JEG? GI EN VELSIGNELSE?
«Hva skal jeg si?» undret jeg.
Vil du gi velsignelsen hvis hun ønsker det?» spurte Jacob i den andre enden av telefonledningen. Jacob, hjemmelærerledsageren min, forklarte at en av personene vi var hjemmelærere for, ønsket en velsignelse.
«Hva skal jeg si i en velsignelse?» undret jeg. Jeg var bare 18 år, og jeg var nettopp blitt eldste og hadde flyttet hjemmefra for å studere. Jeg hadde forberedt meg hele livet til å motta Det melkisedekske prestedømme, men jeg hadde aldri tenkt på den dagen da jeg virkelig trengte å bruke det.
Jeg nølte, svelget hardt og hørte så meg selv si nølende: «Ja.» Så snart jeg forsto hva jeg hadde sagt, stoppet jeg halvveis i ordet så det knapt var hørbart. Jeg hadde ikke ment å si det, men det hadde bare falt ut av munnen min.
«Flott!» lød røsten oppmuntrende og entusiastisk. «Jeg er hos deg om et par minutter.»
Jeg sto ved telefonen i kjellerleiligheten min og overveiet å ringe tilbake til Jacob og si at jeg ikke kunne gjøre det. Da kom jeg til å tenke på min far. Hver gang han skulle gi en velsignelse, gikk han stille inn på et annet rom og ba først. Han sa alltid: «Bare et øyeblikk», og gikk så for å holde bønn uten at noen merket det. Men jeg hadde lagt merke til det.
Alene i leiligheten knelte jeg ned ved sofaen. Jeg bøyde hodet og begynte å be: «Himmelske Fader, jeg skal kanskje gi en velsignelse om få minutter, og jeg har aldri gjort det før. Hvis det er din vilje, hjelp meg å ha klare tanker og hjelp meg å vite ved Ånden hva jeg skulle si.»
Da jeg reiste meg, var jeg rolig og følte at jeg var verdig og visste at Ånden ville fortelle meg hva jeg trengte å si når jeg trengte å si det. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, men det syntes ikke å spille noen rolle.
Noen minutter senere satt Jacob og jeg i dress og slips hjemme hos den unge damen vi var hjemmelærere for. Vi tre snakket sammen noen minutter om hvordan det gikk med henne. Hun hadde det vanskelig og håpet at en prestedømsvelsignelse ville hjelpe.
«Hvem vil du skal gi deg velsignelsen?» spurte Jacob.
Hun vendte seg til meg. «Vil du gi velsignelsen?» spurte hun.
«Ja,» svarte jeg uten å stoppe halvveis denne gangen.
Vi trakk frem en hvit metallstol fra kjøkkenbordet og satte den midt i rommet. Da jeg la hendene mine på hodet hennes, gjentok jeg stille min bønn om at jeg måtte vite hva jeg skulle si. Jacob la sine hender over mine, og jeg begynte å snakke: «I kraft av Det hellige melkisedekske prestedømme legger vi våre hender på ditt hode for å gi deg en velsignelse…»
Så snart jeg hadde sagt disse ordene, visste jeg hva jeg så skulle si. Hun hadde fortalt oss hva som var hennes problemer, og noen av de ordene som kom til mitt sinn, dreide seg om disse. Men noen av ordene dreide seg om saker hun ikke engang hadde nevnt. Det var ikke slik at jeg tenkte ut på forhånd hva jeg skulle si. Ordene bare kom til mitt sinn. Det var ikke ord jeg hadde hørt min far eller min ledsager bruke. Jeg kunne føle at Ånden fortalte meg hva jeg skulle si.
Etter at jeg hadde avsluttet velsignelsen, så hun opp med tårer i øynene og takket meg. Jeg oppdaget at jeg også hadde tårer i øynene, og stille takket jeg min himmelske Fader. Han inspirerer virkelig verdige prestedømsbærere. Jeg lærte denne sannhet fordi jeg hadde forberedt meg til å være verdig til å motta og bruke Det melkisedekske prestedømme.
Brad Larsen er på heltidsmisjon i Mexico Tuxtla Gutiérrez misjon.