Den største gaven
Lois N. Pope, Utah, USA
En morgen da jeg var ferdig med å lese og grunne på Mormons bok, innså jeg at jeg igjen ville bli ferdig med den før året var omme. Dette fikk meg til å tenke på min bror, som jeg pleiet i mitt hjem gjennom hans siste uker med uhelbredelig kreft i 2005.
Oliver var fast bestemt på å innfri et løfte han hadde gitt seg selv om å følge president Gordon B. Hinckleys (1910–2008) råd om å lese Mormons bok innen utgangen av året.1 Men på høsten hadde Oliver fremdeles mange sider igjen. Til slutt ble han så svak at han ikke lenger klarte å lese selv.
Fast bestemt på å holde sitt løfte, spurte Oliver meg om jeg ville lese Mormons bok for ham. Jeg hadde kommet mye lenger selv, men jeg var glad for å kunne begynne der han hadde sluttet.
Ved å lese for Oliver hver dag klarte jeg å hjelpe ham å nå sitt mål om å fullføre boken innen årets slutt, bare noen dager før han døde. Han kunne da knapt nok snakke slik at jeg kunne høre det, men hans sinn var klart og aktivt. Med stor anstrengelse uttrykte han ofte sin takknemlighet til meg for den gaven jeg hadde gitt ham, og sa at han nå kunne dø i fred fordi han hadde oppfylt sitt løfte.
Jeg hadde lest Mormons bok mange ganger før, men jeg hadde aldri følt dens ånd så sterkt eller forstått dens rettesnorer så tydelig som jeg gjorde de siste månedene av min brors liv. Oliver hadde i sannhet gitt meg den største gaven.