De åndelige gaver som er gitt stavspresidenten
Jeg har møtt hundrevis av stavspresidenter. De er dyktige menn med integritet. De har stor tro og et fast ønske om å behage Herren.
Kall av en stavspresident er en hellig og åndelig erfaring. Under Det første presidentskaps ledelse blir generalautoriteter og områdesyttier gitt dette ansvar. I løpet av de 16 årene jeg har vært generalautoritet, har jeg gitt kall i mange kulturer og på mange kontinenter – fra Nord-Amerika til Syd-Amerika, fra Europa til Asia.
Hver gang har jeg verdsatt to lærdommer jeg mottok i mine første uker som generalautoritet. Fra president Thomas S. Monson: «Når du går Herrens ærend, er du berettiget til Herrens hjelp.» Fra president Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum: «Du vil høste erfaring i din tjenestegjerning når du stiller Herren et spørsmål gjennom sløret og straks mottar svar.» I hvert tilfelle har disse to løftene blitt innfridd.
Erfaringen forbundet med å kalle en stavspresident er alltid den samme, og den er alltid forskjellig. Den er den samme ved at de to generalautoritetene eller områdesyttiene som er sendt, føler en overveldende avhengighet av Herren, og begge må motta den samme inspirasjon før kall blir gitt. Herrens ånd ledsager og bekrefter alltid kraftfullt utvelgelsesprosessen. Den er forskjellig ved at mannen som kalles, er svært forskjellig fra stav til stav. Noen ganger har nye stavspresidenter stor erfaring og mange års tjeneste. Noen ganger er de yngre og fulle av tro. Deres yrke følger ikke noe mønster.
Nøkler skjenkes
En ny stavspresident finnes normalt blant de eksisterende lederne i staven, men det er unntak. Ved en anledning intervjuet vi brødre til sent på kveld, ute av stand til å føle Åndens bekreftelse for noen av de fremragende mennene vi møtte. Da vi til slutt hadde vært gjennom hele listen med menn vi skulle intervjue, vendte vi oss til respekterte menn som for tiden ikke hadde lederstillinger. Da vi snakket med en lærer i klassen for Evangeliets lære klokken 22, bekreftet Herren kraftfullt at dette var hans valg. Først etter at vi hadde kalt ham, fikk vi vite at han hadde vært hjemme og ventet på at vi skulle ringe. Noen måneder tidligere, før det var blitt kunngjort noen forandring i stavspresidentskapet, ble han og hans hustru vekket om natten, og de visste at han ville bli kalt.
De som virker som stavspresidenter, søker ikke dette kallet. Alle føler seg ydmyke, og noen blir overveldet når de blir kalt. Da jeg kalte en stavspresident i Europa som hadde vært medlem av Kirken i bare rundt 10 år, utbrøt han: «Å nei, nei, ikke meg. Jeg kan ikke gjøre det.» Hans herlige hustru, som var ved hans side, la heldigvis armene rundt ham og sa: «Kjære deg, du kan gjøre det. Det vet jeg du kan.» Hun hadde rett, og han fullførte en utmerket tjeneste.
En mann på Filippinene som hadde sett Kirken vokse hurtig med svært unge ledere, svarte da han ble kalt: «Å nei, ikke meg. Jeg er for gammel.» Da det ble nevnt at noen av De tolv var 30 år eldre enn ham, aksepterte han og utførte en utmerket tjeneste.
«Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Johannes 15:16), sa Frelseren. Vi hverken søker eller avslår kallene vi får.
En gang, enten før, under eller etter kallet, bekrefter Herren for mannen som blir kalt at kallet er fra Gud. En ung stavspresident fortalte følgende om sin bekreftelse:
«Da jeg ble intervjuet, var jeg 32 år gammel og hadde virket som biskop i ca. fire år. En av dem som ledet intervjuene, stilte to vektige spørsmål: (1) Hvordan fikk du ditt vitnesbyrd? og (2) Vil du bære ditt vitnesbyrd om Frelseren for oss? Jeg fortalte om min erfaring som tenåring, like etter at min mor døde, da jeg selv fikk vite at det gjengitte evangelium var sant, spesielt med hensyn til Mormons bok.
Da jeg bar vitnesbyrd om Frelseren, mottok jeg et vitnesbyrd om at jeg ville bli kalt som neste stavspresident. Jeg kjørte hjem og fortalte det til min hustru. Da jeg fortalte henne at jeg trodde jeg kunne bli kalt som neste stavspresident, svarte hun: ”Du er god, men ikke så god.” Telefonen ringte to timer senere, og jeg ble bedt om å komme tilbake sammen med min hustru, og så ble jeg kalt.»
Etter oppholdelsen under en stavskonferanses fellesmøte legger vi som er sendt dit, våre hender på hodet til den nye stavspresidenten og overdrar de nødvendige prestedømsnøkler til å presidere over og lede stavens anliggender. Disse nøklene til å presidere over staven delegeres fra Kirkens president og de øvrige 14 apostler som innehar alle nøklene på jorden. I disse nøkler ligger åndelig myndighet og kraft.
Herren har alltid gitt nøkler til sine utvalgte apostler. Han sa til Peter: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matteus 16:19). Noen av disse nøklene blir deretter delt med lokale ledere. I Zarahemla ordinerte Alma «prester og eldster ved å legge sine hender på dem ifølge Guds orden, så de kunne presidere og våke over kirken» (Alma 6:1).
Hvordan nøklene blir tilkjennegitt
Det er interessant å vite at tidligere krevdes Kirkens presidents underskrift på en tempelanbefaling. Nå inngår denne myndighet i nøklene som delegeres til stavspresidenten. Sammen med sine rådgivere anbefaler han også biskoper for Det første presidentskap og ordinerer dem etter at de er godkjent. Han godkjenner dem som skal ordineres til Det melkisedekske prestedømme. Han anbefaler og beskikker heltidsmisjonærer, og han er dommer i Israel ved å hjelpe personer med alvorlige synder til å oppnå fullstendig tilgivelse. Han leder stavens biskoper og grenspresidenter i deres arbeid og avgjørelser.
I disse oppgavene utøser Herren åpenbaring over sine stavspresidenter. En stavspresident i det sydlige USA fortalte meg følgende:
«I oktober 2007 kom en søster til meg for å få tempelanbefaling. Under intervjuet spurte jeg om hennes mann skulle snakke med meg for å få sin anbefaling etter at hun var ferdig med sitt intervju. Hun fortalte meg at mannen ikke hadde vært i templet på over 20 år, og at de ikke var blitt beseglet i templet etter å ha vært gift i 40 år. Jeg følte sterkt at jeg skulle snakke med denne broren umiddelbart. Tilskyndelsen var så sterk at jeg gikk ut av kontoret mitt, fant ham på den andre siden av bygningen og førte ham tilbake til kontoret for å ha et intervju. Under intervjuet sluttet hans biskop seg til oss, og deretter fikk mannen tempelanbefaling. Dette var en svært gripende opplevelse for oss alle, spesielt hans hustru. Senere i samme uke fikk jeg innbydelse til å være tilstede under deres besegling i templet.
Tidlig i 2008, omkring fire måneder etter at paret var blitt beseglet, sto denne broren opp om morgenen for å dra til arbeid og falt sammen og døde i deres hjem. Jeg er evig takknemlig for at jeg lyttet til Åndens tilskyndelser og oppmuntret denne broren til å gjøre det som var så nødvendig for ham å gjøre her i livet.»
Åndelige gaver og åndelige løfter
Herren har erklært at en stav skal være «et forsvar og en tilflukt fra stormen» (L&p 115:6). En stavspresident er Herrens hyrde som må bidra til å sikre at det føles trygghet og åndelig sikkerhet blant Kirkens medlemmer. Han må omhyggelig forsikre seg om at det blir undervist i sann og ren lære. President Gordon B. Hinckley (1910–2008) sa en gang:
«Pliktene til en lærer i Det aronske prestedømme kan anvendes på stavspresidenten. Han skal ”våke over [hele staven], være til hjelp for medlemmene og styrke dem,
og se til at det ikke er noen ugudelighet i kirken, ei heller hårdhet mot hverandre, ei heller løgn og baktalelse eller ond tale,
og se til at Kirkens medlemmer kommer ofte sammen og også påse at alle medlemmene gjør sin plikt” (L&p 20:53–55).»1
Hans arbeid inkluderer inspirasjon angående hvordan man styrker familier og den oppvoksende generasjon, hvordan man innbyr flere av vår himmelske Faders barn til dåpens lutrende vann, strekker seg for å nå frem til dem som har drevet bort fra Kirken, og bringer templets ordinanser til levende medlemmer og til dem som har gått foran oss.
I alle disse viktige ansvarsoppgaver velsigner Herren stavspresidenten med store åndelige gaver. I kapittel 46 av Lære og pakter taler Herren om de mange åndelige gaver og erklærer:
«For alle har ikke fått enhver gave, for det finnes mange gaver, og enhver er gitt en gave ved Guds Ånd.
Til noen gis én og til andre en annen for at alle kan ha nytte av det» (L&p 46:11–12).
Deretter tilføyer Herren: «Til dem som Gud skal utpeke og ordinere til å våke over kirken … skal det gis å kunne skjelne mellom alle disse gaver … så det kan være et overhode, slik at det kan gavne alle medlemmer» (L&p 46:27, 29).
Til tider er disse gaver forbundet med åndelige løfter som Herren vil oppfylle. En tidligere stavspresident fra Brasil fortalte meg følgende:
«En trofast enslig mor med fire tenåringsbarn strevde økonomisk. Jeg spurte henne: ”Søster, går barna dine regelmessig i Seminar?” Hun svarte: ”Jeg har mange utfordringer og bor langt unna møtehuset. Det er farlig.” I det øyeblikket ble jeg sterkt tilskyndet til å gi henne et råd og et løfte. Jeg sa: ”Hvis du ikke har penger, må du gå kilometerne sammen med dem. Gå sammen med dem. Sitt i klassen sammen med dem. Hvis du vil gjøre det, redder du dine barn, og alle kommer til å gifte seg i templet.” Jeg ble forskrekket over det jeg hadde sagt, men kunne ikke fornekte den mektige inspirasjonen.
Hun tok imot rådet, og i mange år spaserte hun sammen med sine barn til Seminar. Løftet til henne er nå oppfylt. Alle er gift i templet, og hennes sønn er biskop i sin menighet.»
Kanskje en av de største gaver en stavspresident mottar, er en mer dypfølt og større kjærlighet til dem han er blitt kalt til å tjene. Da jeg ble kalt som stavspresident, ble jeg fylt av ærefrykt for den sterke omtanke og kjærlighet jeg hadde til medlemmene av staven. Også for personer som var involvert i alvorlig synd, hadde jeg stor empati og et sterkt ønske om å hjelpe. Disse kjærlige følelsene er alltid kombinert med et ønske om å hjelpe medlemmene å bli virkelig omvendt til Frelseren og hans gjengitte evangelium. Jeg hadde vært rådgiver i mange år, men da jeg hadde nøklene til presidentskapet, ble følelsene kraftigere og mer motiverende. Jeg følte at jeg kanskje mottok noe av den nestekjærlighetens gave som Mormon talte om da han ga følgende formaning: «Be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus» (Moroni 7:48).
Disse følelsene motiverer en stavspresident til å anstrenge seg, og mirakler følger. En stavspresident fra Syd-Amerika fortalte om et eksempel på hvordan denne kjærligheten fikk ham til å søke etter en som var tapt:
«Jeg hadde en sterk følelse av at jeg måtte prøve å finne en bror som mange år tidligere hadde vært min misjonærledsager. Han var gift og mindre aktiv i Kirken. Medlemskortet hans befant seg i en liten enhet 150 kilometer fra stavssenteret. Jeg reiste dit og snakket med grenspresidenten. Han fortalte meg at min tidligere misjonærledsager bodde langt ute på landsbygden. Presidenten forklarte meg veien til det lille tettstedet. Etter en stund gikk asfaltveien over til å bli grusvei. Etter mange flere kilometer innså jeg at jeg hadde kjørt meg bort. Jeg stanset bilen og holdt på å gi opp. Det var en svært varm dag, og det var ikke klimaanlegg i bilen. Støvet fra veien plaget min hustru og mine barn. Jeg knelte på veien og ba Herren hjelpe meg.
Noen timer senere kom vi til det lille stedet og fant misjonærledsageren min. Jeg oppfordret ham til å komme tilbake. Han ble aktiv i Kirken og hadde mange lederskapsstillinger. Hans sønn fullførte en hederlig misjon, og i dag er min venn og tidligere ledsager rådgiver i biskopsrådet.»
Det er makt i embedet. Herren er med sine stavspresidenter. Dette er fra en stavspresident i Ecuador: «Jeg la merke til en mann i staven som ofte virket ulykkelig. En dag fikk jeg en sterk følelse av at jeg skulle besøke denne mannen. Jeg kjørte straks hjem til ham. Han fortalte meg at han var svært lei seg fordi han i mange år ikke hadde vekslet et eneste ord med sin far. Han forklarte at hans far var en hard mann, som hadde kuttet ut forbindelsen mellom dem. Jeg spurte om han ønsket å rette opp forholdet. Jeg kjørte hjem til hans far og stanset bilen foran huset. Jeg banket på døren og hørte en røst spørre: ”Hvem er det?” Jeg gjenkjente farens stemme og svarte: ”Din stavspresident, bror.” Han åpnet døren og så meg stå der ved siden av hans sønn. Uten et eneste ord omfavnet de hverandre og begynte å gråte. Forholdet var rettet opp.»
I verden finnes det over 2800 stavspresidenter. På mange måter er de vanlige mennesker – som du og jeg. De arbeider på sin frelse akkurat slik vi arbeider på vår. Men de har mottatt et spesielt kall. Hender har blitt lagt på deres hode, og de har mottatt prestedømsnøkler.
Jeg har møtt hundrevis av stavspresidenter. De er dyktige menn med integritet i sitt privatliv og sitt yrkesliv. De har stor tro og et fast ønske om å behage Herren.
Jeg har oppholdt meg i deres hjem, knelt med dem i bønn og hørt deres oppriktige bønner til vår himmelske Fader. Jeg har følt Herrens kraft hvile på dem. Herren elsker dem og skjenker dem åndelige gaver.
La oss alle be for vår stavspresident. La oss stå ved hans side og hjelpe ham. La oss lytte til ham og stole på ham. «Og Israel skal bli frelst … , og ved de nøkler som jeg har gitt, skal de bli ledet og aldri mer bli forvirret» (L&p 35:25). ◼
Fotoillustrasjoner: John Luke og Christina Smith