En liten ting
Jeg ble medlem av Kirken da jeg gikk på videregående skole og var det eneste medlem i min familie. Overgangen til livet i Kirken var vanskelig for meg. Mange av aktivitetene og kallene var ukjente. Så da jeg for første gang ble bedt om å være besøkende lærerinne mens jeg var i gang med mitt andre år på høyskole, strevde jeg for å forstå nøyaktig hva dette innebar. Min ledsager var en trofast ung mor, søster Bray (navnene er forandret), og det var lett for meg å la henne gjøre avtaler, lede besøkene og vise søstrene omsorg. Det var spesielt en søster som viste seg å være en større utfordring enn de andre. Cassie var mindre aktiv, hun bodde sammen med kjæresten sin og ventet deres første barn. Hun så alltid lei seg ut eller bekymret.
En søndag ba grenspresidentskapet oss forsikre oss om at vi inviterte alle i vårt besøkende lærerinne-distrikt til en temakveld misjonærene skulle ha samme kveld. «Ikke noe problem,» tenkte jeg. «Søster Bray ringer Cassie.» Jeg så meg rundt i kirkesalen. Søster Bray var bortreist denne søndagen og kom ikke til å ringe til noen.
Da jeg kom hjem til leiligheten min etter kirketid, følte jeg Ånden tilskynde meg: «Ring til Cassie.» Jeg nektet blankt. Hun ville helt sikkert ikke komme selv om jeg ringte. For annen gang tilskyndet Ånden meg sterkt: «Ring til Cassie!» Igjen nektet jeg å gjøre det. Til slutt var det umulig å ignorere Ånden, og motvillig ringte jeg – men fikk bare svar av Cassies telefonsvarer. «Der ser du,» tenkte jeg, «jeg visste at det ikke nyttet.» Jeg la igjen en beskjed til Cassie og kjæresten om at det skulle være en temakveld samme kveld og at vi ville bli glad for å se dem der.
Det var mange tilstede på temakvelden, men jeg la merke til at Cassie og Will ikke var der. «Jeg visste at de ikke ville komme,» tenkte jeg litt selvtilfreds. Da det var 10 minutter igjen, ble jeg temmelig forbauset over å se Cassie og Will komme inn i salen. Misjonærene reiste seg stille og gikk ut sammen med dem. «Hva skal det bety?» sa jeg til meg selv.
Like etterpå var det juleferie, og jeg var tilstede i min hjemmemenighet i høytiden. Da jeg en måned senere kom tilbake til menigheten jeg tilhørte som student, kom et av medlemmene opprømt bort til meg og spurte om jeg ville være tilstede på dåpen samme kveld. «Gjerne,» sa jeg, «men hvem skal døpes?» Søsteren svarte: «Will, Cassies mann.» Mann? Jeg gikk for å se etter Cassie så fort jeg kunne.
Da jeg fant Cassie og Will, gratulerte jeg dem med ekteskapet og Wills dåp og spurte hvordan det hadde gått til. «Husker du den temakvelden du inviterte oss til?» svarte Cassie. «Vi kom dit sent, så eldstene tok oss med til et annet rom og viste oss en video. Will likte den så godt at han ba om å få høre diskusjonene. Vi giftet oss, og i dag skal Will bli døpt.» Jeg følte meg ydmyk og skammet meg, men følte likevel dyp respekt for vår himmelske Faders kjærlighet til hvert av sine barn.
Men dette er ikke slutten på historien. For ikke lenge siden fikk jeg anledning til å reise tilbake til denne menigheten etter seks år. Jeg var henrykt over å se mange kjente ansikter og for å presentere mine gamle venner for min mann og våre to barn.
Da jeg gikk gjennom foajéen, så jeg en jeg mente jeg kjente, men som likevel så annerledes ut. «Kjenner ikke jeg deg?» sa jeg. «Jo, jeg er Cassie. Du var min besøkende lærerinne. Du husker vel Will, ikke sant?» Hun pekte på mannen som sto til venstre for henne, og ropte så på to barn i korridoren. «Og dette er våre to barn.» Hun virket lykkelig, rolig og sikker på seg selv. Hun sa at hun var med i Primærs presidentskap. «Har dere hatt anledning til å reise til templet?» spurte jeg. «Hvilket?» spurte hun med et smil. «Chicago? Detroit? Nauvoo? Vi har vært i dem alle.»
Dette møtet minnet meg igjen om «at ved små og enkle ting vil store ting skje» (Alma 37:6) – selv en så liten ting som en telefonoppringning
Shannon Vanderspool Watson er medlem av Lake Villa 2. menighet, Buffalo Grove Illinois stav.