Kjærligheten forsvant … jeg fant den igjen
Løsningen på å ordne opp i mitt ekteskap var å lære å se min mann slik Frelseren så ham.
Etter verdens normer er det lett å bli forelsket. Det kan dessverre også være lett å tape denne forelskelsen. Men det er ytterst vanskelig å bli forelsket igjen etter at forelskelsen er borte. Man faller ikke igjen for den andre. Man må streve for å finne kjærligheten igjen. Dette kan være en lang, vanskelig vei, men den er ytterst givende. Jeg vet det av erfaring.
«Himmelske Fader, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!» Jeg hadde styrtet ut av huset etter en særdeles stygg krangel med min mann. Det var november og svært kaldt. Jeg løp ut uten sko og jakke, men jeg var så opprørt at jeg knapt merket det. Ekteskapet vårt var ikke preget av fysiske overgrep, men det virket som vi sloss hele tiden – eller i hvert fall hver gang han var hjemme, noe som ikke forekom så ofte. Han arbeidet sent nesten hver dag og så ut til å tilbringe resten av tiden på golfbanen. Jeg kunne ikke klandre ham. Hjemme var det like dystert for ham som det var for meg. Så nå befant jeg meg ute i kulden, iført bare en T-skjorte og bukse, og jeg utøste min nød for min himmelske Fader. Mens jeg ba, innså jeg at jeg ikke lenger elsket min mann. Jeg likte ham heller ikke noe særlig.
Det virket som jeg hadde to muligheter. Jeg kunne forlate ham og få skilsmisse, eller jeg kunne bli værende og være ulykkelig. Ingen av delene virket særlig forlokkende. Hvis jeg forlot ham, ville ekteskapet være mislykket, og jeg måtte gi opp håpet om en evig familie. Jeg ville tvinge mine barn til å lide på grunn av min avgjørelse, og de ville tilbringe barndommen i et hjem med bare én av foreldrene.
Hvis jeg på den annen side ble værende, ville jeg ignorere det faktum at ekteskapet ville strande. Jeg ville ikke få en evig familie, for vi var sannelig ikke på vei til det celestiale rike. Jeg ville tvinge mine barn til å bo i et svært ulykkelig hjem fordi mor og far ikke likte hverandre og knapt kunne se på hverandre uten å bli forarget.
«Himmelske Fader,» ba jeg, «ingen av valgene er gode. Vær så snill å si meg hva jeg skal gjøre.»
Da fikk jeg en ny idé. Jeg hadde oversett det riktige valget. Jeg kunne bli værende, være glad i Mark (navnet er forandret) og være lykkelig. Det virket som et langt bedre valg. Selv om jeg ikke ante hvordan jeg skulle gjennomføre dette, fikk tanken på å få min lykkelige familie tilbake meg til å føle at jeg kunne vende om og gå hjem.
I løpet av de neste ukene prøvde jeg å falle for Mark igjen, men opplevde bare frustrasjon. Mine største anstrengelser syntes å mislykkes. Jeg prøvde å være hyggeligere mot ham. Men når jeg laget en fin middag som jeg visste han likte, kom han sent hjem. Når jeg gjorde små ting for ham som jeg mente viste kjærlighet, la han ikke merke til det, noe som opprørte meg enda mer. Tross alle mine anstrengelser gjennomgikk han ikke den mirakuløse forvandlingen jeg håpet på. Etter tre uker var jeg nærmere ved å gi opp enn noen gang.
Jeg vendte meg igjen til min himmelske Fader i bønn. Jeg skammer meg over å si at det ikke var den mest ydmyke bønn. «Det virker ikke,» opplyste jeg ham om. «Mark er for stor tufs. Jeg kan ikke være glad i ham hvis han ikke er villig til å hjelpe meg litt. Jeg har prøvd, og det gikk ikke.
«Kan du ikke hjelpe meg?» spurte jeg. «Kan du ikke gjøre ham litt hyggeligere? Kan du være så snill å rette på ham?»
Nesten i samme øyeblikk fikk jeg denne kraftige innskytelsen: «Rett på deg selv .»
«Det er ikke jeg som er problemet,» tenkte jeg. Jeg var sikker på det. Jeg begynte å regne opp alle Marks fryktelige egenskaper som bare ikke kunne overses og som helt sikkert var problemet.
I mitt urolige sinn følte jeg igjen: «Rett på deg selv.»
«Ja vel,» ba jeg nå litt mer ydmykt, «jeg skal gjøre det, men vet ikke hvordan. Vær så snill å lede meg. Vær så snill å si meg hva jeg skal gjøre.»
Hver dag ba jeg og tryglet Herren om å lede meg. Jeg knelte ned og holdt lange bønner, der jeg opplyste ham om hvor viktig dette var, og prøvde å overtale ham til å hjelpe meg, men det virket som ingenting skjedde.
Til slutt gikk noe opp for meg ved hjelp av læreren i evangeliets lære. I klassen leste vi Moroni 7:47-48: «Men kjærligheten er Kristi rene kjærlighet… Derfor, mine elskede brødre, be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus.»
Vi drøftet hva nestekjærlighet er. Det er slik kjærlighet som Jesus Kristus har til oss alle. Jeg lærte at Frelseren vet hva som er godt i hver enkelt av oss. Han kan finne noe som er verdt å elske i ethvert menneske.
Læreren ba oss se i Skriften igjen. «Det står i vers 48 at kjærlighet er en gave fra Faderen som er skjenket deg. Kjærlighet er ikke noe du kan utvikle på egen hånd. Den må gis deg. Så er det en nabo som gjør deg sint eller en som du ikke liker. Hva er problemet? Problemet er at du ikke har kjærlighet, Kristi rene kjærlighet, til ham eller henne. Hvordan får du den? Du må “be til Faderen med all hjertets iver” og be ham gi deg kjærlighet til denne personen. Du må be om å se denne personen gjennom Frelserens øyne, så du blir i stand til å se ham eller henne som god og elskelig.»
Dette var svaret. Hvis jeg kunne se Mark fra Frelserens perspektiv, kunne jeg ikke unngå å være glad i ham. Det virket så lett, langt lettere enn alt jeg hittil hadde prøvd. Jeg skulle bare be om kjærlighet, Gud ville gi meg den, og det ville løse mitt problem. Men jeg skulle ha visst at min himmelske Fader i det minste ville kreve noe anstrengelse av meg.
Jeg knelte i bønn den kvelden og ba om å få kjærlighet til min mann. Jeg ba om å få føle litt av den kjærligheten som Jesus Kristus hadde til Mark, å få se det gode ved ham som Han kunne se. Da slo den tanke meg sterkt at jeg allerede skulle kjenne de gode sidene ved Mark, og at jeg skulle nevne dem. Jeg tenkte lenge. Jeg hadde ikke fokusert på de gode sidene på en god stund. Til slutt sa jeg: «Han tok seg godt ut i dag.» Jeg ble tilskyndet til å si en ting til. «Han bærer ut søplet når jeg ber ham om det.» En ting til. «Han arbeider hardt.» En ting til. «Han er flink med barna.» En ting til. Jeg kunne ikke komme på noe mer.
Neste kveld før jeg la meg, ba jeg om kjærlighet og ble igjen tilskyndet til å si noe godt om Mark. Dette var hardt. Jeg var ikke vant til å fokusere på det positive. Jeg var vant til å regne opp alle hans feil slik at jeg kunne rette på dem.
Jeg innså snart at jeg måtte si noe godt om ham hver kveld en tid og kom til at det ville være uendelig mye lettere hvis jeg var oppmerksom gjennom dagen. Neste dag iakttok jeg ham nøye og fant 10 gode ting ved ham – ny rekord! Dette ble mitt mål: 10 gode ting før jeg gikk til sengs. På gode dager var det lett. På dårlige dager var de tre siste noe slikt som «Håret hans så pent ut» eller «Jeg likte buksen han hadde på seg». Men jeg gjorde det hver kveld.
Etter en stund begynte jeg å tvinge meg selv til å nevne 10 positive ting hver gang jeg fikk en negativ tanke. Med slike odds lot jeg ikke meg selv dvele ved Marks feil for ofte.
Langsomt skjedde noe fantastisk. Først begynte jeg å innse at Mark ikke var en slik stor tufs som jeg hadde ment. Han hadde mange fine egenskaper som jeg hadde oversett eller glemt. For det annet, når jeg ikke lenger hakket på ham, begynte Mark å rette på mange av de dårlige vanene jeg hadde vært etter ham for så lenge. Straks jeg sluttet å føle at jeg var ansvarlig for hans handlinger, begynte han å påta seg ansvaret selv. Jeg gledet meg over tiden sammen med Mark, og vi hadde mer tid sammen fordi han sluttet å arbeide så mange timer.
Vi hadde kommet et godt stykke på vei, men det var fremdeles ett problem – jeg følte ingen kjærlighet til Mark. Den var bare ikke der. Jeg lengtet etter å føle samhørighet, føle at vi tilhørte hverandre. Jeg hadde bedt hver dag i fem måneder nå om å føle den kjærlighet som Kristus følte for ham. Jeg tryglet Gud enda mer iherdig om å gi meg kjærlighet til Mark. «Jeg er glad for fremgangen vi har gjort,» sa jeg til ham. «Familien vår er sterkere enn noen gang før. Hvis dette er det beste jeg kan få, vil jeg være tilfreds med det. Men om jeg bare kunne være glad i Mark, om bare litt, ville det være den mest skattede velsignelse jeg kunne motta.»
Jeg husker levende det øyeblikket da den velsignelsen ble skjenket meg. Vi spilte noen spill hjemme hos mine foreldre en kveld. Jeg så over bordet på Mark, og plutselig, som lyn fra klar himmel, ble jeg slått av den sterkeste, mest sitrende, mest intense kjærlighet jeg noensinne hadde følt – det var nesten som en fysisk kraft. Tårene strømmet fra øynene mine, og jeg ble fylt av ærefrykt for mine sterke følelser. Der, tvers over bordet for meg, satt min evige ledsager, som jeg elsket mer enn ord kunne beskrive. Hans uendelige verdi var så stor at jeg ikke kunne skjønne at jeg noen gang hadde oversett den. Jeg følte i noen grad det Frelseren følte for min Mark, og det var herlig.
Det har gått flere år siden den spesielle kvelden, og minnet får fremdeles tårer til å fylle mine øyne. Det er skremmende å tenke på at jeg nesten ga opp og nesten gikk glipp av denne erfaringen.
Mitt ekteskap er svært godt nå – ikke fullkomment, men svært, svært godt. Jeg nekter å la min kjærlighet bli borte igjen. Jeg gjør en bevisst innsats hver dag for å gi næring til den kjærligheten jeg har til Mark. Og jeg er dypt takknemlig for at en tålmodig, kjærlig himmelsk Fader hjalp meg å rette på meg selv.