2009
Jeg underviste min lærer
Desember 2009


Jeg underviste min lærer

Diana Summerhays Graham, Utah, USA

En høst for mange år siden var jeg avgangsstudent ved Columbia University i New York City. I et stort klasserom fullt av studenter drøftet foreleseren vår nyere etterligninger av gamle tekster. Han ramset opp en liste med forfalskninger, og jeg ble forskrekket da jeg hørte ham tilføye Mormons bok til listen sin.

Øyeblikkelig visste jeg at jeg ikke kunne forlate klasserommet uten å gjøre noe. Jeg kunne ikke skuffe mine forfedre, hvis vitnesbyrd om Mormons bok hadde fått dem til å ofre alt.

Etter timen gikk jeg bort til professoren, som innehadde Charles Anthon-professoratet ved Columbia. Over 100 år tidligere hadde Martin Harris kommet for å snakke med professor Anthon ved Columbia. Martin hadde med seg et ark med skrifttegn som var kopiert fra platene som Mormons bok ble oversatt fra.

Jeg husket at far hadde lest et brev for meg som hans far hadde skrevet om Martin Harris. Bestefar fortalte at han hadde truffet Martin kort tid før bror Harris døde. Da bestefar spurte ham om Mormons bok, satte Martin seg opp i sengen og bar et sterkt vitnesbyrd. Han hadde sett en engel, han hadde hørt hans røst, og han hadde sett gullplatene.

«Jeg heter Diana, og jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige,» sa jeg skjelvende til professoren. «For meg er Mormons bok hellig skrift. Jeg vil gjerne vite hvorfor du kaller den en forfalskning.»

Mens vi gikk gjennom universitetsområdet, nevnte professoren, som hadde lest Mormons bok, flere innvendinger mot dens autentisitet. Jeg skyndte meg å skrive dem ned, og da han var ferdig, spurte jeg ham: «Kan jeg få skrive om det jeg finner ut fra forskjellige kilder som svar på disse innvendingene?» Dette gikk han med på.

Jeg gikk tilbake til internatet, lukket døren til rommet mitt, knelte ned i bønn og begynte å gråte. Jeg følte meg svak og uskikket. Heldigvis var det aktivitet i Kirken den kvelden. Etter en leksjon som oppmuntret meg, ba jeg heltidsmisjonærene som hadde vært tilstede, om hjelp. De ga meg noen informasjonskilder som dekket de fleste av punktene professoren hadde tatt opp. Så søkte jeg i det enorme biblioteket ved Columbia. I avhandlingen min svarte jeg på professorens spørsmål og bar mitt vitnesbyrd om Mormons boks sannhet. Så ga jeg den til ham.

Jeg ventet i flere uker på svar. Til slutt spurte jeg om han hadde lest den.

«Ja, og jeg lot min kone lese den. Hun sa: ”Hva du enn gjør, må du ikke ødelegge den studentens tro.”» Så snudde han seg og gikk.

Idet julen nærmet seg, følte jeg en sterk tilskyndelse til å gi ham en Mormons bok. Jeg fant en bok, skrev mitt vitnesbyrd i den og takket ham for at han hadde lest avhandlingen min. Så pakket jeg boken i julepapir og ga den til ham. Kort tid senere fikk jeg et håndskrevet brev av ham hvor han uttrykte sin takknemlighet for at han hadde fått denne «bemerkelsesverdige boken».

Da jeg leste dette, fikk jeg tårer i øynene. Ånden hvisket at denne professoren ikke lenger ville gjøre narr av Mormons bok. Jeg var takknemlig for at Ånden hadde bløtgjort hjerter og hjulpet meg å undervise min lærer.