Hvorfor meg?
Motgang lærte meg ikke å bekymre meg om dette spørsmålet – eller om noe som egentlig ikke betyr noe.
Hvorfor meg? Hvorfor nå? Jeg hadde nettopp kommet tilbake fra en stor ridekonkurranse i California og var på høyden av min ridekarriere på jakthest. Jeg hadde det travelt med skole, pianotimer og som Bikube-pike. Jeg gjorde alt jeg var blitt opplært til, og jeg syntes at livet var så fullkomment som det var mulig å være. Så forandret det seg.
Prøven
Nå lå jeg i en sykehusseng, for syk til å åpne øynene. Jeg hadde fått diagnosen alvorlig, akutt leukemi. Jeg ble syk akkurat fire år etter at min mor døde av lignende kreft. Jeg gjennomgikk sterk kjemoterapi for å bli kvitt kreften, og legene sa at jeg måtte ha slik behandling i to og et halvt år for å være sikker på at kreften var forsvunnet. Jeg forsto ikke hvorfor det skulle hende meg, og hvorfor nå.
Jeg lærte snart at kreft ikke var den eneste utfordringen jeg skulle møte. Ett av stoffene som brukes for å behandle leukemi, er et steroid i svært høye doser. Det er svært effektivt når det gjelder å drepe leukemicellene, men det er en liten risiko for at det kan føre til nekrose (en tilstand der ben dør nær leddene), spesielt hos tenåringspiker. Legene mente at jeg, som var 12 år, var for ung til at det ville skje. Men innen en måned etter at kjemoterapien var påbegynt, endte det med at steroidene ødela de fleste av de store leddene og deler av ryggsøylen. Jeg hadde konstante smerter. Fire måneder etter at jeg hadde fått kreft-diagnosen, gjennomgikk jeg min første hofteoperasjon for å prøve å reparere skaden steroidene hadde forårsaket og for å redusere smertene. Operasjonen forløp ikke så bra som jeg hadde håpet, og kirurgen fortalte meg at jeg sannsynligvis aldri kom til å ri igjen. Plutselig var fremtiden jeg hadde sett for meg, borte.
Jeg var en flink elev og likte virkelig skolen. Nå kunne jeg ikke gå på skolen og ikke engang gå ut blant andre fordi kjemoterapien hadde ødelagt immunsystemet mitt. I stedet holdt jeg meg hjemme sammen med min stemor. På dette tidspunktet syntes jeg alt var ganske ille, men det ble verre.
Seks måneder etter hofteoperasjonen måtte jeg gjennomgå en hofteoperasjon til fordi den første ikke var vellykket. Jeg brukte rullestol, for det var for vondt å gå. Jeg var helt sikker på at jeg ikke kom til å ri igjen, og nå var jeg bekymret for at jeg ikke engang ville bli i stand til å gå igjen. Å være syk hele livet, med konstante smerter og lenket til en rullestol lød ikke særlig morsomt for meg.
Bønnene
Jeg ba til min himmelske Fader, og jeg vet at mange andre også ba for meg. Gjennom alle prøvelsene ba jeg om at jeg måtte få bli helbredet, at mine ledd ville heles igjen, og at jeg ikke måtte gjennomgå resten av kjemoterapien. Jeg følte at mine bønner ikke ble besvart, for jeg måtte fremdeles dra til Primary Children’s Medical Center i Salt Lake City hver uke for mer kjemoterapi. Jeg hadde fremdeles vondt. Og jeg var fremdeles lenket til en rullestol. På ett tidspunkt begynte jeg å tenke at mine foreldre var sprø som trodde på en Gud som ikke engang lyttet til en stakkars liten, syk pike.
Noen år tidligere hadde jeg gjennomgått en lignende prøve på min tro da jeg ba om at min mor måtte bli bedre. Hun måtte ha oksygen hele tiden og var til og med for svak til å gå rundt huset. Jeg ba og håpet og ba enda mer om at hun på mirakuløst vis måtte bli helbredet. Men det ble hun ikke. Etter at hun døde, lærte jeg at vi kan be om det vi ønsker så mye vi ønsker, men vi må be om det som er riktig – be om at Herrens vilje må skje – for at våre bønner skal bli besvart.
Da jeg husket denne lærdommen, forandret jeg mine bønner fra «Vær så snill å helbrede meg» til «Himmelske Fader, jeg vil så gjerne bli ferdig med disse prøvelsene, men jeg godtar din vilje.» Så snart jeg forandret mine bønner, fant jeg ut at jeg taklet kjemoterapien lettere, og jeg hadde en bedre innstilling. Dette var bare begynnelsen til velsignelsene og svarene på mine bønner og spørsmål.
Min far og bestefar ga meg mange prestedømsvelsignelser. Hver gang jeg måtte til behandling, ba jeg om en velsignelse. Velsignelsene hjalp meg og min familie å være rolige med hensyn til behandlingen. Én gang fikk jeg høy feber, og vi måtte dra til sykehuset. Jeg fikk en velsignelse av min far og en nabo før vi dro. Innen vi kom frem til inngangen til akuttmottaket, var feberen borte, og jeg trengte ikke overnatte på sykehuset. Jeg vet at prestedømskraft er en gave fra en kjærlig himmelsk Fader.
Lærdommene
Ett øyeblikk jeg alltid kommer til å huske, var den dagen jeg kom hjem fra sykehuset etter å ha fått diagnosen leukemi. Unge kvinner og Hjelpeforenings-søstre hadde flyttet tingene mine fra kjelleren inn på et rom i hovedetasjen, slik at jeg ville være nærmere mine foreldre og ikke måtte bruke trappen. De hadde gjort rent og pyntet rommet for at det skulle være godt for meg å være der mens jeg var syk. Det ble utført mange andre tjenesteprosjekter for familien min. Til å begynne med var det vanskelig for meg å ta imot tjeneste. Når folk utførte tjeneste for meg, følte jeg at jeg ikke kunne gjøre noe selv. Men jeg lærte snart at det var greit å be om hjelp. Da jeg begynte å føle meg bedre, begynte jeg å se etter anledninger til å gjøre tjenester for andre. Nå prøver jeg å gjøre så mange tjenester for andre som jeg kan. Jeg får en god følelse når jeg hjelper andre. Jeg forstår nå at ved å la andre hjelpe meg, lar jeg dem få de samme gode følelsene.
Jeg har lært å tenke mer på fremtiden og mine valg fordi jeg har vært så nær ved å dø. På skolen hørte jeg piker klage over at de var så stygge på håret den dagen. Der jeg satt i min høyrøde rullestol med parykk på hodet, tenkte jeg: «Nåja, du har i det minste hår!» Pikene klaget også over at de hadde vondt i føttene fordi de gikk med høye hæler. Jeg tenkte for meg selv: «Du kan i hvert fall gå.» Nå prøver jeg å fokusere mer på det store bildet istedenfor på bagatellene som jeg pleide å bekymre meg for.
I løpet av de siste årene har jeg lært mye annet på grunn av velsignelsene forbundet med leukemi og komplikasjonene av kjemoterapien. Jeg har kommet nærmere min himmelske Fader. Mitt vitnesbyrd har vokst. Og jeg har lært hva som virkelig er viktig. Jeg har lært å verdsette alle de små tingene folk gjør for meg. Jeg er nå i remisjon, har mindre smerter, og jeg kan gradvis igjen bruke noen av leddene mine. Etter hvert som jeg fortsatt blir bedre, fortsetter velsignelsene og lærdommene å komme.
Så hvorfor meg? Hvorfor nå? Jeg stiller ikke disse spørsmålene mer, for jeg vokste åndelig gjennom mine prøvelser. Jeg har oppdaget hvem jeg egentlig er fordi Herren elsket meg nok til å la meg erfare motgang og velsignelsene som kan komme sammen med den.
Fotografier gjengitt med tillatelse fra familien Quigley, unntatt der annet er oppgitt; t.h.: Foto: Matthew Reier
Elizabeth spilte obo på Unge kvinners hovedmøte i mars i år (det kan ses på www.generalconference.lds.org).
Øverst t.h.: foto: Craig Dimond