Tapre i Venezuela
Disse unge menn og unge kvinner står i sannhet som vitner.
Rubis halskjede. Det begynte som en vanlig dag. Men rutinen med Rubís daglige tur til den videregående skolen ble brutt i løpet av et sekund. Før hun skjønte hva som hendte, grep en i flokken Unge kvinners halskjede som hun hadde på seg, rev det av halsen hennes og forsvant i mengden.
Rubí sto igjen skjelvende av frykt. Hvordan kunne noen trenge seg inn på henne og rive bort noe så dyrebart? Selv om tyven hadde snappet halskjedet hennes, hadde han ikke tatt det som var enda mer dyrebart – de normer og verdier som halskjedet representerte. Kort tid etter hendelsen fikk Rubí et nytt Unge kvinners halskjede. «Jeg har det alltid på meg,» sier hun. «Hvis noen stjeler det igjen…, vil jeg kjøpe et nytt!»
Jimmys avslag. En kveld da Jimmy gikk sammen med noen venner til et selskap, «kom en pike bort og tilbød meg alkohol», sier han. «Jeg sa nei takk og vendte meg bort fra henne, men hun fortsatte å tilby meg drikken. Og det dreide seg ikke bare om alkohol – det var oppfordringer til å gjøre andre ting. Jeg ville ikke være med på noe av det, og trakk meg vekk fra grup pen. Noen av dem sa jeg var asosial, men jeg visste at jeg ikke kunne bli værende der. Hver gang jeg opplever en slik prøvelse og overvinner den, blir jeg sterkere.»
Rubí Cornejo, 17, og Jimmy Flórez, 17, begge fra Caracas, er to av mange tapre siste-dagers-hellige unge i Venezuela som finner ut hvordan de i en vanskelig verden kan «stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder» (Mosiah 18:9).
De holder fast på normene
«Vi har temmelig tøffe utfordringer på skolen,» sier David Javier Franco, 17, fra Caracas. «Men vi har lært å være som Josef i Egypt. Josef holdt seg borte fra det som var ondt. Da Potifars hustru ville friste ham til å gjøre noe som ikke var riktig, kom han seg bort! Han flyktet fra henne! Vi kan være like sterke som han var.»
Bønn og skriftstudium er ikke nye eller originale måter å holde seg sterk på, men de er effektive. «Jeg bor på en kant av byen der jeg er det eneste medlem av Kirken,» sier Fátima Moutinho, 15, fra Barcelona, «og hver søndag foregår det fester og mye drikking. Det er mye som frister en til ikke å gå i kirken. Men evangeliet har hjulpet meg å være trofast og standhaftig. Når jeg blir påvirket av bekymringer og fristelser, er det første jeg gjør å be og lese i Skriftene.»
Det aronske prestedømmets program Tro mot Gud og Unge kvinners personlige fremgang er også viktige redskaper med hensyn til å holde fast ved normer. «Våre ledere har lært oss at vi ikke bare skal sette oss et mål – men nå målet og så fortsette å gjøre fremgang og aldri slutte med det,» sier Fátima. «Så vi prøver å gjøre fremgang hver dag.»
Det krever mot å stå frem for sine normer. «Hver gang jeg gjør det,» sier Norelia Reyes, 17, fra Caracas, «oppdager jeg noe nytt om meg selv – at jeg har mot til å si nei og forkaste ting som ikke er bra. Jeg tenker: “Å, jeg har muligheter!” Og jeg blir glad.»
De er eksempler
Når man er det eneste medlem av Kirken på skolen, kan det være vanskelig å finne venner med samme normer. Men det er ikke umulig. Og andre kan velge å følge deg.
«Jeg er sammen med klassekamerater fra klokken syv om morgenen til fire om ettermiddagen,» sier Luciano Fernández, 16, fra Caracas. «De fleste av dem røker, fester, drikker og bruker grovt språk. Jeg er den eneste de kjenner som kan være et riktig forbilde for dem. Det er et stort ansvar. Mange av dem betrakter meg som en de kan stole på.»
«En gang gikk vennene mine til et sted for å røke,» sier Norelia, «og jeg sa: “Husker dere min religion? Jeg gjør ikke slikt.” Noen av dem har forstått at røking er en dårlig vane og har prøvd å slutte. De kaller meg “den perfekte” og ber meg alltid om råd. Jeg sier at jeg ikke er fullkommen, men prøver å etterleve normene til min kirke. De respekterer min tro, og jeg tror jeg har sådd noen få frø som kan være en kilde til styrke for dem en dag.»
En gang da Enrique López, 16, fra Caracas, og fire av hans venner hadde litt fri i skoletiden, gikk de hjem til en venn. «Det var en som fant frem noe øl. Jeg trodde ikke de ville prøve å få meg til å drikke, for alle visste om min religion – men de prøvde. Jeg sa: “Nei, jeg drikker ikke det der.” De begynte å kritisere meg og si at det ikke var noe galt i å drikke og at litt ikke ville skade. Men selv litt vil til sist skade deg. Jeg sa nei. Etter en stund sa de: “Å, dette er bortkastet tid.” Så holdt de opp, og vi gikk tilbake til skolen. Jeg tror de respekterte meg.»
Noen av de unge finner ut at det er spesielt viktig å være et eksempel i sitt eget hjem. «Min far er ennå ikke medlem av Kirken,» sier Jackelin García, 17, fra Maracaibo, «men jeg har ikke gitt opp håpet om at han vil bli det, og da kan vi bli beseglet i templet som familie. Jeg ber om og faster for dette bestandig. Jeg håper at min tro, tålmodighet og mitt eksempel kan hjelpe min far.»
De velger venner klokt
Disse unge menn og unge kvinner i Venezuela lærer noe om venner. «Personer som prøver å få oss til å gjøre det som er galt, er ikke virkelige venner,» sier David. «De prøver vanligvis å få oss til å tro at det ikke er så galt, men det er det virkelig. Skriftene sier at vi må være standhaftige i troen på Kristus, slik at Herren kan lede oss og lære oss hva vi skal gjøre.» (Se 2. Nephi 31:20.)
De fleste finner ut at deres beste venner er aktive medlemmer av Kirken. I mange menigheter og grener holdes Seminar tre kvelder hver uke – fra 18.30 til 19.30 tirsdag til og med torsdag. GUF avholdes noen ganger på fredag og kan bestå av kombinerte aktiviteter for Unge menn og Unge kvinner, som dans eller selskaper. På lørdager har de ofte fritidsaktiviteter eller tjenesteprosjekter. På søndager har de selvfølgelig Kirkens møter. Noen av de unge bruker tid hver uke på å arbeide sammen med heltidsmisjonærene eller hjelpe til med å undervise nye medlemmer. Og av og til arrangeres tempelturer, ungdomskonferanser og andakter på søndagskvelder.
«Det er i Kirken mine venner finnes,» sier Jimmy. «I tillegg til at jeg lærer om Kirkens læresetninger, er jeg sammen med mine venner, og jeg treffer nye venner. De tror på de samme prinsipper som jeg gjør.»
De driver fellesskapsfremmende arbeid
Noen av disse nye vennene er faktisk gamle venner som har blitt aktive i Kirken igjen. «Vi besøker ofte mindre aktive ungdommer,» sier Anángelys Golindano, 15, fra Maracaibo. «Vi deler området i distrikter, med tre eller fire personer til hvert distrikt, og så besøker vi mindre aktive medlemmer og forteller dem at vi savner dem. Noen har akseptert vår oppfordring om å komme tilbake. Før var det 14 av oss i Seminar-klassen i menigheten vår, nå er vi 20.»
Josué Díaz, 15, fra Maracaibo, så lignende resultater i sin menighet. «I fjor var vi bare 9 i Seminar-klassen som var felles for to menigheter. Vi fastet og besøkte folk, og klassen måtte deles. Nå har den ene menigheten 16 og den andre 15!»
Et annet vellykket prosjekt har vært å avholde en familiens hjemmeaften hjemme hos en mindre aktiv ungdom på onsdagskvelder. «Noen av foreldrene er ikke medlemmer,» sier Jackelin. «Faktisk er mange av disse unge de eneste medlemmer av Kirken i sin familie. Men vanligvis lar foreldrene oss komme inn. Når de unge ser oss der, blir de overrasket. Men de ser at vi er interessert i dem. En av oss leder leksjonen, og vi oppfordrer til spørsmål og kommentarer. Vi kan virkelig føle Ånden. Det er vanligvis verdslige ting som hindrer dem i å komme tilbake til kirken. Mange sier at de er glad for at vi har kommet, og at de fremdeles har et vitnesbyrd.»
Men uttrykk for vennskap må være ekte, sier Jackelin. «Noen ganger når de ser oss, prøver unge som ikke er aktive, å gjemme seg, for de tror vi alltid skal snakke med dem om Kirken. Men vi prøver å vite hvordan de har det og snakke med dem om andre ting også. Vi ønsker at de skal forstå at vi er interessert i dem og er glad for å være deres venner.»
David så et mirakel finne sted for en god venn. «En venn som hjalp meg mest da jeg var ny i Kirken, ble mindre aktiv,» sier han. «Herren ga meg en anledning til å treffe ham og snakke med ham igjen. Jeg fortalte ham alt han hadde gjort for å hjelpe meg –og at jeg ønsket å gjøre det samme for ham. Jeg prøvde å være hans venn. Nå er han et aktivt medlem av vårt prestenes quorum.»
De reiser til templet
Mange tenåringer i Venezuela reiste lange strekninger for å komme til et tempel før Caracas Venezuela tempel ble bygd. Fremdeles må noen reise lange strekninger for å komme til Caracas. Bussturer fra Barcelona og Puerto La Cruz tar for eksempel ca. 6 timer, og turer fra Maracaibo kan ta opptil 10 timer. Noen ganger drar de unge og deres ledere hjemmefra om kvelden og kommer til templet tidlig neste morgen. Etter at de så har arbeidet i templet, reiser de tilbake med bussen og kommer hjem sent på kvelden.
Mange av de unge har blitt døpt for sine egne forfedre. «Sist gang jeg var i templet,» sier Gustavo Medina, 14, fra Maracaibo, «ble jeg døpt for begge mine bestefedre, for min oldefar og for andre personer!»
Selv om familiesituasjonen for noen gjør at de ikke kan bli beseglet som familie, gjør de alt de kan for å glede seg over templets velsignelser. «Min mor, mine brødre og jeg har ikke vært i stand til å bli beseglet i templet,» sier Anángelys, «fordi min mor og far er skilt. Men for to år siden ble jeg døpt for åtte kvinner i min familie. Og jeg gleder meg til å bli beseglet til min fremtidige mann.»
Ingrids Rodríguez, 15, fra Puerto La Cruz, husker hvordan det føltes å bli beseglet til sine foreldre. «Jeg gråt så mye,» sier hun. «Jeg kunne ikke la være. Jeg sa til meg selv: “Fra nå av skal jeg støtte mine foreldre fordi vi er beseglet for evig.”»
Da familien Moutinhos var blitt beseglet, nøt Fátima og hennes familie på samme måte denne stunden. «Vi så oss i speilene i templet,» sier hun, «og lovet at vi ville være sammen slik for evig. Hva som enn skjer, skal vi støtte hverandre.»
De bærer vitnesbyrd
«Jeg er takknemlig for å være medlem av Kirken,» sier Rubí, som stolt bærer sitt nye Unge kvinners halskjede. «Som unge har vi en mengde fristelser. Hvis jeg ikke var medlem av Kirken, ville jeg kanskje gjøre en mengde av de feilene som vi ser noen av våre venner gjør. Ingen av oss er fullkomne, men fordi Jesus Kristus påtok seg våre synder, kan vi omvende oss. Det er en gave vi virkelig må være takknemlige for.»
BRING MOR TILBAKE
Er det sant at «ingenting er umulig for Gud»? (Lukas 1:37). José Javier Alarcón, 16, fra Maracaibo, har satt dette løftet i Skriftene på prøve.
«Da jeg var åtte eller ni år gammel, ble mine foreldre skilt. Senere inviterte en venn meg med til kirken, og til slutt ønsket jeg å bli døpt. Men min mor, som var døpt, men som ikke hadde vært aktiv på mange år, ville ikke la meg få lov. Da jeg ble 12, lot hun meg endelig få bli døpt. Etter hvert som jeg vokste i evangeliet, begynte jeg å be om at min mor skulle komme tilbake til Kirken. Et par år senere gjorde hun det!»
José Javiers mor, Miriam, innrømmer at hun hadde vært borte fra Kirken i åtte år og «hadde ikke til hensikt å komme tilbake noen gang. Men da min sønn begynte å be med stor tro for meg, … begynte noe å skje inni meg. Jeg fikk et sterkt ønske om å be og lese i Skriftene. En kveld forandret Herren mitt hjerte, og fra den kvelden av forandret jeg meg fullstendig. Så jeg kan takke min sønn for dette. Jeg takker Faderen for at han har gitt meg en slik fantastisk sønn!»
«Det er en gave fra Gud,» sier José Javier. «Jeg måtte gjøre noe. Men det var egentlig Gud som gjorde alt dette.»
Nå har José Javier, hans mor og hans yngre bror, Jesús David, 10, vært i templet. Javier har blitt døpt for de døde, og deres mor har mottatt sin begavelse.
FORAN 500 KLASSEKAMERATER
Gladys Guerrero, 16, var den eneste siste-dagers-hellige som gikk på en militær videregående skole i Maracaibo. I løpet av den første uken på skolen ble hun tvunget til å stå foran alle de 500 elevene og forklare hvorfor hun ikke drakk kaffe. Mange elever gjorde narr av Gladys på grunn av hennes livsstil, men andre begynte å iaktta henne nøye. «Da de så at det var visse ting jeg ikke gjorde, som å drikke alkohol eller gå på enkelte fester, ble noen av dem interessert i evangeliet,» sier hun. «Misjonærene gikk forbi skolen en dag, og jeg ropte på dem. Jeg presenterte dem for noen av elevene, og de fikk mange henvisninger.» Ti av Gladys’ klassevenner ble døpt i løpet av de neste månedene.