Kapittel 6

Jesu Kristi forsoning og oppstandelse

“Vi skal oppstå fra jordisk død og få evig liv på grunn av Frelserens sonoffer og oppstandelse.”

Fra Howard W. Hunters liv

Den 20. mars 1934 ble Howard og Claire Hunters første barn født, en sønn de ga navnet Howard William Hunter jr. og kalte Billy. Den sommeren la de merke til at Billy virket apatisk. Legene stilte diagnosen anemi, og Howard ga blod to ganger så han kunne få blodoverføring, men Billys tilstand ble ikke bedre. Ytterligere prøver avdekket et alvorlig tarmproblem som førte til at Billy mistet blod. Legene opererte mens Howard lå ved siden av sin sønn og ga blod, men resultatene var ikke oppløftende. Tre dager senere, 11. oktober 1934, døde lille Billy fredelig mens foreldrene satt ved sengen hans. “Vi var tynget og numne av sorg da vi forlot sykehuset og gikk ut i natten,” skrev Howard.¹

Da Billy og andre av hans nærmeste døde, fikk president Hunter styrke av sitt vitnesbyrd om Frelserens forsoning og oppstandelse. “Det er vår urokkelige tro at [forsoningen] er en realitet,” vitnet han, “og ingenting er viktigere i hele den guddommelige frelsesplan enn Jesu Kristi sonoffer. Vi tror at frelse kommer på grunn av forsoningen. Uten den ville hele planen med skaperverket ha mislyktes… Uten dette sonoffer ville den timelige død være slutten, og det ville ikke være noen oppstandelse eller noen hensikt med vårt åndelige liv. Det ville ikke være noe håp om evig liv.”²

På generalkonferansene i april, som finner sted i eller rundt påsken, talte president Hunter ofte om Jesu Kristi oppstandelse. På generalkonferansen i april 1983 sa han:

“Denne påsken føler jeg sterkt viktigheten av min oppgave med å bære vitnesbyrd om at Frelserens oppstandelse virkelig fant sted. Mine brødre og søstre, det finnes en Gud i himmelen som elsker og bryr seg om dere og meg. Vi har en Fader i himmelen, som sendte sitt førstefødte åndebarn, sin enbårne i kjødet, for å være et jordisk eksempel for oss, for å påta seg verdens synder og senere bli korsfestet for verdens synder og stå opp fra de døde …

Det er virkelig et vakkert budskap – det vil være liv etter døden, og vi kan vende tilbake til vår Fader i himmelen på grunn av det offer Frelseren har gjort for oss, og på grunn av vår egen omvendelse og lydighet mot budene.

På den strålende påskemorgen, når den kristne verdens tanker går til Jesu oppstandelse en kort stund, la oss uttrykke vår takknemlighet til vår himmelske Fader for den store frelsesplan som har blitt gitt oss.”³

Frelserens tomme grav “kunngjør for hele verden: ‘Han er ikke her, han er oppstått’” (Lukas 24:6).

Howard W. Hunters læresetninger

Forsoningen var den største kjærlighetshandling av vår himmelske Fader og hans elskede Sønn Jesus Kristus.

Jesu Kristi forsoning var en oppgave som var forutbestemt av vår himmelske Fader for å forløse hans barn etter at de kom i sin falne tilstand. Det var en kjærlighetshandling av vår himmelske Fader å la sin enbårne gjøre et sonoffer. Og det var den største kjærlighetshandling av hans elskede Sønn å utføre forsoningen.

Jeg har stått i Getsemane ved mange anledninger. Jeg har overveiet Frelserens lidelser og kvaler – den smerten han opplevde da vår himmelske Fader lot ham, på en måte som vi ikke kan forstå, påta seg hele menneskehetens smerter og synder. Min sjel har blitt fylt med sorg når jeg har tenkt på hans store offer for menneskeheten.

Jeg har stått under Golgata, Hodeskallestedet, og overveiet den ydmykende korsfestelsen som førte til vår Frelsers jordiske død, men som tilveiebragte hans og alle menneskers udødelighet. Og igjen har min sjel blitt nedtrykt.

Og jeg har stått foran graven i hagen og forestilt meg oppstandelsens strålende dag, da Frelseren kom ut fra graven i live, oppstanden og udødelig. Med disse betraktninger har mitt hjerte svulmet av glede.

Gjennom disse erfaringene har jeg følt for å utøse min sjel i takksigelse og takknemlighet til vår himmelske Fader for kjærligheten som han og hans Sønn har gitt oss gjennom det strålende sonofferet. Med Charles Gabriels ord: “Jeg står helt forundret på grunn av den kjærlighet som Jesus meg tilbyr tross all min uverdighet. Jeg skjelver ved tanken på at han led korsets død, og for mine synder led all verdens spott og nød. Å, hvilken glede stor han skjenker dem som tror og trofast er på jord! Å, hvilken glede stor for hver sjel som tror!” …

Jeg bærer mitt vitnesbyrd, brødre og søstre, om at vår himmelske Fader sendte sin elskede Sønn Jesus Kristus til verden for å oppfylle de betingelser som frelsesplanen var avhengig av. Forsoningen viser hans store kjærlighet til oss.⁴

Frelseren påtok seg alle våre synder, skrøpeligheter, sorger og smerter.

Da de møttes for å feire påske, tok Jesus og apostlene del i nadverdens symboler, som han innstiftet under dette siste måltidet sammen, for så å gå til Oljeberget.

Han var helt til slutt alltid læreren, og fortsatte sin drøftelse av temaet om offerlammet. Han fortalte dem at han ville bli slått, og at de ville bli adspredt som får uten hyrde (se Matteus 26:31). “Men etter at jeg er oppstått,” sa han, “skal jeg gå i forveien for dere til Galilea” (Matteus 26:32).

I timene som fulgte, svettet han bloddråper, ble pisket av nettopp de ledere som hevdet å være voktere av hans lov, og ble korsfestet sammen med tyver. Det var som kong Benjamin i Mormons bok profeterte: “Han skal bli utsatt for fristelser og legemlig smerte, sult, tørst og utmattelse, endog mer enn et menneske kan tåle, uten at det forvolder døden. For se, det kommer blod fra hver pore, så store skal hans kvaler være for hans folks ugudelighet og avskyeligheter …

Han kommer til sine egne for at frelse kan komme til menneskenes barn… Og selv etter alt dette skal de betrakte ham som et menneske og si at han er besatt av en djevel, og skal piske ham og skal korsfeste ham” (Mosiah 3:7, 9).

Vi står i gjeld til profeten Alma for vår kunnskap om det fulle mål av hans lidelse: “Han skal gå ut, ha smerter og lidelser og fristelser av alle slag, og dette for at det ord kunne bli oppfylt som sier at han vil påta seg sitt folks smerter og sykdommer.

Og han vil påta seg døden, så han kan løse dødens bånd som binder hans folk. Og han vil påta seg deres skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet i kjødet, så han i kjødet kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter” (Alma 7:11-12).

Tenk på det! Da hans legeme ble tatt ned fra korset og raskt lagt i en lånt grav, hadde han, den syndfrie Guds Sønn, allerede påtatt seg ikke bare syndene og fristelsene til enhver menneskesjel som vil omvende seg, men all vår sykdom, sorg og smerte av alle slag. Han gjennomgikk disse lidelsene slik vi gjennomgår dem, på grunn av kjødets svakhet. Han gjennomgikk dem alle. Han gjorde dette for å fullkommengjøre sin barmhjertighet og sin evne til å løfte oss over enhver jordisk prøvelse.⁵

Vi kan faktisk gjøre gale valg, dårlige valg og skadelige valg. Og noen ganger gjør vi nettopp det, men det er der Jesu Kristi misjon og barmhjertighet kommer til sin fulle rett… Han har sørget for en mellomkommende forsoning for gale valg vi tar. Han er vår talsmann hos Faderen, og har på forhånd betalt for de feil og tåpeligheter vi ofte ser i utøvelsen av vår frihet. Vi må ta imot gaven hans, omvende oss fra disse feilene og følge hans bud for å dra full nytte av denne forløsningen. Tilbudet er alltid der, og veien er alltid åpen. Vi kan alltid, selv i vår mørkeste stund og våre mest katastrofale feil, se hen til Guds Sønn og leve.⁶

Jesus Kristus oppsto fra graven og ble oppstandelsens førstegrøde.

Bli med meg tilbake i tid til de siste hendelsene i Det hellige land. Vår Herres jordiske liv nærmet seg slutten. Han hadde helbredet syke, oppreist døde og forklart Skriftene, inkludert profetiene om sin egen død og oppstandelse. Han sa til sine disipler:

“Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal bli overgitt til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden.

De skal overgi ham til hedningene, til å bli hånet og hudstrøket og korsfestet. Og på den tredje dag skal han oppstå” (Matteus 20:18–19) …

Da det lysnet den tredje dagen, hadde Maria Magdalena og “den andre Maria” kommet til graven hvor hans livløse legeme var blitt lagt [Matteus 28:1–9; se også Markus 16:1; Lukas 24:10]. Tidligere hadde yppersteprestene og fariseerne gått til Pilatus og overtalt ham til å sette vakt ved inngangen til graven, “så ikke hans disipler [skulle] komme og stjele ham, og så si til folket: Han er oppstått fra de døde” (Matteus 27:64). Men to mektige engler hadde rullet steinen bort fra inngangen til graven, og de som skulle ha voktet den, hadde flyktet av skrekk da de så det.

Da kvinnene kom til graven, fant de den åpen og tom. Englene var der fortsatt for å fortelle dem den største nyheten som mennesker noensinne har hørt: “Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa” (Matteus 28:6).⁷

Ingen læresetning i de kristne skrifter er viktigere for hele menneskeheten enn læren om Guds Sønns oppstandelse. Gjennom ham kom oppstandelsen for alle menn, kvinner og barn som noensinne har blitt – eller noensinne vil bli – født inn i verden.

Til tross for den store betydningen vi legger i oppstandelsen i vår lære, har mange av oss kanskje ikke helt fått øynene opp for dens åndelige betydning og evige storhet. Hvis vi hadde det, ville vi undret oss over dens skjønnhet slik Jakob, Nephis bror gjorde, og vi ville grøsset over alternativet vi ville ha stått overfor hvis vi ikke hadde fått denne guddommelige gaven. Jakob skrev:

“O, Guds visdom, barmhjertighet og nåde! For se, hvis kjødet aldri mer skulle oppstå, måtte våre ånder bli underlagt den engel som falt fra den evige Guds nærhet og ble djevelen, for aldri mer å oppstå” (2 Nephi 9:8).

Oppstandelsen står virkelig sentralt i alle kristnes tro. Den er den største av alle mirakler verdens Frelser utførte. Uten den er vi virkelig i en håpløs tilstand. La meg låne Paulus ord: “Dersom det ikke er noen oppstandelse fra de døde… da er vår forkynnelse intet… Da blir vi stående som falske vitner om Gud. For vi har vitnet mot Gud at han har oppreist Kristus… Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder” (1 Korinterbrev 15:13–15, 17).⁸

Uten oppstandelsen blir Jesu Kristi evangelium et litani av kloke ordtak og tilsynelatende uforklarlige mirakler – men ordtak og mirakler uten noen endelig seier. Nei, den endelige seier ligger i det største mirakelet. For første gang i menneskehetens historie var det en som var død, som oppreiste seg selv til levende udødelighet. Han var Guds Sønn, Sønn av vår udødelige Fader i himmelen, og hans seier over fysisk og åndelig død er den gode nyhet enhver kristen tunge skulle uttale.

Den evige sannhet er at Jesus Kristus oppsto fra graven og ble oppstandelsens førstegrøde. (Se 1 Korinterbrev 15:23.) Vitnene om denne fantastiske hendelsen kan ikke bestrides.

Blant de utvalgte vitnene er Herrens apostler. Det hellige apostelembedet dreier seg virkelig om å bære vitnesbyrd for verden om vår Herre Jesu Kristi guddommelighet. Joseph Smith sa: “De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.” (History of the Church, 3:30.) …

Da Kristus underviste sine apostler, gjorde han det klart for dem “at Menneskesønnen skulle lide meget og bli forkastet av de eldste, av yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle oppstå etter tre dager.” (Markus 8:31.) Og slik ble det. Han ble korsfestet og lagt i graven. Den tredje dag sto han virkelig opp for å leve igjen – hele menneskehetens Frelser og oppstandelsens førstegrøde. Gjennom dette sonoffer vil alle mennesker bli frelst fra graven og leve igjen. Dette har alltid vært apostlenes vitnesbyrd, og jeg tilføyer mitt vitnesbyrd til deres.⁹

Jesus Kristus viste seg for Maria Magdalena kort tid etter at han oppsto (se Johannes 20:1-18).

Jesus viste seg for mange etter sin oppstandelse.

I dagene som fulgte hans oppstandelse, viste Herren seg for mange. Han viste dem sine fem spesielle sår. Han gikk og snakket og spiste sammen med dem, som for å vise uten tvil at et oppstandent legeme virkelig er et fysisk legeme av håndgripelig kjøtt og ben. Senere betjente han nephittene, som han ga følgende befaling: “Stå opp og kom frem til meg, så dere kan stikke deres hender i min side og så dere også kan føle naglegapene i mine hender og i mine føtter, så dere kan vite at jeg er Israels Gud og hele jordens Gud og er blitt drept for verdens synder.

Og… forsamlingen gikk frem og stakk sine hender i hans side og følte naglegapene i hans hender og i hans føtter, og dette gjorde de, den ene etter den andre, til de alle hadde gått frem og sett med sine øyne og følt med sine hender og visste med sikkerhet og bar vitnesbyrd om at det var han som profetene hadde skrevet om, og som skulle komme” (3 Nephi 11:14–15).

Det er alle menn og kvinners ansvar og glede å “søke denne Jesus som profetene og apostlene har [vitnet] om” (Ether 12:41), og få det åndelige vitnesbyrdet om hans guddommelighet. Det er alles rett og velsignelse som ydmykt søker å høre Den hellige ånds røst, å bære vitnesbyrd om Faderen og hans oppstandne Sønn.¹⁰

Deres vitnesbyrd som så [Jesus] som en levende person etter hans død, har aldri blitt dementert. Han viste seg minst ti eller elleve ganger – for Maria Magdalena og de andre kvinnene i hagen, for de to disiplene på veien til Emmaus, for Peter i Jerusalem, for apostlene da Tomas var borte, og igjen da han var tilstede, for apostlene ved Gennesaretsjøen og på et fjell for over 500 brødre på én gang, for Jakob, Herrens bror, og for apostlene ved Kristi himmelfart.¹¹

Som én som er kalt og ordinert til å bære vitnesbyrd om Jesu Kristi navn for hele verden, vitner jeg denne påsken om at han lever. Han har et herliggjort, udødelig legeme av kjøtt og ben. Han er Faderens enbårne Sønn i kjødet. Han er Frelseren, verdens lys og liv. Etter sin korsfestelse og død viste han seg som en oppstanden person for Maria, for Peter, for Paulus og for mange andre. Han viste seg for nephittene. Han har vist seg for Joseph Smith, den unge profeten, og mange andre i vår evangelieutdeling.¹²

Vi skal oppstå fra døden og få evig liv.

Påsken er feiringen av udødelighetens gave som gis fritt til alle mennesker, som gjenoppretter liv og helbreder alle sår. Selv om alle vil dø som en del av den evige planen for utvikling og vekst, kan vi likevel alle finne trøst i salmistens uttalelse: “Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang.” (Salmene 30:5.)

Det var Job som stilte det som kan kalles tidenes spørsmål: “Når en mann dør, lever han da opp igjen?” (Job 14:14.) Kristi svar gir gjenlyd gjennom alle tider til denne stund: “For jeg lever, og dere skal leve.” (Johannes 14:19.)¹³

En adskillelse av Ånden og legemet finner sted ved døden. Oppstandelse vil gjenforene legemet og ånden, og legemet blir et åndelig legeme, et legeme av kjøtt og ben, men levendegjort av ånd istedenfor blod. Derfor vil legemet etter oppstandelsen, levendegjort av ånd, bli udødelig og aldri i evighet dø. Dette er betydningen av Paulus uttalelser om at “så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme,” og “kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike” [se 1 Korinterbrev 15:44, 50]. Det naturlige legemet er kjøtt og blod, men når det blir levendegjort av ånd istedenfor blod, kan og vil det komme inn i riket …

Jeg er overbevist om at Gud lever og at Jesus er Kristus. Slik Paulus bar vitnesbyrd for de hellige i Korint ved sitt brev den påsken for mange år siden, tilføyer jeg mitt vitnesbyrd om at vi skal oppstå fra den jordiske død og få evig liv på grunn av Frelserens sonoffer og oppstandelse. Jeg ser ham for meg med armene utstrakt mot alle som vil høre:

“Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.

Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.” (Johannes 11:25–26.)¹⁴

Kristi oppstandelse innleder udødelighetens velsignelse og muligheten for evig liv. Hans tomme grav kunngjør for hele verden: “Han er ikke her, han er oppstått.” (Lukas 24:6.) Disse ordene inneholder alt det håp, den trygghet og den tro vi trenger for å komme trygt gjennom vårt vanskelige og noen ganger sorgfulle liv.¹⁵

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hvordan viser forsoningen vår himmelske Faders og Jesu Kristi kjærlighet til oss? (Se del 1.) Hvordan kan vi vise takknemlighet for denne kjærlighetsgaven? (Se L&p 42:29.)
Mens du studerer del 2, kan du se etter de mange måtene forsoningen velsigner oss på. Hvordan forsterker president Hunters læresetninger og bruk av Skriftene din forståelse av forsoningen? Hvilke erfaringer har styrket ditt vitnesbyrd om forsoningen? Hvordan kan forsoningens kraft styrke deg i dine prøvelser?
Hvilke tanker gjør du deg når du studerer president Hunters læresetninger om oppstandelsen? (Se del 3.) Hvordan kan vi forstå oppstandelsens betydning bedre?
Studer del 4, der president Hunter forteller om mange vitner om Jesu Kristi oppstandelse. Hvorfor er disse vitnenes vitnesbyrd betydningsfullt?
Overvei president Hunters uttalelse om at oppstandelsen gir oss “alt det håp, den trygghet og den tro vi trenger for å komme trygt gjennom vårt vanskelige og noen ganger sorgfulle liv” (del 5). Hvordan er oppstandelsen en kilde til håp og trøst for deg? Hvordan har ditt vitnesbyrd om oppstandelsen beriket ditt liv?

Aktuelle skriftsteder

Johannes 10:17–18; 2 Nephi 2:6–9, 22–27; 9:19–25; 3 Nephi 27:13–16; L&p 18:10–16; 19:15–20; Moses 6:59–60

Studiehjelpemidler

“Planlegg studieaktiviteter som vil bygge opp din tro på Frelseren” (Forkynn mitt evangelium [2004], 22). Mens du studerer kan du for eksempel tenke over spørsmål som de følgende: “Hvordan kan disse læresetningene hjelpe meg å øke min forståelse av Jesu Kristi forsoning? Hvordan kan disse læresetningene hjelpe meg å bli mer lik Frelseren?”