BUDSKAP FRA DET FØRSTE PRESIDENTSKAP

Hold stø kurs

AV PRESIDENT GORDON B. HINCKLEY

Den tid som våre forfedre talte om, er den vi lever i nå, begynnelsen av det 21. århundre. Dette er en tid med oppfyllelse av profetier, og i likhet med dere er jeg takknemlig for å være en del av dette pulserende, strålende verk som øver innflytelse til det gode på så mange mennesker i så mange deler av verden.

Denne vekst skyldes ikke menneskers seier. Den er en tilkjennegivelse av Guds kraft. Jeg håper at vi aldri vil bli stolte eller skryte av det. Jeg ber om at vi alltid må være ydmyke og takknemlige.

Frukter av Det første syn

Dette verk ble innledet med en høyst bemerkelsesverdig tilkjennegivelse da Faderen og Sønnen viste seg for gutten Joseph Smith en vårmorgen i året 1820. Alt det gode vi ser i Kirken i dag, er fruktene av dette bemerkelsesverdige besøket, og et vitnesbyrd om dette har påvirket millioner i mange land. Jeg tilføyer mitt eget vitnesbyrd, som jeg har fått ved Ånden, om at profetens beskrivelse av denne fantastiske begivenheten er sann, at Gud den evige Fader og den oppstandne Herre Jesus Kristus talte med ham ved den anledning i en samtale som var like virkelig, personlig og fortrolig som han beskrev den. Jeg hever min røst i vitnesbyrd om at Joseph var en profet, og at verket som ble bragt frem gjennom ham, er Guds verk.

Jeg har kommet til å verdsette en oppsummering av Joseph Smiths arbeid og en redegjørelse for vår forpliktelse til å fortsette det, som en av profetens medarbeidere skrev. Disse ord, som er poetiske i sin skjønnhet, ble skrevet av eldste Parley P. Pratt i De tolv apostlers quorum i 1845, mindre enn et år etter Josephs død:

«Han har organisert Guds rike – vi vil utvide dets herredømme.

Han har gjengitt evangeliets fylde – vi vil spre det utover verden…

Han har innledet frembruddet av en herlighetens dag – vi vil bringe den til sin høyeste prakt.

Han var en “den minste” og ble til tusen. Vi er de ringeste, og vil bli til et veldig folk.

Kort sagt, han rev løs stenen … Vi vil gjøre den til et stort fjell og fylle hele jorden.»¹

Vi ser denne drøm utfolde seg. Jeg håper at vi vil være sanne og tro mot den hellige tillit som er vist oss når det gjelder å bygge opp dette rike. Vår innsats vil ikke skje uten sorg og tilbakeslag. Vi kan vente oss motstand, både målbevisst og utspekulert.

Vårt beste forsvar

Etter hvert som verket vokser, kan vi vente at Satan vil øke motstanden mot det. Vårt beste forsvar er stillferdig offensiv i form av troskap mot de læresetninger vi har fått av dem vi har oppholdt som Guds profeter.

Profeten Joseph Smith ga oss instruksjoner for den situasjon vi befinner oss i. Han sa: «Dra ut i all ydmykhet og nøkternhet og [forkynn] Jesus Kristus og ham korsfestet, ikke [strid] med andre på grunn av deres tro eller religionssystemer, men [følg] en stø kurs. Dette sa jeg som en befaling, og alle som ikke følger den, vil nedkalle forfølgelse over sine hoder, mens de som følger befalingen, alltid skal være fylt med Den hellige ånd. Dette uttalte jeg som en profeti.»²

Jeg vil gjerne bruke noen ord fra dette utsagnet som et tema for oss som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i dag.

Jeg ber om at Herren vil inspirere oss til å forstå visdommen i denne veiledningen fra profeten: Strid ikke med andre, men følg en stø kurs.

Hold stø kurs

Vi lever i en tid med skiftende verdier, der normene forandres og villedende programmer blomstrer om morgenen og dør om kvelden. Vi ser dette i styre og stell, vi ser det i offentlig og personlig moral, vi ser det i folkets hjem, vi ser det i kirkene, og vi ser det til og med blant noen av våre egne medlemmer som ledes bort av menneskers spissfindigheter.

Mennesker overalt synes å famle i mørke og forkaste de tradisjoner som var vårt samfunns styrke, men likevel uten å være i stand til å finne en ny ledestjerne.

Jeg minnes den moralske styrke en japansk tjenestemann gjorde seg til talsmann for da han talte ved innvielsen av Kirkens paviljong under verdensutstillingen i Japan i 1970. Han berømmet Kirken sterkt for dens deltakelse på denne utstillingen og beklaget dypt religionens minkende innflytelse på folks liv i hans eget land og derved en forringelse av normer og idealer.

Det ser ut til å være slik overalt. For en tid siden leste jeg en tankevekkende artikkel av Barbara W. Tuchman, historiker og vinner av Pulitzer-prisen. Hun sa: «Når det gjelder ledere, har vi i alle fall en sann overflod som er rede og ivrige etter å lede folket. De jager omkring for å samle meningsfeller og bli godtatt av så mange som mulig. Men noe de ikke gjør i særlig grad, er å stå stille og si: “ Dette er det jeg tror på. Dette vil jeg gjøre, og det vil jeg ikke gjøre. Dette er mine prinsipper for adferd, og det ligger utenfor dem. Dette er utmerket, og det er søppel.” Det er mangel på moralsk lederskap i den betydning at det hersker alminnelig uvilje mot å gi sine normer til kjenne.»

Hun fortsatte: «Av alle de problemer som vårt stakkars … samfunn har arvet, synes det viktigste, som så mye av vår uro og forvirring skriver seg fra, å være fravær av normer. Vi er for usikre på oss selv til å forsvare dem, følge dem og om nødvendig, når det dreier seg om personer i ledende stillinger, påby dem. Vi synes å lide av en utbredt og nedbrytende tilbakeholdenhet når det gjelder å ta standpunkt for verdinormer, det være seg moralske, adferdsmessige eller estetiske.»³

Selv om normer generelt sett kan skifte, er vi i Kirken uten unnskyldning hvis vi på samme måte er på gli. Vi har normer – sikre, prøvede og effektive. I den grad vi følger dem, vil vi gå fremover. I den grad vi tilsidesetter dem, vil vi hindre vår egen fremgang og bringe Herrens verk i forlegenhet. Disse normene er kommet fra ham. Enkelte av dem kan virke litt gammeldagse i vårt samfunn, men dette gjør dem ikke mindre gyldige, og det minsker heller ikke kraften i anvendelsen av dem. Menneskers kløktige fornuftsslutninger, uansett hvor dyktige de er, uansett hvor rimelige de måtte synes, kan ikke redusere Guds erklærte visdom.

Jeg hørte en gang Hans Kindt, den kloke stavspatriarken i Milwaukee Wisconsin nord stav, si: «Gud er ingen celestial politiker som søker vår stemme. Gud må finnes, og Gud må adlydes.»

Det som er tilfredsstillende, er at lydighet gir lykke. Den gir fred, den gir vekst – alt dette til den enkelte, og hans eller hennes gode eksempel resulterer i respekt for den institusjon som han eller hun er en del av.

Vi trenger ikke å stride

Det at vi retter oss etter disse guddommelige normer, trenger aldri å vekke anstøt hos dem vi har omkring oss. Vi trenger ikke å strides med dem. Men hvis vi følger en stø kurs, vil nettopp vårt eksempel bli det beste argument vi noen gang kunne benytte for fortrinnene i den sak vi assosieres med.

Herren har gitt oss veiledning og bud om så mange ting at intet medlem av denne kirke noen gang trenger å være usikker. Han har fastsatt våre retningslinjer med hensyn til personlig dyd, godt naboskap, lydighet mot lov, lojalitet overfor myndigheter, helligholdelse av sabbatsdagen, edruelighet og avholdenhet fra alkohol og tobakk, betaling av tiende og offergaver, omsorg for de fattige, satsing på hjem og familie og å dele evangeliet med andre, for bare å nevne noe.

Det trenger ikke å være noen diskusjon eller strid om noen av dem. Hvis vi vil følge en stø kurs når det gjelder å etterleve vår religion, vil vi fremme saken mer effektivt enn ved noe annet middel.

Det vil kanskje være noen som søker å lokke oss bort. Det kan være noen som prøver å lure oss. Vi kan bli kritisert. Vi kan bli rakket ned på. Noen kan komme med skarpe utfall mot oss. Vi kan bli latterliggjort for verden.

Det finnes noen, både i og utenfor Kirken, som vil tvinge oss til å forandre standpunkt i enkelte saker, som om det var vår rett å tilrane oss myndighet som tilhører Gud alene.

Vi har ikke noe ønske om å krangle med andre. Vi forkynner fredens evangelium. Men vi kan ikke fravike Herrens ord som vi har fått gjennom menn vi har oppholdt som profeter. Vi må reise oss og si, for igjen å sitere Barbara Tuchman: « Dette er det jeg tror på. Dette vil jeg gjøre, og det vil jeg ikke gjøre. Dette er mine prinsipper for adferd, og det ligger utenfor dem.»

Vi kan oppleve tider med motløshet og dyp uro. Det vil med sikkerhet komme dager med avgjørelser for hver enkelt av oss. Slik har det alltid vært.

Pionereksempler

Enhver mann og kvinne i denne kirke vet noe om den pris våre forfedre betalte for sin tro. Jeg blir minnet om dette hver gang jeg leser beretningen til min hustrus bestemor, Mary Goble Pay. Jeg tror jeg vil ta med litt fra denne beretningen til en 13 år gammel pike. Hun forteller om sin barndom i Brighton, den deilige byen på Englands sydkyst, hvor Sussex’s grønne åser brer seg ned mot havet.

Det var der hennes familie ble døpt. Omvendelsen var naturlig for dem, for Ånden hvisket i deres hjerter at det var sant. Men de hadde kritiske slektninger og naboer og til og med mobber som gjorde narr av dem og egget andre opp mot dem. Det skulle mot til, den sjeldne egenskap som beskrives som moralsk mot, for å stå frem og forsvare sin tro, å bli døpt og kjent som mormon.

Familien reiste til Liverpool, der de sammen med omkring 900 andre gikk om bord i seilskipet Horizon .

Mens vinden grep tak i seilene, sang de «Farvel, mitt fedreland, farvel». Etter seks uker på sjøen – da de hadde tilbakelagt en distanse som et jetfly i dag bruker seks timer på – kom de i land i Boston, og så reiste de med damptog til Iowa City for å skaffe seg det nødvendige utstyr.

Der kjøpte de to oksespann, to kuer, en vogn og et telt. Det ble bestemt at de skulle dra sammen med et av håndkjerrekompaniene og assistere det.

Her i Iowa City opplevde de også sin første tragedie. Deres yngste barn, som ikke var fylt to år, døde av kulde og utmattelse, og ble lagt i en grav som aldri mer skulle bli besøkt av noe medlem av familien.

Nå vil jeg gjerne gi dere del i denne 13-årige pikens egne ord ved å lese noen linjer fra hennes historie:

«Vi kjørte mellom 25 og 40 kilometer hver dag … til vi kom til elven Platte… Vi tok igjen håndkjerrekompaniene den dagen. Vi så dem krysse elven. Store isflak fløt nedover elven. Det var bitende kaldt… Vi gikk tilbake til leiren og holdt bønn, [og] … sang “Kom, hellige, gå frem og frykt nå ei”. Jeg lurte på hva som fikk min mor til å gråte [den kvelden]… Neste morgen ble min lillesøster født. Det var 23. september. Vi ga henne navnet Edith. Hun levde i seks uker, og så døde hun… [Hun] ble begravet der vi krysset Sweetwater for siste gang.

[Vi kom inn i tett snevær. Jeg gikk meg bort i sneen.] Jeg forfrøs føttene og leggene mine… [Mennene] gned meg med sne. De satte føttene mine i en bøtte med vann. Smertene var fryktelige…

Da vi kom til Devils Gate, var det bitende kaldt. Vi satte mange av sakene våre igjen der… Min bror James … var så frisk som en fisk da han la seg [den kvelden]. Neste morgen var han død…

Føttene mine var forfrosne, og det var også min bror Edwins og min søster Carolines føtter. Det var ikke noe annet enn sne [sne overalt og den bitende Wyoming- vinden]. Vi kunne ikke få slått ned teltpluggene våre… Vi visste ikke hvordan det skulle gå med oss. [Så] en kveld kom en mann til leiren vår og fortalte at … Brigham Young hadde sendt menn og vogner for å hjelpe oss… Vi sang, noen danset og noen gråt…

Min mor hadde aldri blitt bra… Hun døde mellom de små og de store fjellene… Hun ble 43 år…

Vi kom til Salt Lake City klokken ni om kvelden 11. desember 1856. Tre av fire som var i live, hadde forfrysninger. Min mor lå død i vognen…

Tidlig neste morgen kom … Brigham Young… Da han så hvordan det sto til med oss, våre forfrosne føtter og vår døde mor, trillet tårene nedover kinnene hans…

Legen amputerte tærne mine … [mens] søstrene kledde på mor til begravelsen… Da føttene mine var tatt hånd om, [bar] de … oss inn så vi skulle få se vår mor for siste gang. Å, hvordan holdt vi det ut? Den ettermiddagen ble hun begravet…

[Jeg har ofte tenkt på min mors ord før vi reiste fra England.] “Polly, jeg ønsker å reise til Sion mens mine barn er små, slik at de kan bli oppdratt i Kristi evangelium, for jeg vet at dette er den sanne kirke.” »⁴

Jeg vil avslutte med følgende spørsmål: Skulle vi bli overrasket om vi blir kalt på til å utholde litt kritikk, til å ofre litt i det små for vår tro, når våre forfedre betalte en så høy pris for sin tro?

La oss følge en stø kurs, uten strid, uten krangel, uten harme, og gå frem for å bygge opp Guds rike. Hvis det blir problemer, så la oss ta dem med stor ro. La oss overvinne ondt med godt. Dette er Guds verk. Det vil fortsette å styrkes over jorden og påvirke til det gode utallige tusen hvis hjerte vil reagere positivt på sannhetens budskap. Ingen makt under himmelen kan stoppe det.

Dette er min tro og mitt vitnesbyrd.

IDEER FOR HJEMMELÆRERE

Etter at du ydmykt har studert dette budskapet, fremfører du det ved å benytte en undervisningsmetode som vil oppmuntre familiemedlemmene til å delta. Her følger noen eksempler.

Hjelp familiens medlemmer å lære utenat den første setningen av profeten Joseph Smiths profeti (se annet avsnitt under overskriften «Vårt beste forsvar»). Du kan rose dem eller gi dem en liten belønning når de kan si den utenat. Lag en liste over og drøft ideene president Hinckley nevner med hensyn til å følge en stø kurs.
Hva sier president Hinckley om moralsk styrke når han siterer Barbara W. Tuchman (se fjerde avsnitt under overskriften «Hold stø kurs»)? Oppfordre familiens medlemmer til å rollespille en situasjon som ville kreve moralsk styrke. Du må kanskje forklare yngre barn at dette betyr å ikke være redd for å gjøre det vi vet er riktig. Drøft hvordan familiens medlemmer kan være ydmyke og likevel vise moralsk mot.
Hvordan mener du at det løftet som ble gitt til de rettferdige i profeten Josephs profeti, ble oppfylt for Mary Goble Pay? Drøft president Hinckleys avsluttende spørsmål. Hvordan kan vi mer trofast etterleve profeten Josephs rettledning?