Kapittel 20

Følg Frelserens eksempel på nestekjærlighet

“Medfølelsens prøvesten er et mål på vår trofasthet mot Gud. Den er et mål på vår kjærlighet til Gud og til hverandre.”

Fra Howard W. Hunters liv

President Howard W. Hunter underviste at Frelseren “ga oss sin kjærlighet, sin tjeneste og sitt liv… Vi skulle strebe etter å gi slik som han ga.”¹ Ikke minst oppfordret president Hunter Kirkens medlemmer til å følge Frelserens eksempel på nestekjærlighet i sitt daglige liv.

Kjærlige handlinger preget Howard W. Hunters karriere som advokat. En advokatkollega forklarte:

“Han tilbragte mye av sin tid på å utføre advokattjenester kostnadsfritt… fordi han rett og slett ikke hadde hjerte til å sende regning… Han ble oppfattet som en venn, rådgiver og fagmann som var mye mer opptatt av å sørge for at folk fikk hjelpen de trengte enn å motta kompensasjon for den.”²

Nestekjærlighet var også et kjennetegn på president Hunters tjeneste i Kirken. En kvinne som sa at han var hennes mest innflytelsesrike lærer, forklarte noen av grunnene til det:

“Jeg har alltid sett at denne mannen var glad i andre ved å gi dem høy prioritet, ved å lytte for å forstå, og ved å dele sine erfaringer med andre, noe som var en av hans store gleder. Han har lært meg å forstå viktigheten av disse dydene og å finne glede i å utøve dem.”³

En annen kvinne fra president Hunters stav i California ga følgende hyllest:

“President Howard W. Hunter var vår stavspresident for mange år siden, da familien tilhørte Pasadena stav. Min far var død, og min mor måtte oppdra min eldre søster og meg. Selv om vi ikke var en fremtredende familie i staven, som dekket et stort geografisk område, kjente president Hunter oss likevel personlig.

Min viktigste erindring om ham er en som har bidratt til min følelse av egenverd. Etter hver stavskonferanse pleide vi å vente i kø for å håndhilse på ham. Han tok alltid mors hånd og sa: ‘Hvordan går det med deg, søster Sessions, og hvordan har Betty og Carolyn det?’ Det gjorde godt å høre ham kalle oss ved navn. Jeg visste at han kjente oss og brydde seg om hvordan vi hadde det. Minnet varmer fremdeles mitt hjerte.”⁴

President Hunter sa en gang: “Jeg føler det er vår oppgave å tjene og frelse, å bygge opp og opphøye.”⁵ Kommentarer fra hans brødre i De tolv viser hvor godt han utførte denne oppgaven. “Han har en egen evne til å berolige andre,” fortalte en, “han dominerer dem ikke. Han er god til å lytte.” En annen sa: “Når man er på reise sammen med ham, forsikrer han seg alltid om at alle blir ivaretatt og at ingen får problemer eller sliter seg ut.” Atter en annen fortalte: “Han er opptatt av og oppmerksom på andre. Han har nestekjærlighet og et tilgivende hjerte. Han studerer evangeliet, menneskeheten og menneskets natur.”⁶

Jesus Kristus “underviste om kjærlighet og viste gjentatte ganger uselvisk tjeneste for andre. Alle mottok av hans kjærlighet.”

Howard W. Hunters læresetninger

De to store bud er Herrens prøvesten for vår trofasthet.

I oldtiden ble én prøve på renheten av gull utført med en glatt, sort, silisiumholdig sten kalt en prøvesten. Når gullet ble gnidd over prøvestenen, laget det en strek eller et merke på overflaten. Gullsmeden sammenlignet dette merket med en farge på fargekartet sitt. Merket ble rødere når mengden kobber eller legering økte, eller gulere når prosentandelen gull økte. Denne prosessen viste ganske nøyaktig hvor rent gullet var.

Prøvestensmetoden for å teste renheten av gull var rask og tilstrekkelig for de fleste praktiske formål. Men en gullsmed som fremdeles var i tvil om renheten, utførte en mer nøyaktig prøve ved hjelp av en prosess som involverte ild.

Jeg vil minne om at Herren har forberedt en prøvesten for dere og meg, et ytre mål på vårt indre disippelskap som markerer vår trofasthet og vil overleve branner som måtte komme.

En gang mens Jesus underviste folket, kom en lovlærd til ham og stilte dette spørsmålet: “Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?”

Jesus, Mesterlæreren, svarte mannen, som tydeligvis var godt bevandret i evangeliets lov, med et motspørsmål: “Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?”

Mannen svarte med et bestemt sammendrag av de to store bud: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv!”

Med anerkjennelse svarte Kristus: “Gjør dette, så skal du leve” (Lukas 10:25–28).

Evig liv, Guds liv, det liv vi søker, er rotfestet i to bud. Skriftene forteller oss at “på disse to bud hviler hele loven og profetene” (Matteus 22:40). Elsk Gud, og elsk din neste. De to virker sammen. De er uadskillelige. I høyeste forstand kan de betraktes som synonyme. Og det er bud som vi alle kan etterleve.

Jesu svar til den lovlærde kan betraktes som Herrens prøvesten. Ved en annen anledning sa han: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg” (Matteus 25:40). Han måler vår hengivenhet til ham ved hvordan vi viser kjærlighet og yter tjeneste for våre medmennesker. Hva slags merke etterlater vi på Herrens prøvesten? Er vi virkelig gode medmennesker? Viser prøven at vi er 24 karat gull, eller avdekker den spor av narregull?⁷

Frelseren lærte oss å elske alle, også dem som kan være vanskelige å elske.

Som om han unnskyldte seg for å ha stilt Mesteren et så enkelt spørsmål, forsøkte den lovlærde å rettferdiggjøre seg selv ved å spørre videre: “Og hvem er min neste?” (Lukas 10:29).

Vi skulle være evig takknemlige for dette spørsmålet, for i Frelserens svar kom en av hans største og mest verdsatte lignelser, en som hver enkelt av oss har lest og hørt om og om igjen:

“En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød.

Nå traff det seg slik at en prest dro ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi.

Likeså kom en levitt til stedet, så ham og gikk forbi.

Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham.

Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham.

Neste dag tok han frem to denarer, ga dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake” (Lukas 10:30–35).

Jesus spurte så den lovlærde: “Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere?” (Lukas 10:36). Der fremholder Mesteren kristendommens prøvesten. Han ber om at vårt merke måles på den.

Både presten og levitten i Kristi lignelse skulle ha husket lovens krav: “Dersom du ser din brors esel eller okse ligge over ende på veien, skal du ikke dra deg unna. Du skal hjelpe ham med å reise dem opp” (5 Mosebok 22:4). Og hvis dette gjelder en okse, hvor meget mer skulle man ikke være villig til å hjelpe en bror i nød. Men som eldste James E. Talmage skrev: “Unnskyldninger [for ikke å gjøre det] er lette å finne; de skyter opp like snart og tett som ugress langs veikanten” (Jesus Kristus, 3. utg., Salt Lake City: Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, 1916, s. 319).

Samaritanen ga oss et eksempel på ren kristen kjærlighet. Han hadde medlidenhet. Han gikk til mannen som hadde blitt skadet av tyvene, og forbandt sårene hans. Han tok ham med til et herberge, tok vare på ham, betalte utgiftene hans og tilbød mer om det var nødvendig for hans pleie. Dette er en historie om en manns kjærlighet til sin neste.

Et gammelt munnhell forteller oss at et menneske som “bare er opptatt av seg selv, har svært lite på by på”. Kjærlighet har en egen evne til å øke vår evne til å gi. Nøkkelen er å elske vår neste, også dem som er vanskelige å elske. Vi må huske at selv om vi skaffer oss venner, har Gud sørget for at vi har vår neste rundt oss – overalt. Kjærlighet skulle ikke ha noen grenser. Vi skulle ikke ha noen trange begrensninger. Kristus sa: “Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?” (Matteus 5:46).⁸

Herren “måler vår hengivenhet til ham ved hvordan vi viser kjærlighet og yter tjeneste for våre medmennesker.”

Vi skulle elske og tjene andre i deres lidelser.

Joseph Smith skrev et brev til de hellige, publisert i Messenger and Advocate, om å elske hverandre for å bli rettferdiggjort for Gud. Han skrev:

“Kjære brødre: Det er en plikt som enhver hellig skulle yte sine brødre med glede – å alltid elske dem og alltid stå dem bi. For å være rettferdiggjort for Gud, må vi elske hverandre. Vi må overvinne ondskap, vi må besøke de faderløse og enkene i deres trengsler, og vi må holde oss selv uplettet av verden, for slike dyder har sitt utspring i den rene religions store kilde. Vi styrker vår tro ved å tilføre enhver god egenskap som pryder barn av den velsignede Jesus. Vi kan be når det er tid for å be, vi kan elske vår neste som oss selv og være trofaste i trengsler idet vi vet at slike vil få en større belønning i himmelens rike. For en trøst! For en glede! La meg leve den rettferdiges liv, og la min belønning bli som hans!” (History of the Church, 2:229).

Disse to dyder, kjærlighet og tjeneste, er nødvendig for oss hvis vi skal være gode medmennesker og finne fred i livet. Dette var utvilsomt dyder som eldste Willard Richards var i besittelse av. I Carthage fengsel den ettermiddagen Joseph og Hyrum led martyrdøden, foreslo fangevokteren at de ville være tryggere i cellene. Joseph vendte seg til eldste Richards og spurte: “Hvis vi går inn i cellen, vil du bli med oss?”

Eldste Richards svarte kjærlig: “Bror Joseph, du ba meg ikke dra over elven sammen med deg. Du ba meg ikke komme til Carthage. Du ba meg ikke bli med deg i fengslet, og tror du at jeg ville svikte deg nå? Men jeg skal fortelle deg hva jeg vil gjøre. Hvis du blir dømt til å henges for forræderi, vil jeg henges i ditt sted, og du skal gå fri.”

Det må ha vært med sterke følelser at Joseph svarte: “Men du kan ikke.”

Da svarte eldste Richards bestemt: “Jeg vil” (se B. H. Roberts, A Comprehensive History of the Church, 2:283).

Eldste Richards prøve var kanskje større enn de fleste av oss vil oppleve – ildprøven istedenfor prøvestenen. Men hvis vi ble bedt om å gjøre det, kunne vi sette vårt liv til for vår familie? våre venner? våre medmennesker?

Medfølelsens prøvesten er et mål på vår trofasthet mot Gud. Den er et mål på vår kjærlighet til Gud og til hverandre. Vil vi etterlate oss et merke av rent gull eller, i likhet med presten og levitten, gå forbi på den andre siden?⁹

Vi må mer besluttsomt vandre på den kjærlighetens vei som Jesus har vist.

I et viktig budskap til de siste-dagers-hellige i Nauvoo bare ett år før sin tragiske og altfor tidlige martyrdød, sa profeten Joseph Smith:

“Hvis vi vil sikre oss og rendyrke andres kjærlighet, må vi vise kjærlighet til andre, våre fiender så vel som våre venner… De kristne skulle slutte å kives og strides med hverandre og i stedet dyrke enighetens og vennskapets prinsipper seg imellom.” (History of the Church, 5:498–99.)

Dette er like storartede råd i dag som den gang. Verden vi lever i, enten det er nær hjemmet eller langt borte, trenger Jesu Kristi evangelium. Det er den eneste muligheten til at verden noensinne vil få fred… Vi må være snillere mot hverandre, mildere og mer tilgivende. Vi må bli flinkere til å temme vårt sinne og raskere til å yte hjelp. Vi må bygge vennskap og motstå lysten til å hevne oss. Kort sagt, vi må elske andre med Kristi rene kjærlighet, med ekte kjærlighet og medlidenhet og, om nødvendig, delt lidelse, for det er slik Gud elsker oss.

På Kirkens møter synger vi ofte en vakker salme med tekst skrevet av Susan Evans McCloud. La meg minne om noen strofer av denne salmen.

Frelser, må jeg vise omsorg,
vandre der hvor Ånden er,
se meg om og løfte andre,
finne uant styrke der …

Kan vel jeg fordømme andre
jeg som ofte feiler mer.
I et hjerte kan det være sorg
som intet øye ser …

Må jeg bli min nestes vokter,
må jeg lege kval og savn.
Sårede og trette sjeler
tar jeg vennlig i min favn.
Må jeg bli min nestes vokter,
O, må jeg følge deg!

(Salmer, 1985, nr. 201.)

Vi må vandre mer besluttsomt og med større kjærlighet på den vei som Jesus har vist oss. Vi må “se [oss] om og løfte andre”, og da vil vi helt sikkert finne “uant styrke”. Hvis vi ville gjøre mer for å lære å “lege kval og savn”, ville det være utallige muligheter til å praktisere det, til å røre ved “sårede og trette sjeler” og ta alle “vennlig i [vår] favn”. Ja, Herre, vi skulle følge deg.¹⁰

Kjærligheten er Kristi rene kjærlighet og vil ikke svikte.

[Jesus] sa: “Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! … Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.” (Johannes 13:34-35.) Denne kjærlighet som vi bør ha til våre søsken i menneskeslekten, og den kjærlighet som Kristus har til hver av oss, kalles nestekjærlighet eller “Kristi rene kjærlighet”. (Moroni 7:47.) Det var denne kjærlighet som lå til grunn for Kristi lidelse og offer i forsoningen. Det er den høyeste tind en menneskesjel kan nå og det dypeste uttrykk i et menneskes hjerte…

Nestekjærlighet omfatter alle andre guddommelige dyder. Den kjennetegner både begynnelsen og slutten av frelsesplanen. Når alt annet svikter, vil nestekjærlighet – Kristi kjærlighet – ikke svikte. Det er den største av alle guddommelige egenskaper.

Av sitt hjertes gode forråd talte Jesus til de fattige, de undertrykte, enkene, de små barna, til bønder og fiskere og dem som passet geiter og får, til fremmede og utlendinger, de rike, de politisk mektige, så vel som de uvennlige fariseerne og skriftlærde. Han betjente de fattige, de sultne, de nødlidende, de syke. Han velsignet de lamme, de blinde, de døve og andre mennesker med fysiske funksjonshemninger. Han drev ut demoner og onde ånder som hadde forårsaket mental eller følelsesmessig sykdom. Han renset dem som var nedtynget av synd. Han underviste om kjærlighet og viste gjentatte ganger uselvisk tjeneste for andre. Alle mottok av hans kjærlighet. Alle var “privilegert, den ene så vel som den andre, og ingen [ble forbudt] det.” (2 Nephi 26:28.) Alt dette er uttrykk for og eksempler på hans grenseløse kjærlighet.

Verden vi lever i ville ha stor nytte av det hvis menn og kvinner overalt ville utøve Kristi rene kjærlighet, som er vennlig, saktmodig og ydmyk. Den er uten misunnelse eller stolthet. Den er uselvisk, for den søker ingen motytelse. Den viser ingen ondskap eller fiendskap, og fryder seg ikke over synd. Den har ingen plass for fordommer, hat eller vold. Den nekter å gå god for latterliggjøring, vulgaritet, fornærmelser eller utfrysing. Den oppmuntrer forskjellige mennesker til å leve sammen i kristen kjærlighet, uavhengig av religiøs tro, rase, nasjonalitet, økonomisk status, utdannelse eller kultur.

Frelseren har bedt oss om å elske hverandre slik han har elsket oss, å ikle oss “kjærlighetens bånd” (L&p 88:125), slik han gjorde. Vi blir bedt om å rense våre innerste følelser, forandre vårt hjerte, forme våre ytre handlinger og vårt utseende i tråd med det vi sier at vi tror og føler. Vi skulle være Kristi sanne disipler.¹¹

Å elske andre er “en enda bedre vei”.

Som ung mann sa bror Vern Crowley at han lærte noe viktig av den sentrale lærdommen profeten Joseph hadde gitt de tidlige hellige i Nauvoo da han ba dem om å “vise kjærlighet til andre, våre fiender så vel som våre venner”. Dette er en god lærdom for hver enkelt av oss.

Etter at hans far ble syk, tok Vern Crowley ansvar for å lede familiens opphuggeri, selv om han bare var femten år gammel. Noen kunder dro av og til urettmessig fordel av den unge mannen, og deler forsvant fra tomten i løpet av natten. Vern ble sint og bestemte seg for å ta noen for å statuere et eksempel. Han ville ta hevn.

Like etter at hans far hadde begynt å komme seg etter sykdommen, gikk Vern runden sin på opphuggeriet en kveld ved stengetid. Det var nesten mørkt. I et fjerntliggende hjørne av eiendommen fikk han øye på noen som bar på en stor maskindel på vei tilbake til gjerdet. Han løp som en toppidrettsutøver og tok den unge tyven. Hans første tanke var å få ut frustrasjonen sin med nevene og deretter slepe gutten til kontoret og ringe politiet. Sinnet og hevntankene kokte i ham. Han hadde tatt tyven sin, og nå skulle rettferdigheten skje fyllest.

Som fra løse luften dukke Verns far opp, la sin svake og skrøpelige hånd på sønnens skulder og sa: “Jeg ser at du er opprørt, Vern. Kan jeg ta meg av dette?” Han gikk så bort til den unge mannen som kunne vært tyv, og la armen rundt skulderen hans, så ham inn i øynene en stund og sa: “Gutten min, kan du si meg hvorfor du gjør dette? Hvorfor prøvde du å stjele den girkassen?” Så begynte Crowley å gå mot kontoret med armen rundt gutten, og stilte spørsmål om den unge mannens bilproblemer mens de gikk. Da de kom til kontoret, sa faren: “Jeg tror clutchen din er gåen, og det er det som skaper problemet ditt.”

I mellomtiden var Vern rasende. “Hvem bryr seg om clutchen hans?” tenkte han. “La oss ringe politiet og få det overstått.” Men faren bare fortsatte å snakke. “Vern, finn en clutch til ham. Gi ham et utløserlager også. Og finn en trykkplate til ham. Det burde løse problemet.” Faren ga alle delene til den unge mannen som hadde forsøkt å stjele, og sa: “Ta disse. Og her er girkassen også. Du behøver ikke å stjele, unge mann. Det er bare å spørre. Det finnes en vei ut av alle problemer. Folk er villige til å hjelpe.”

Bror Vern Crowley sa at han fikk en evigvarende lærdom om kjærlighet den dagen. Den unge mannen kom ofte tilbake til tomten. Frivillig, måned etter måned, betalte han for alle delene som Vic Crowley hadde gitt ham, også girkassen. I løpet av disse besøkene spurte han Vern hvorfor faren hans var slik han var og hvorfor han gjorde det han gjorde. Vern fortalte ham noe om deres tro som siste-dagers-hellige, og hvor høyt faren hans elsket Herren og elsket mennesker. Til slutt ble gutten som kunne blitt tyv, døpt. Vern sa senere: “Det er vanskelig å beskrive følelsene jeg hadde, og hva jeg gjennomgikk da dette skjedde. Jeg var også ung. Jeg hadde fanget kjeltringen min. Jeg ville gi ham den strengeste straff. Men far lærte meg en annen måte.”

En annen måte? En bedre måte? En høyere måte? En enda bedre vei? Tenk hvilken nytte verden ville hatt av slik en fantastisk lærdom. Moroni erklærer:

“Derfor kan den som tror på Gud, ha et sikkert håp om en bedre verden …

Ved å gi sin Sønn som gave har Gud beredt en enda bedre vei.” (Ether 12:4, 11.)¹²

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hva mener president Hunter med å henvise til de to store bud som “Herrens prøvesten”? (Se del 1.) Tenk over hvordan du ville ha besvart spørsmålene president Hunter stiller på slutten av del 1.
Studer president Hunters beretning om lignelsen om den barmhjertige samaritan (se del 2). Hva kan disse læresetningene lære oss om å elske vår neste? Hvordan kan vi øke vår kjærlighet til dem som kan være “vanskelige å elske”?
I del 3 underviser president Hunter at vi skulle vise kjærlighet og betjene andre i deres lidelser. Hvordan har du blitt velsignet på grunn av en som har vist kjærlighet og tjent deg i en vanskelig situasjon?
Grunn på president Hunters læresetninger om å følge Frelserens eksempel på nestekjærlighet (se del 4). Hvordan kan vi utvikle større kjærlighet til andre? Hvordan kan vi mer aktivt vise vår kjærlighet?
I del 5 gjennomgår president Hunter noen måter Kristus har vist sin kjærlighet på. Når har du følt Frelserens kjærlighet i ditt liv? Hvilke velsignelser har du mottatt når du har utøvd “Kristi rene kjærlighet”?
Hva kan vi lære av president Hunters fortelling av historien om Vern Crowley? (Se del 6.) Hvordan kan vi erstatte “sinne og hevn” med nestekjærlighet? Hvilke erfaringer har hjulpet deg å lære at nestekjærlighet er “en enda bedre vei”?

Aktuelle skriftsteder

Matteus 25:31–46; 1 Korinterbrev 13; Efeserne 4:29–32; 1 Johannes 4:20; Mosiah 4:13–27; Alma 34:28–29; Ether 12:33–34; Moroni 7:45–48; L&p 121:45–46

Studiehjelpemidler

“Å gjøre det du har lært, vil gi ytterligere og varig forståelse. (Se Johannes 7:17)” (Forkynn mitt evangelium [2004], 19). Tenk over hvordan du kan anvende læresetningene hjemme, på jobb og i dine ansvarsoppgaver i Kirken.