Hvorfor må jeg være her?
Megan Robinson, Utah, USA
En uke før jul i 2007 fikk to av mine barn streptokokkinfeksjon i halsen og ørebetennelse. Fem år gamle Jacob ynket seg hele veien til apoteket for å hente medisinen, og 19 måneder gamle Beth var spesielt klengete.
Da vi kom frem, var reseptkøen lang. Mens Jacob dro meg i benet og klaget over øret sitt, vred Beth seg ut av armene mine. Jeg trodde hun ville holde seg ved siden av meg, men så snart hun var fri, løp hun rett bort til en eldre mann som satt på en benk nær køen.
Mannen så ned i gulvet mens ansiktet hvilte i hendene. Jeg ropte på Beth, for jeg ville nødig forlate køen, men hun gikk bort til mannen likevel og bøyde seg ned for å se opp på ansiktet hans mens hun smilte og fniste.
Jeg sendte Jacob for å hente henne. Han tok hånden hennes og prøvde å slepe henne bort fra mannen, men hun nektet å bli med ham. Så begynte hun å dytte mannen i pannen for å få ham til å se opp. Mens jeg ble stadig mer urolig, tok Beth av seg skoene og dyttet dem opp i mannens fang. Han rettet seg opp og smilte.
«Beth!» ropte jeg.
«Det går bra,» sa mannen med en sliten stemme. «Jeg skal knytte skoene for henne.»
Jeg ble litt nervøs da han begynte å ta på skoene hennes igjen. Da han var ferdig, slo han armene rundt henne og kysset henne på hodet. Han var sen til å gi slipp på henne, så jeg forlot raskt køen for å redde min datter fra denne fremmede.
Idet jeg nærmet meg, oppdaget jeg at han hadde tårer i øynene. Bekymret satte jeg meg ved siden av ham.
«Jeg må si deg noe,» sa han mens han stirret rett frem. «Det er bare en måned siden min kone døde, og for en time siden fikk jeg vite at jeg har uhelbredelig kreft. Jeg kom hit for å hente medisin, og jeg har tenkt gjennom mitt liv og tenkt at jeg kanskje skulle fremskynde det uunngåelige. Jeg trodde ikke jeg kunne takle å komme gjennom julen og kreftsmertene uten min kjære kone.»
Han sa han hadde bedt og spurt Gud: «Hvis jeg må være her av en eller annen grunn, bør du si ifra nå, for ellers vil jeg gjøre slutt på det.» Før han hadde rukket å si «amen», begynte Beth å mase på ham og kalle ham «bestefar».
«Nå vet jeg hvorfor jeg må være her lenger,» sa han. «Jeg må være her for barnebarna mine. De trenger meg.»
Jeg slo armene rundt ham og kunne ikke la være å gråte. Så kjøpte jeg medisinen vår. Beth, som hadde virket så syk en kort stund tidligere, kysset mannen på kinnet og spratt i vei sammen med Jacob og meg, vinket og sa: «Ha det, bestefar.»
Jeg spurte ikke hva han het, men jeg vil aldri glemme at selv en liten pike som maser på en gammel mann, kan være svar på bønn.