En kjærlighetsgave
Hun likte ikke at vi sang. Hvorfor sto vi da utenfor døren hennes på julaften for å gi henne en gave i form av sang?
Etter at min fars cateringfirma hadde brutt sammen, var familien i en alvorlig økonomisk situasjon. Jeg husker at mor kom hjem med tårer i øynene og ikke ville fortelle oss hva som var galt, ikke engang da jeg spurte henne hva problemet var. Snart måtte vi flytte inn i en liten ett-romsleilighet, for det var det vi hadde råd til.
Tidligere hadde julen alltid vært en tid med intens matlaging, nye klær, selskaper, besøk til interessante steder og gaver som skulle gis og mottas. Mor hadde en egen evne til å være «Mor Jul», som vi kalte henne. Hun elsket å gi gaver, og hver jul pleide hun begeistret og kjærlig å gi til menneskene rundt seg. Etter hvert som vi ble eldre, ble det å tenke mer på andre enn på oss selv en egenskap vi også prøvde å tilegne oss.
Men det året visste vi ikke hva vi skulle gjøre. Mor ble bekymret, for dette ville bli vår første jul utenfor vårt eget hjem. Hun var bekymret fordi hun ikke kunne komme på noe hun kunne gi til andre. Men vi oppmuntret henne, for vi visste at vi på vår egen enkle måte kunne gjøre noe for å spre julens ånd.
Men det var bare så vidt vi klarte oss, og vi strevde også med å bevare freden i våre nye omgivelser. Husverten var ikke kristen, og hun var irritert på oss fordi vi pleide stå tidlig opp for å holde familiebønn og synge salmer. Sangen vår pleide vekke henne fordi rommet vårt lå ved siden av hennes. Hun klaget ofte, så vi prøvde å synge svakt og ikke forstyrre henne. Da hun forsto at vi ikke ville slutte med vår morgenbønn, avtok klagene hennes gradvis.
Da fikk min far en idé. Han mente at vi skulle synge julesanger for husverten vår som vår julegave til henne. Alle var begeistret for ideen – unntatt jeg. Jeg protesterte kraftig og minnet familien på klagene hun hadde gitt oss på grunn av vår familiebønn. Jeg foreslo at vi skulle synge for noen som ville verdsette det, og ikke for henne.
Men far insisterte og forklarte at vi på denne måten kunne vise henne at vi var hennes venner til tross for at vi tilhørte forskjellige religioner. Jeg hadde ikke noe valg, men måtte sammen med familien velge og øve på julesanger vi kunne synge for henne.
Julaften sto vi ved døren hennes og banket på. Hun åpnet ikke døren, og jeg holdt på å bli sint og minne far på at det var bortkastet innsats. Men da jeg så meg rundt, så jeg at alle i familien smilte – de følte godt for det vi gjorde. Jeg fikk et ønske om å få den samme følelsen.
Til slutt åpnet husverten døren, og et øyeblikk visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Far fortalte henne rolig at vi gjerne ville synge for henne, og hvis det var greit, ville vi gjerne komme inn i leiligheten hennes. Hun trådte til side, og vi gikk inn. Vi sang alle de julesangene vi husket – både de vi hadde øvet på og noen vi ikke hadde øvet på. Det ble snart en herlig stemning i rommet. Vi visste at hun kanskje ikke forsto hva ordene betydde, men hun smilte mens vi sang. Hun fortalte oss også at hun hadde følt seg ensom, og å se oss sammen fikk henne til å lengte etter sin egen familie. Før vi gikk, ønsket vi henne god jul og et godt nytt år. Hun takket oss, og vi gikk tilbake til vårt eget rom.
Da jeg prøvde å sovne den kvelden, tenkte jeg over hva som hadde hendt. Det gikk opp for meg at en virkelig julegave ikke nødvendigvis er kjøpt i en butikk eller ikke engang er hjemmelaget. Den er faktisk den holdning og det ønske vi har om å gjøre det vi kan for å gjøre våre medmennesker lykkelige. Jeg innså at den største gave vi kan gi til jul, ikke krever mange penger. I stedet er det en gave av kjærlighet.
Den kvelden visste jeg at min familie hadde følt julens ånd ved å tilby en liten tjeneste for en ensom nabo.
Illustrert av Dilleen Marsh