Lyset
«For jeg er Gud, … og jeg vil vise mirakler, tegn og undere til alle som tror på mitt navn» (L&p 35:8).
Basert på en sann historie
Kommer far hjem i kveld?» spurte Benjamin. Far var sjømann og arbeidet utenfor kysten i nærheten av deres hjem i Danmark.
«Nei,» sa mor, «han kommer hjem om fire dager.»
Far hadde lovet Benjamin at de kunne sparke fotball når han kom hjem. Benjamin savnet far.
«Før jeg går til sengs i kveld, vil jeg be om at han skal komme trygt hjem,» tenkte Benjamin.
* * *
Benjamins far sto på båten i det iskalde regnet. Han skyndte seg for å bli ferdig med arbeidet før kveldsmåltidet. Han var trett og kald og tenkte på familien sin der hjemme.
Plutselig slo en enorm bølge mot båten så den gynget kraftig. Mye utstyr falt ned og skramlet på gulvet, og sjømennene ropte forvirret. Kapteinen stirret ut i mørket og kunne ikke se Benjamins far på dekket lenger.
«Mann overbord!» ropte han.
* * *
Senere samme kveld så Benjamin på at mor stablet middagstallerknene i oppvaskkummen. Mens hun vasket opp, så hun ut av vinduet og ut i hagen. Trærne svaiet i den sterke vinden. Benjamin så det bekymrede uttrykket i morens ansikt og ble også urolig. Ville far være trygg i dette uværet?
* * *
Benjamins far kunne høre skipets alarm, men lyden ble svakere etter hvert som de sterke bølgene førte ham lenger bort fra båten. Sjømennene kastet livbøyer ut i vannet og håpet å redde ham, men de kunne ikke se ham i mørket og stormen.
Han prøvde å være rolig og holde hodet over vann. Han fant lommelykten som var festet til redningsvesten hans, og rettet den mot skipet så sjømennene kunne se hvor han var – men lyset virket ikke.
Ombord på skipet tilkalte kapteinen hjelp over radio. Snart kretset et helikopter over sjøen og kastet lys nedover de digre bølgene.
«Vi finner ham ikke,» meldte helikopterpiloten over radio til kapteinen. Kapteinen prøvde å holde igjen tårene, han fryktet det verste for vennen sin. «Men vi prøver igjen,» avgjorde piloten. Han var redd helikopteret skulle slippe opp for drivstoff, men han visste at han var den savnede sjømannens siste håp.
Benjamins far ble kaldere og kaldere. Han hakket tenner mens han holdt den ødelagte lommelykten i de valne fingrene.
* * *
Hjemme var det sengetid for Benjamin. Mor lyttet da han knelte ved sengen sin og ba: «Kjære himmelske Fader, vær så snill å beskytte far og bringe ham trygt hjem til mor og meg.»
* * *
Benjamins far så et helikopter som fløy lavt. Han prøvde å vifte med armen, men han var så trett og kald at han nesten ikke kunne bevege den.
Så hørte han en røst inni seg si: «Tenn lyset.»
«Men det virker ikke,» tenkte han.
«Tenn lyset,» sa røsten igjen.
«Hvorfor?» mumlet han mens han fomlet med bryteren med de stive fingrene sine. «Enten er pæren utbrent, eller så er batteriene døde.»
Helikopteret kom nærmere og nærmere. Da det var nesten rett over hodet hans, rettet Benjamins far lommelykten oppover og skrudde på bryteren.
Akkurat da så piloten et lysglimt i vannet under. «Vi har funnet ham!» ropte han inn i radioen. Sjømennene på båten jublet. På få minutter ble Benjamins far heist opp og inn i varmen og sikkerheten i helikopteret. Inntullet i et teppe lyttet han til motoren og innbilte seg at den sang: «Hjem til Benjamin, hjem til Benjamin!»
Etter at helikopteret hadde landet og en ambulanse hadde kjørt Benjamins far til sykehuset, gikk helikopterpiloten tilbake til der Benjamins far hadde hvilt seg. Der på gulvet lå lommelykten. Nysgjerrig plukket han den opp og åpnet den. To svært gamle, rustne batterier falt ut.
«Disse batteriene kan ikke virke,» tenkte han. «Men hvis jeg ikke så dette lyset ute på havet, hva var det da jeg så?»
«Gud må ha våket over denne sjømannen,» sa han høyt til sin annenpilot, som sto ved siden av ham. Begge nikket taust.
* * *
Benjamins mor følte seg plutselig glad. Uroen forsvant.
Hun åpnet Benjamins dør på gløtt og tittet inn i rommet hans. Hun så at han sov trygt og godt.
Benjamin lå og drømte om fotballkampen faren hadde lovet ham. En varm følelse hadde forsikret ham om at vår himmelske Fader ville besvare hans bønn og at far snart ville komme hjem.
Bo Pedersen er medlem av Allerød menighet, København Danmark stav.
«Mirakler – umulige å forklare ved fornuftslutninger – skjer som følge av lydighet mot Guds bud.»
Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum: «Miracles», Ensign, juni 2001, s. 9.