1 Og det skjedde at det fire og tredevte år gikk, og også det fem og tredevte, og se, Jesu disipler hadde opprettet en Kristi kirke i alle land omkring. Og alle som kom til dem og virkelig omvendte seg fra sine synder, ble døpt i Jesu navn, og de mottok også Den hellige ånd.

2 Og det skjedde i det seks og tredevte år at alt folket i hele landet ble omvendt til Herren, både nephitter og lamanitter, og det var ingen strid og uoverensstemmelser blant dem, og alle behandlet hverandre rettferdig.

3 Og de hadde alle ting felles, derfor var det ingen rik eller fattig, trell eller fri, men de var alle frigjorte og kunne ta del i den himmelske gave.

4 Og det skjedde at det syv og tredevte år gikk også, og det var fremdeles fred i landet.

5 Og store og vidunderlige gjerninger ble utført av Jesu disipler, for de helbredet de syke og oppreiste de døde og fikk de lamme til å gå og de blinde til å se og de døve til å høre. Og alle slags mirakler utførte de blant menneskenes barn, og de utførte ingen mirakler uten at det skjedde i Jesu navn.

6 Og slik gikk det åtte og tredevte år, og også det ni og tredevte og det en og førtiende og det to og førtiende, ja, like til det ni og førtiende år. Og videre gikk det en og femtiende og det to og femtiende, ja, like til det ni og femtiende år.

7 Og Herren lot det gå dem overmåte vel i landet, ja, det gikk dem så vel at de bygget opp igjen byer der hvor byer hadde brent ned.

8 Ja, til og med den store byen Zarahemla ble bygget opp igjen.

9 Men mange byer hadde blitt senket, og vann kom opp i stedet. Derfor kunne ikke disse byene bygges opp igjen.

10 Og se, nå skjedde det at Nephis folk vokste seg sterkt og formerte seg overmåte raskt og ble et overmåte vakkert og tiltalende folk.

11 Og de tok til ekte og ga til ekte og ble velsignet i overensstemmelse med alle de mange løfter som Herren hadde gitt dem.

12 Og de vandret ikke lenger etter Moselovens leveregler og ordinanser, men de vandret etter de bud som de hadde mottatt fra sin Herre og sin Gud, fortsatte i faste og bønn og kom ofte sammen både for å be og for å høre Herrens ord.

13 Og det skjedde at det ikke var noen stridigheter blant alt folket i hele landet, men mektige mirakler ble utført av Jesu disipler.

14 Og det skjedde at det en og syttiende år gikk, og det to og syttiende år også, ja, til slutt hadde det ni og syttiende år gått – ja, ett hundre år var gått – og de disipler som Jesus hadde utvalgt, hadde alle gått til Guds paradis, unntatt de tre som skulle bli på jorden. Og andre disipler var ordinert i deres sted, og mange av den generasjonen hadde også gått bort.

15 Og det skjedde at det ikke var noen stridigheter i landet på grunn av Guds kjærlighet som bodde i menneskenes hjerter.

16 Og det var ingen misunnelse eller strid eller opptøyer eller hor eller løgn eller mord eller noen slags løsaktighet, og det kunne sikkert ikke være noe lykkeligere folk blant alle mennesker skapt ved Guds hånd.

17 Det var ingen røvere eller mordere, heller ikke var det lamanitter eller andre slags -itter, men de var alle ett, Kristi barn og arvinger til Guds rike.

18 Og hvor velsignet var de ikke, for Herren velsignet dem i alt de foretok seg. Ja, de ble velsignet og det gikk dem vel like til ett hundre og ti år var gått, og den første generasjon fra Kristus var gått bort, og det var ingen stridigheter i hele landet.

19 Og det skjedde at Nephi, han som førte denne siste opptegnelsen (og han førte den på Nephis plater), døde, og hans sønn Amos førte den i hans sted. Og han førte den også på Nephis plater.

20 Og han førte den i fire og åtti år, og det var fremdeles fred i landet bortsett fra at det var en liten del av folket som hadde gjort opprør, hadde forlatt kirken og påtatt seg navnet lamanitter. Derfor begynte det igjen å bli lamanitter i landet.

21 Og det skjedde at Amos også døde (og det skjedde ett hundre og fire og nitti år etter Kristi komme). Og hans sønn Amos førte opptegnelsen i hans sted, og han førte den også på Nephis plater, og den ble også skrevet i Nephis bok, som er denne bok.

22 Og det skjedde at to hundre år var gått, og alle i den annen generasjon var gått bort, bortsett fra noen få.

23 Og nå vil jeg, Mormon, dere skal vite at folket hadde formert seg så de var utbredt over hele landet, og at de var blitt overmåte rike fordi de hadde fremgang i Kristus.

24 Og i dette to hundre og første år begynte noen iblant dem å bli oppblåste av stolthet ved at de kledde seg i kostbare klær og brukte alle slags fine perler og verdens fine ting.

25 Og fra den tid av hadde de ikke mer sitt gods og sine eiendeler felles.

26 Og de begynte å bli inndelt i klasser, og bygge opp kirker for egen vinnings skyld og fornekte Kristi sanne kirke.

27 Og det skjedde at da to hundre og ti år var gått, var det mange kirker i landet, ja, det var mange kirker som hevdet å kjenne Kristus, og likevel fornektet de det meste av hans evangelium, så de tillot allslags ugudelighet og delte ut det som var hellig til dem det var blitt forbudt å gi det til på grunn av uverdighet.

28 Og denne kirke vokste overmåte raskt på grunn av synd og på grunn av Satans makt, for han fikk godt tak på deres hjerter.

29 Og det var også en annen kirke som fornektet Kristus, og de forfulgte Kristi sanne kirke på grunn av deres ydmykhet og deres tro på Kristus. Og de foraktet dem på grunn av de mange mirakler som ble utført blant dem.

30 Derfor utøvet de makt og myndighet over Jesu disipler som var blant dem, og de kastet dem i fengsel. Men ved Guds ords kraft som var i dem, revnet fengslene i to, og de gikk ut og utførte mektige mirakler blant dem.

31 Likevel, og til tross for alle disse mirakler, forherdet folket sine hjerter og forsøkte å drepe dem, likesom jødene i Jerusalem forsøkte å drepe Jesus, ifølge hans ord.

32 Og de kastet dem i smelteovner, og de kom ut igjen og tok ikke skade.

33 Og de kastet dem også i huler med ville dyr, og de lekte med de ville dyrene som et barn leker med et lam, og de kom fra det uten skade.

34 Likevel forherdet folket sine hjerter, for de ble ledet av mange prester og falske profeter til å bygge opp mange kirker og til å begå alle slags synder. Og de mishandlet Jesu folk, men Jesu folk slo ikke tilbake. Og derfor sank de ned i vantro og ugudelighet fra år til år, like til to hundre og tredve år var gått.

35 Og nå skjedde det i dette år – ja, i det to hundre og en og tredevte år – at folket ble sterkt splittet.

36 Og det skjedde at i dette år oppsto det et folk som ble kalt nephitter, og de hadde en sterk tro på Kristus, og blant dem var det noen som lamanittene kalte jakobitter og josephitter og zoramitter.

37 Derfor ble de som hadde en sterk tro på Kristus og som var sanne tilbedere av Kristus (blant dem var de tre av Jesu disipler som skulle bli på jorden), kalt nephitter og jakobitter og josephitter og zoramitter.

38 Og det skjedde at de som forkastet evangeliet, ble kalt lamanitter og lemuelitter og ismaelitter. Og de sank ikke ned i vantro, men gjorde bevisst opprør mot Kristi evangelium, og de lærte sine barn at de ikke skulle tro. Derfor sank de ned i vantro likesom sine fedre fra begynnelsen av.

39 Og det skjedde på grunn av deres fedres ugudelighet og avskyelighet – likesom i begynnelsen. Og de ble opplært til å hate Guds barn, likesom lamanittene fra begynnelsen av ble opplært til å hate Nephis barn.

40 Og det skjedde at to hundre og fire og førti år var gått, og slik var tilstanden blant folket. Og den mest ugudelige del av folket vokste seg sterk og ble langt mer tallrike enn Guds folk.

41 Og de fortsatte hele tiden å bygge opp kirker for seg selv og prydet dem med alle slags kostelige ting. Og slik gikk to hundre og femti år, ja, to hundre og seksti år også.

42 Og det skjedde at den ugudelige del av folket igjen begynte å opprette Gadiantons hemmelige eder og forbund.

43 Og det folk som ble kalt Nephis folk, begynte også å bli stolte i sine hjerter på grunn av sine overmåte store rikdommer og ble selvgode som sine brødre, lamanittene.

44 Og fra denne tid av begynte disiplene å sørge over verdens synder.

45 Og det skjedde at da tre hundre år var gått, hadde både Nephis folk og lamanittene blitt overmåte ugudelige – den ene like mye som den andre.

46 Og det skjedde at Gadianton-røverne spredte seg over hele landet, og det var ingen foruten Jesu disipler som var rettferdige. Og gull og sølv ble samlet i store mengder og man drev allslags handel.

47 Og det skjedde da tre hundre og fem år var gått, at Amos døde (og folket levde fremdeles i ugudelighet), og hans bror, Ammaron, førte opptegnelsen i hans sted.

48 Og det skjedde da tre hundre og tyve år var gått, at Ammaron, drevet av Den hellige ånd, skjulte de opptegnelser som var hellige – ja, alle de hellige opptegnelser som hadde blitt overlevert fra generasjon til generasjon og var hellige – ned til det tre hundre og tyvende år fra Kristi komme.

49 Og han skjulte dem til Herren, så de igjen kunne komme til levningen av Jakobs hus ifølge Herrens profetier og løfter. Og slik slutter Ammarons opptegnelse.