Diakonenes quorum

Den første artikkelen i en serie om prestedømsquorumer og deres formål. Her gir medlemmer av Det presiderende biskopsråd noen tanker om diakonenes quorumer.

Hvorfor organiserer Kirken 12 og 13 år gamle unge menn i diakonenes quorumer?

Biskop H. David Burton, presiderende biskop (over i midten): En svært viktig grunn er effektiv bruk av prestedømsnøkler. Prestedømsnøkler gir myndighet til dem som presiderer, til å gi rettledning og velsigne andre. Presidenten for et quorum bruker disse nøklene til å velsigne quorumsmedlemmers liv og dem som mottar quorumsmedlemmenes tjeneste.

Biskop Richard C. Edgley, førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd (over t.v.): Eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum sa under det verdensomspennende opplæringsmøte for ledere i juni 2003 at et quorum er tre ting. Det er en klasse, det er et brorskap, og det er en tjenesteorganisasjon (se «Stavsadministrasjonen», s. 6; se også Stephen L Richards, i Conference Report, okt. 1938, s. 118). Quorumer bringer unge menn sammen for å oppfylle disse tre formålene. Jeg tror at ledere legger stor vekt på klasserommet og ikke så mye på brorskapet og tjenesteaspektet. Disse andre aspektene er viktige.

Biskop Burton: Klasserommet, som er ytterst viktig, er stedet hvor «teorien» læres. «Laboratoriet» hvor vi anvender denne teorien, er tjeneste for andre utenfor klasserommet. Hovedvekten skulle legges på hvordan de unge mennene utfører sine plikter (se L&p 20:57, 59, 60).

Hvilken rolle skulle diakonenes quorumsveileder ha?

Biskop Keith B. McMullin, annenrådgiver i Det presiderende biskopsråd (over t.h.): En måte vi kunne styrke quorumets brorskap og tjenesteaspekt på, er å la quorumspresidenten innta sin riktige rolle. Vi har tendens til å gi veilederen i et diakonens quorum mer myndighet enn vi gir til quorumspresidenten.

Biskop Burton: Veilederen trenger å utvikle evne til å være «skyggeleder» og på en eller annen måte inspirere de unge menn til å utføre sine plikter uten at veilederen blir den faktiske president for quorumet. Altfor ofte er quorumet en direkte gjenspeiling av den som for tiden er veileder.

Biskop McMullin: Etter min mening gjør diakonenes quorumer ofte bare det som deres veileder forventer av dem. Når veilederne forstår hva det betyr å oppløfte og velsigne de unge menn i deres prestedømsembede, vil vi se større kraft. Men så lenge vi betrakter diakonene som ungdommer som trenger å bli underholdt ved hjelp av en aktivitet som følger med deres prestedømme, da vil våre unge menn være tilbøyelige til å bli værende der.

Biskop Edgley: Tenk hva som ville skje i et diakonenes quorum hvis det var mange nok stoler i klasserommet til alle quorumets medlemmer, ikke bare til dem som kommer regelmessig, og hvis det på hver stolrygg sto navnet på et quorumsmedlem. De tomme stolene ville være svært synlige for quorumspresidentskapet. Dette er ett eksempel på hva som kan gjøres for å opplive quorumspresidentskapet og quorumets sans for å anstrenge seg for å nå ut til andre.

Hvordan kan voksne ledere og veiledere hjelpe diakonene å få åndelige erfaringer når mange av diakonenes plikter kan virke nokså rutinepreget?

Biskop Edgley: De unge må ledes til åndelige erfaringer i den alderen. Slik erfaring vil de ikke få helt tilfeldig. Jeg husker at min far tok meg med for å være vitne til at et mindre aktivt medlem fikk en prestedømsvelsignelse. Jeg kunne ikke delta på annen måte enn å være der og føle Ånden, men min far forklarte ordinansen og hjalp meg å få denne åndelige erfaringen.

Biskop McMullin: Det er ikke noe rutinepreget over å dele ut nadverden – når man er åndelig opplyst. Hvis en diakon blir undervist på en inspirerende måte om brødet og vannet som symboler og hva de betyr for ham personlig og for hver enkelt som fører disse symbolene til sine lepper, da blir nadverden en hellig opplevelse hver sabbatsdag (se 3. Nephi 18:5-6, L&p 20:77, 79). Men det jeg vanligvis ser, er at våre bærere av Det aronske prestedømme er mer opptatt av hvilke rader de skal dele ut nadverden til, eller hvem de først skal gi den til på forhøyningen. På denne måten kan den bli rutine i den grad at den har tapt sin spesielle karakter. Hvis veilederne vil undervise om de administrative detaljene i god tid på forhånd, vil ikke detaljene bli forstyrrelser.

Hva er de største utfordringer diakoner står overfor i dag, og hva kan et quorum gjøre for å hjelpe?

Biskop Edgley: Den største utfordring for en diakon er å føle at han har tilhørighet, å finne seg selv og føle at han er viktig. Vi begynner å miste de unge mennene når de er i diakonalder. De går dit de føler seg akseptert, og når vi for eksempel ser på narkotikamiljøet, er det et sted de alltid blir akseptert. Vi må få dem til å føle seg akseptert i riktige omgivelser, med de rette venner – og det er i quorumet. De trenger å føle at de tilhører, at de er trygge, at de er viktige. Det er brorskapsaspektet av quorumet.

Biskop Burton: Vi må huske at Det aronske prestedømme er et forberedende prestedømme i svært reell betydning. Altfor ofte blir det et mål i seg selv. Hvis våre veiledere og biskoper ville huske at dette er forberedelse til livet og til Det melkisedekske prestedømme, kunne vi kanskje fokusere på å forberede unge menn til de frelsende ordinanser i det høyere prestedømme.