige.
Når vi utvikler ærbødighet for Jesus Kristus, blir vi bedre i stand til å ta etter hans fullkomne eksempel. Det er mange sider ved slik ærbødighet: tro på at Han lever, tillit til hans lovede velsignelser og lydighet mot evangeliets normer. Men en av de viktigste sider er det vi føler i vårt hjerte – den respekt og kjærlighet vi har for Guddommen. Vi som respekterer, elsker og hedrer Herren, vil aldri misbruke hans navn, og vil føle oss uvel ved å høre slette eller banale vitser om ham. I stedet priser og ærer vi vår himmelske Fader og Ham som vi tilber som vår Herre og vår Frelser.
Herren gir klar veiledning om hva han forventer med hensyn til ærbødighet, i 3. Mosebok 19:30, der han sier: «Mine sabbater skal dere holde og ha ærefrykt for min helligdom. Jeg er Herren.» Respekten vi viser for hans templer og møtehus, er en gjenspeiling av den ærbødighet vi har for ham i vårt hjerte. Vår grad av respekt for og kjærlighet til Herren gjenspeiles direkte i vår ærbødighet, noe som kommer til uttrykk både ved vår holdning og vår fremtreden.
Velsignelser ved ærbødighet
Profeten Joseph Smith ga uttrykk for en interessant innsikt i ærbødighet i sin bønn ved innvielsen av Kirtland tempel i 1836. Joseph ba om at den angrende kunne vende tilbake og «igjen få del i de velsignelser som du har lovet å utøse over dem som viser deg ærbødighet i ditt hus» (L&p 109:21). Profetens bønn kaster lys over hvilke velsignelser ved ærbødighet dette kan være: visdomsord, en fylde av Den hellige ånd, nåde for Herrens øyne, Guds kraft og tilgivelse (se vers 14, 15, 21, 22, 34). Lønnen for ærbødighet er i sannhet stor!
Mye av det vi sier i Kirken om ærbødighet, dreier seg vanligvis om å være stille på steder der vi tilber Gud, med spesiell vekt på at barn skal være stille. Det er riktig at stillhet er en viktig del av ærbødighet, men den fulle, rike betydningen av begrepet ærbødighet innbefatter langt mer enn fravær av bråk og uro. Stillhet er ikke nødvendigvis det samme som ærbødighet.
Våre møtehus er først og fremst hus for gudsdyrkelse der vi skulle være i stand til å sitte stille under preludiet og meditere over det gjengitte evangeliums skjønnhet, forberede vårt hjerte og sinn til nadverden og overveie vår himmelske Faders majestet og Frelserens forsonings storhet. Hvor kan vi bedre overveie slike hellige og vektige saker? Disse tilkjennegivelser av vår gudsdyrkelse vil naturlig ledsages av en ærbødig holdning.
Slike anledninger til gudsdyrkelse er grunnleggende for å styrke vår tro og kan føre til at vitnesbyrd og åpenbaring kan strømme inn i vår sjel. Dette ble dramatisk demonstrert for meg en sabbatsdag der jeg satt mens preludiet ble spilt før nadvardsmøtet. Min hustru og jeg hadde søkt åndelig rettledning angående et spesielt spørsmål vi hadde. Jeg er takknemlig for at svaret kom gjennom den spesielle salmen som var valgt som preludium. Gjennom den skjønne melodien forklarte Ånden tydelig hvilken kurs som var riktig for oss. Før salmen var ferdig spilt, lente dessverre en som satt i nærheten av meg, seg over og begynte å snakke til meg, og straks ble Ånden borte. En skatt i form av fin åpenbaring ble redusert av mangel på ærbødighet.
På grunn av denne erfaringen verdsetter jeg spesielt det hellige ved et rolig øyeblikk under preludiet. President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, forklarte denne sannhet da han sa: «Uærbødighet tjener Satans formål ved å svekke åpenbaringens fine kanaler som leder inn til både sinn og ånd.»4
Målestokk på ærbødighet
Målestokken for ærbødighet er ikke vanskelig. Istedenfor å la våre tanker vandre til det verdslige rundt oss, skulle vi på steder og til tider for ærbødighet disiplinere våre tanker om det som er av Gud: forsoningens storhet, evige familier, evangeliets gjengivelse i dets fylde. En slik målestokk på ærbødighet innbefatter å disiplinere vår adferd så den gjenspeiler respekt, kjærlighet og heder. Den vil innbefatte å kle seg sømmelig i våre peneste klær, unngå dagens ytterliggående moter og unngå høylytt prat og forstyrrende oppførsel i kirkebygningen. Og når vi er i kirkesalen, skulle vi søke å nå et enda «stillere» nivå, spesielt mens nadverden blir forrettet.
Et ønske om ærbødig adferd vil tilskynde oss til å planlegge i god tid når vi vet at vi trenger å forlate møtet av en eller annen grunn, ved å sette oss bakerst nær en utgang, så vi kan gå stille ut. Å gå ut midt under et møte, spesielt under en tale eller annen presentasjon, er forstyrrende for taleren og dem som sitter i nærheten av oss. Av respekt både for andre og for Herren skulle vi unngå slike uheldige bevegelser.
Ofte tenker vi at en forsamlings ærbødighet er ensbetydende med oppførselen til barna som er tilstede. Det er riktig at små barn kan være en spesiell utfordring for ærbødighet. Men den første regelen med hensyn til barn er å ta dem med! De kan bli undervist, de kan tas ut, og de kan bringes tilbake til møtet. Og når man skal undervise dem, er det bedre å redusere antall hjelpemidler man tar med til kirken, som leker og mat. Siste-dagers-hellige forsamlinger er vanligvis velsignet med et stort antall barn og unge, og vi skulle være takknemlige for dette. De er Kirkens fremtid.
Oppriktig ærbødighet er en viktig del av vår tilbedelse av vår himmelske Fader og av Herren. Måtte vi i alle hverdagens aktiviteter og tanker unngå noe som gjenspeiler mangel på ærbødighet for dem. Måtte vi i all vår gudsdyrkelse søke å utvikle og styrke vår respekt for og kjærlighet til vår himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus. Disse følelsene er tegn på sann kristen karakter.
Fotoillustrasjoner: Cary Henrie