Kapittel 15

Herrens nadverd

“Da [Jesus] tok brødet og brøt det, og tok kalken og velsignet den, presenterte han seg selv som Guds Lam som skulle sørge for åndelig næring og evige frelse.”

Fra Howard W. Hunters liv

Howard W. Hunter ble oppdratt av en aktiv siste-dagers-hellig mor og en god far som den gang ikke deltok i noen kirke. Hans far hadde ingen innvendinger mot familiens deltagelse i Kirken – han var til og med på nadverdsmøtet sammen med dem fra tid til annen – men han ønsket ikke at barna skulle bli døpt da de var 8 år gamle. Han mente at de ikke skulle ta denne avgjørelsen før de ble eldre. Da Howard fylte 12, kunne han ikke motta Det aronske prestedømme og bli ordinert til diakon fordi han ikke var døpt. Selv om han kunne delta sammen med de unge mennene i andre aktiviteter, var Howard dypt skuffet over at han ikke kunne dele ut nadverden sammen med dem.

“Jeg satt på nadverdsmøtet sammen med de andre guttene,” fortalte han. “Når det var tid for å dele ut nadverden, sank jeg sammen i stolen. Jeg følte meg så utenfor. Jeg ønsket å dele ut nadverden, men kunne ikke fordi jeg ikke hadde blitt døpt.”¹

Nesten fem måneder etter sin 12-årsdag, overtalte Howard sin far til å la ham bli døpt. Kort tid etterpå ble han ordinert til diakon. “Jeg minnes første gang jeg delte ut nadverden,” sa han. “Jeg var nervøs, men begeistret for privilegiet. Etter møtet roste biskopen meg for måten jeg hadde gjort det på.”²

Da Howard W. Hunter ble kalt som apostel, deltok han regelmessig i nadverdens ordinans sammen med andre generalautoriteter i Salt Lake tempel. Eldste David B. Haight, som virket sammen med eldste Hunter i De tolv apostlers quorum, beskrev opplevelsen av å høre ham velsigne nadverden:

“Jeg skulle ønske alle gutter i Det aronske prestedømme over hele Kirken kunne få samme anledning til å høre eldste Howard W. Hunter velsigne nadverden som vi har hatt i templet. Han er et spesielt vitne om Kristus. Når jeg har hørt ham be vår himmelske Fader velsigne nadverden, har jeg følt den dype åndeligheten i hans sjel. Hvert eneste ord var tydelig og meningsfylt. Han hadde ikke hastverk. Han var talsmann for alle apostlene overfor vår himmelske Fader.”³

Disse beretningene illustrerer president Hunters livslange ærbødighet for de hellige symbolene på Kristi sonoffer.

Slik læresetningene i dette kapitlet viser, prøvde president Hunter å hjelpe Kirkens medlemmer å forstå viktigheten av nadverden blant annet ved å forklare dens sammenheng med oldtidens påskefeiring, og ved å repetere Frelserens innføring av denne ordinansen under et påskemåltid sammen med disiplene.

“Gjør dette til minne om meg” (Lukas 22:19).

Howard W. Hunters læresetninger

Påsken erklærer at døden ikke har noen makt over oss.

[Påsken] er den eldste av de jødiske høytider, og er en markering av noe som hendte før de mottok den tradisjonelle Moseloven. Den minner alle generasjoner om Israels barns hjemreise til det lovede land og de store vanskelighetene i Egypt før den. Den er til minne om et folk som gikk fra trelldom til frihet og utfrielse. Det er Det gamle testamentes vårfestival, når naturens verden våkner til liv, vekst og fruktbæring.

Denne jødiske påsken er forbundet med den kristne påskefeiringen… Begge vitner om den store gaven Gud har gitt og det offer som måtte til for å gi den. Begge disse store religiøse minnehøytidelighetene erklærer at døden gikk oss forbi og ikke kunne ha noen vedvarende makt over oss, og at graven ikke ville seire.

Da han utfridde Israels barn fra Egypt, talte Jehova selv til Moses fra den brennende busken på Sinai-fjellet og sa:

“Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene, og jeg vet hva de lider …

Gå av sted! Jeg sender deg til Farao. Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt.” (2 Mosebok 3:7, 10.)

Farao var urokkelig, og mange landeplager ble derfor påført Egypt, men “Faraos hjerte var og ble forherdet, han lot ikke Israels barn fare.” (2 Mosebok 9:35.)

Fordi Farao fortsatt ikke lot Israels barn fare, sa Herren: “Og alle førstefødte i landet Egypt skal dø, fra den førstefødte sønn av Farao, som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av trellkvinnen, som står bak håndkvernen, likeså alt førstefødt blant buskapen.” (2 Mosebok 11:5.)

Som en beskyttelse mot denne siste og ytterst forferdelige straffen som ble påført egypterne, befalte Herren Moses å få alle Israels barn til å finne et lam uten lyte.

“Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.

De skal ete kjøttet samme natt, stekt over ilden og med usyret brød og bitre urter skal de ete det …

På denne måten skal dere ete det: Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast, det er påske for Herren …

Og når deres barn sier til dere: Hva er meningen med denne skikken?

Da skal dere si: Det er påskeoffer til Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypt.” (2 Mosebok 12:7–8, 11, 26–27.)

Etter at israelittene hadde flyktet fra Faraos grep og de førstefødte av egypterne var døde, krysset israelittene til slutt Jordan. Det står skrevet at “mens Israels barn lå i leir ved Gilgal, holdt de påske der på Jeriko-sletten, om kvelden den fjortende dag i måneden.” (Josva 5:10.) Og slik var det med jødiske familier år etter år siden, heriblant Josef og Maria og den unge Jesus.⁴

Under et påskemåltid innstiftet Frelseren nadverdens ordinans.

Slik Johannes-evangeliet klargjør, markerte påskemåltidet viktige milepæler under Kristi jordiske virke. Under den første påsken i hans tjenestegjerning bekjentgjorde Jesus sin misjon ved å rense templet da han jaget ut pengevekslerne og dem som solgte dyr. Under den andre påsken viste Jesus sin makt ved miraklet med brødene og fiskene. Kristus presenterte her symbolene som senere skulle få enda større betydning i det øvre rom. “Jeg er livets brød,” sa han. “Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste.” (Johannes 6:35.)

Hans siste påskemåltid skulle naturligvis gi denne gamle feiringen sitt fulle uttrykk. Under denne siste uken av hans jordiske virke visste Jesus tydelig hva akkurat denne påsken ville bety for ham. Vanskelighetene var allerede til å ta og føle på. Matteus skriver:

“Da Jesus hadde endt hele denne talen, da sa han til sine disipler:

Dere vet at om to dager er det påske, og da skal Menneskesønnen overgis til å bli korsfestet.” (Matteus 26:1-2.)

Vel vitende om hva som ventet ham, ba Jesus Peter og Johannes ordne i stand til påskemåltidet. Han ba dem spørre eieren av et utvalgt hus: “Hvor er rommet der jeg kan ete påskelammet med mine disipler?” (Lukas 22:11.)

Ensomheten ved hans fødsel skulle på en måte få sin make i ensomheten ved hans død. Rever hadde hull og fugler hadde reder, men Menneskesønnen hadde ikke noe sted å helle sitt hode til hverken ved sin fødsel eller i sine siste timer av jordelivet [se Matteus 8:20].

Til slutt var forberedelsene til påskemåltidet fullført, i tråd med en nesten femten hundre år lang tradisjon. Jesus satte seg sammen med disiplene, og etter å ha spist av offerlammet og brødet og vinen som hørte med til dette tradisjonsrike festmåltidet, underviste han dem om en nyere og helligere betydning av denne gamle velsignelsen fra Gud.

Han tok et av de flate, runde usyrede brødene, uttalte velsignelsen over det og brøt det så i biter som han delte ut til apostlene og sa: “Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg.” (Lukas 22:19.)

Etter at det ble skjenket i kalken, tok han den, takket og ba dem drikke av den, idet han sa: “Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.” (Lukas 22:20.) Paulus sa om den: “For så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.” (1 Korinterbrev 11:26.)

Istedenfor dyr og urter, skulle brødet og vinen bli symbolene på det store Lams legeme og blod, symboler som skulle spises og drikkes ærbødig og til minne om ham for evig.

På denne enkle, men imponerende måten innstiftet Frelseren den ordinans som nå er kjent som Herrens nadverd. Med lidelsen i Getsemane, offeret på Golgata og oppstandelsen fra graven i hagen, oppfylte Jesus den gamle loven og innledet en ny evangelieutdeling basert på en høyere og helligere forståelse av offerloven. Aldri mer skulle menneskene måtte ofre det førstefødte lam av sin hjord, fordi Guds førstefødte hadde kommet for å ofre seg selv som et “altomfattende og evig offer”.

Dette er forsoningens og oppstandelsens storhet, ikke bare at døden går oss forbi, men en gave i form av evig liv ved et altomfattende offer.⁵

Hvor passende var det ikke at Jesus innstiftet symbolene på den nye trygghetspakt – symbolene på sitt eget legeme og blod – under feiringen av denne gamle beskyttelsespakt [påskemåltidet]. Da han tok brødet og brøt det, og tok kalken og velsignet den, presenterte han seg selv som Guds Lam som skulle sørge for åndelig næring og evige frelse.6

“Da han tok brødet og brøt det, og tok kalken og velsignet den, presenterte han seg selv som Guds Lam.”

Vår deltagelse i nadverden er en anledning til å ransake vårt eget liv og fornye våre pakter.

For ikke lenge siden [hadde] jeg anledning til å delta på nadverdsmøtet i vår egen menighet… Mens prestene forberedte nadverden, ble vi ledet i sangen:

Gud, vår Fader, vi deg ber,
du i nåde til oss ser.
Når din nadverd nytes her,
minnes vi vår Frelser kjær.

[Salmer, nr. 100]

En prest knelte over det brutte brødet og ba: “Så de kan ete til minne om din Sønns legeme og vitne for deg, O Gud, du evige Fader, at de er villige til å påta seg din Sønns navn og alltid minnes ham og holde hans bud.” (L&p 20:77.) Diakonene fordelte seg rundt i møtehuset for å dele ut det brutte brødet. En av dem kom til vår rad og holdt det sølvfargede brettet mens jeg spiste. Så holdt jeg brettet slik at søster Hunter kunne spise, og hun holdt det for personen ved siden av seg. Slik gikk brettet nedover raden ved at hver enkelt tjente og ble betjent.

Jeg tenkte på begivenhetene som fant sted den kvelden for nesten to tusen år siden da Jesus ble forrådt… Herrens nadverd [ble] innført for å erstatte [dyreofring] og for være en påminnelse for alle som tar del i den, om at han virkelig gjorde et offer for dem. Den skulle også være en ytterligere påminnelse om paktene de har inngått om å følge ham, holde hans bud og være trofaste til enden.

Mens jeg tenkte på dette, kom jeg til å tenke på Paulus formaning i sitt brev til kirken i Korint. Han sa: “Derfor, den som eter brødet eller drikker Herrens kalk på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod.

La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av kalken.

For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.” (1 Korinterbrev 11:27-29.)

Jeg ble urolig. Jeg stilte meg selv følgende spørsmål: “Setter jeg Gud over alt annet, og holder jeg alle hans bud?” Så kom refleksjon og en beslutning. Å inngå en pakt med Herren om alltid å holde hans bud er en alvorlig forpliktelse, og å fornye denne pakten ved å ta del i nadverden, er like alvorlig. De høytidelige øyeblikkene med ettertanke mens nadverden blir utdelt, har stor betydning. Det er stunder med selvransakelse, ettertenksomhet, selvinnsikt – en tid til å reflektere og beslutte.

Nå knelte den andre presten ved bordet og ba om at alle som skulle drikke, måtte “gjøre det til minne om din Sønns blod som ble utgytt for dem, så… de alltid minnes ham, så hans Ånd kan være hos dem.” (L&p 20:79.)

Det var stille meditasjon. Stillheten ble bare brutt av et lite spedbarn hvis mor raskt holdt ham inntil seg. Hva som helst som bryter stillheten under denne hellige ordinans, virker upassende, men lyden av et lite barn ville helt sikkert ikke mishage Herren. Han hadde også blitt svøpt av en kjærlig mor i begynnelsen av et jordeliv som begynte i Betlehem og endte på Korset på Golgata.

De unge mennene avsluttet nadverden. Så fulgte ord til oppmuntring og undervisning, avslutningssalme og bønn, og de hellige øyeblikkene “jeg søker meg i lønn” var slutt [se “Det er en tid da ro og fred,” Salmer, nr. 56]. På vei hjem… slo denne tanken meg: Så fantastisk det ville være om alle hadde en forståelse av hensikten med dåpen og villighet til å ta imot den, et ønske om å holde paktene som inngås ved denne ordinansen, om å tjene Herren og etterleve hans bud, og dessuten et ønske om å ta del i nadverden på sabbatsdagen for å fornye disse paktene om å tjene ham og være trofast til enden …

Å ha vært tilstede på nadverdsmøtet og tatt del i nadverden gjorde dagen mer meningsfylt, og jeg følte at jeg bedre forsto grunnen til at Herren sa: “Og for at du mer fullkomment kan holde deg ubesmittet av verden, skal du gå til bønnens hus og ofre dine sakramenter på min hellige dag,

for sannelig, dette er en dag som er gitt dere til å hvile fra deres arbeide og til å vie deres andakt til Den Aller Høyeste.” (L&p 59:9–10.)⁷

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Studer president Hunters læresetninger om påsken i det gamle Israel (se del 1). Hva kan vi lære av påsken? Hvordan er påsken i oldtiden forbundet med vår påskefeiring i dag?
Studer president Hunters beretning om da Frelseren innstiftet nadverden (se del 2). Hvorfor er denne hendelsen viktig for deg? På hvilke måter er nadverden en “trygghetspakt” for oss?
Hva gjør inntrykk på deg ved president Hunters beretning om deltagelse i nadverden i del 3? Hva kan denne beretningen lære oss for at nadverden skal bli mer meningsfylt? Hvordan er deltagelse i nadverden til velsignelse for deg?

Aktuelle skriftsteder

1 Korinterbrev 5:7–8; 11:23–29; 3 Nephi 18:3–14; 20:8–9; Moroni 6:5–6; L&p 20:75–79; 27:1–2

Hjelp til undervisningen

“Når vi underviser i evangeliet, skulle vi ydmykt erkjenne at Den hellige ånd er den egentlige læreren. Vi har privilegiet å være det redskap Den hellige ånd kan undervise, vitne, trøste og inspirere andre gjennom” (Undervisning intet større kall [1999], 41).