Kapittel 22

Undervisning i evangeliet

“Hensikten med undervisning… [er] at vi kan være et redskap i Herrens hender til å forandre en annens hjerte.”

Fra Howard W. Hunters liv

På generalkonferansen i april 1972 var eldste Howard W. Hunter, som da var medlem av De tolv apostlers quorum, en av de siste talerne på et av møtene. Han hadde forberedt en tale, men det var ikke nok tid igjen på møtet til at han kunne holde den. “Når jeg ser på klokken,” sa eldste Hunter, “bretter jeg sammen notatene jeg har forberedt, og legger dem i innerlommen. Men la meg bare kort fortelle om en liten hendelse som gjorde inntrykk på meg da jeg var en ung gutt. Jeg kom til å tenke på dette da det ble nevnt at vi her i ettermiddag har med oss en stor gruppe trofaste mennesker som underviser vår ungdom.

“Det var tidlig om morgenen en sommerdag. Jeg sto ved vinduet. Gardinene gjorde det vanskelig å se to små skapninger ute på plenen. Den ene var en stor fugl og den andre en liten fugl, som åpenbart nettopp hadde kommet ut av redet. Jeg så den store fuglen hoppe ut på plenen, for så å trampe med føttene og legge hodet på skakke. Han trakk en stor og fet mark opp fra plenen og hoppet tilbake. Den lille fuglen åpnet nebbet på vidt gap, men den store fuglen svelget marken.

Deretter så jeg den store fuglen fly opp i et tre. Den hakket i barken en liten stund, og kom tilbake med et stort insekt i munnen. Den lille fuglen åpnet nebbet på vidt gap, men den store fuglen svelget insektet. Den lille skrek i protest.

Den store fuglen fløy sin vei, og jeg så den ikke igjen, men jeg fulgte med på den lille fuglen. Etter en stund hoppet den lille fuglen ut på plenen, trampet med føttene, la hodet på skakke og trakk en stor mark opp fra plenen.

Gud velsigne de gode menneskene som underviser våre barn og våre ungdommer.”

Eldste Hunters korte budskap ble senere utgitt under tittelen “En lærer.”¹

Howard W. Hunter understreket ofte viktigheten av god undervisning i Kirken. Han presenterte prinsipper – for eksempel viktigheten av å undervise ved eksempel, illustrert ved beretningen om fuglene – som kunne hjelpe lærere å bli mer effektive til å velsigne dem de underviste. Han talte ofte til lærere for barn og ungdom, og hjalp dem å forstå sitt hellige ansvar for den oppvoksende generasjon. Ved ett slikt tilfelle sa han:

“Foran meg ser jeg nå noen av jordens utvalgte ånder… Jeg prøver å visualisere hver [av dere lærere] i virksomhet i deres oppgave. Jeg lurer på hva slags frukt deres arbeid vil frembringe. Vil noe av denne frukten bli ødelagt fordi dere ikke har bearbeidet og dyrket jorden som er betrodd dere, eller vil hele jorden bli dyrket slik at den vil frembringe mest mulig god frukt?

Ute i deres respektive menigheter og staver… bor mange av vår Faders barn. I likhet med dere, er de dyrebare i hans øyne, men i motsetning til dere, er mange uerfarne, og mange er nye i evangeliet. Deres ansvar for dem er i sannhet stort. De er lettpåvirkelige, bøyelige, lette å forme, lette å lede, hvis dere kan oppnå deres tillit og vinne deres hjerte. Dere er deres ‘hyrde’. Dere må lede dem til ‘grønne enger’ …

Hvilken utfordring, hvilken gledelig oppgave, hvilket hellig ansvar dere nå har! … Hvor omtenksomme, hvor hensynsfulle, hvor vennlige, hvor milde, hvor rene av hjertet, hvor fylt av den uselviske kjærlighet som vår Herre var i besittelse av og hvor ydmyke dere må være når dere igjen tar fatt på deres gjerning å fø lammene slik Herren ber dere om å gjøre!”²

Undervisning av barn i Kirken hjelper foreldrenes undervisning i hjemmet.

Howard W. Hunters læresetninger

Hjelp andre å utvikle tillit til Skriftene.

Jeg anbefaler på det sterkeste å bruke Skriftene i undervisningen og gjøre alt i deres makt for å hjelpe elevene å bruke dem og bli komfortable med dem. Jeg ønsker at våre unge skal ha tillit til Skriftene, og jeg vil at dere skal tolke disse ordene på to måter.

Først og fremst vil vi at elevene skal ha tillit til Skriftenes styrke og sannheter, tillit til at deres himmelske Fader virkelig taler til dem gjennom Skriftene, og tillit til at de kan vende seg til Skriftene og finne svar på sine problemer og sine bønner. Det er en form for frimodighet jeg håper dere gir deres elever, og dere kan gi dem den hvis dere viser dem hver dag, hver time, at dere stoler på Skriftene akkurat på den måten. Vis dem at dere selv er sikre på at Skriftene har svarene på mange – faktisk de fleste – av livets problemer. Så når dere underviser, undervis fra Skriftene.

En annen betydning som er underforstått i ordene “tillit til Skriftene”, er naturligvis å undervise elevene så godt i standardverkene at de kan gå gjennom dem med selvtillit og lære de viktige skriftstedene og talene og tekstene som finnes i dem. Vi håper ingen av elevene vil forlate klasserommet redde eller forlegne eller skamfulle fordi de ikke kan finne den hjelpen de trenger, fordi de ikke kjenner Skriftene godt nok til å finne de riktige skriftstedene. Gi disse unge menneskene tilstrekkelig erfaring med Bibelen, Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle til at de har begge typer tillit som jeg nettopp har nevnt.

Jeg har ofte tenkt at våre unge i Kirken vil være svært like andre unge mennesker utenfor Kirken om de ikke oppnår en viss beherskelse av standardverkene. Dere husker sikkert versene profeten Joseph skrev i sitt fangenskap i Liberty fengsel. Blant dem skrev han: “For det finnes ennå mange på jorden blant alle sekter, trosretninger og kirkesamfunn som er forblindet ved listige menneskers kløkt hvormed de ligger på lur for å bedra, og mange holdes borte fra sannheten bare fordi de ikke vet hvor de kan finne den” (L&p 123:12; uthevelse tilføyd).

Vi har et stort ansvar som [lærere] i Kirken for å sørge for at våre egne medlemmer, våre egne unge, ikke havner i den uheldige kategorien av dem som blir forblindet, som er gode, flotte, verdige unge menn og kvinner som holdes borte fra Skriftenes sannheter bare fordi de ikke vet hvor de kan finne disse sannhetene, og fordi de ikke har tillit [til å bruke] sine standardverker.³

Undervis ved Ånden.

Forbered dere og lev slik at dere har Herrens ånd i deres undervisning. Det er så mye i verden som hindrer oss i å føle Ånden, og så mye som vil hindre oss i å ha Ånden med oss. Vi må gjøre alt vi kan for disse unge menneskene som blir angrepet og bombardert av verdslighet overalt rundt seg. Vi må gjøre alt for å la dem føle den gode, betryggende tilstedeværelsen av Herrens ånd …

I en av denne evangelieutdelings grunnleggende åpenbaringer sa Herren: “Og Ånden skal bli gitt dere ved troens bønn, og hvis dere ikke mottar Ånden, skal dere ikke undervise” (L&p 42:14).

Jeg tror dette verset betyr ikke bare at vi ikke skulle undervise uten Ånden, men også at vi virkelig ikke kan undervise uten den. Læring av åndelige ting kan ganske enkelt ikke finne sted uten den Herrens ånds undervisende og bekreftende tilstedeværelse. Joseph Smith synes å være enig: “Alle skal forkynne evangeliet ved Den hellige ånds kraft og innflytelse, og ingen kan forkynne uten Den hellige ånd” [Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith (2007), 327]…

Jeg blir bekymret når det viser seg at sterke følelser eller tårer som strømmer fritt, blir betraktet som ensbetydende med at Ånden er tilstede. Herrens ånd kan visselig frembringe sterke følelser, også tårer, men denne ytre tilkjennegivelsen bør ikke forveksles med selve Åndens nærvær.

Jeg har iakttatt mange av mine brødre i årenes løp, og vi har hatt noen sjeldne og ubeskrivelige åndelige opplevelser sammen. Alle disse opplevelsene har vært forskjellige, hver av dem spesiell på sin egen måte, og slike hellige øyeblikk kan være ledsaget av tårer, men ikke nødvendigvis. Svært ofte er de det, men noen ganger ledsages de av total stillhet. Andre ganger ledsages de av glede. De ledsages alltid av en stor tilkjennegivelse av sannheten, av åpenbaring i hjertet.

Gi elevene evangeliets sannhet ved kraftfull undervisning. Det er måten å gi dem en åndelig opplevelse på. La det komme naturlig, og kanskje tårer hvis det faller seg slik, men kanskje ikke. Hvis det dere sier er sannheten, og dere sier det med ren og ærlig overbevisning, vil disse elevene føle sannheten som blir undervist dem, og de vil gjenkjenne den inspirasjon og åpenbaring de har mottatt i sitt hjerte. Det er slik vi bygger opp tro. Det er slik vi kan styrke vitnesbyrd – med kraften i Guds ord, undervist i renhet og med overbevisning.

Lytt etter sannheten, lytt til læren og la Åndens tilkjennegivelser komme slik de vil i alle deres mange former. Hold dere til solide prinsipper, og undervis fra et rent hjerte. Da vil Ånden trenge inn i deres sinn og hjerte og alle deres elevers sinn og hjerte.⁴

Oppfordre elevene til å søke Gud Faderen og Jesus Kristus direkte.

Jeg er sikker på at dere ser faren i… at elevene utvikler troskap til dere istedenfor evangeliet… Det er derfor dere må invitere elevene inn i Skriftene selv, ikke bare gi dem deres tolkning og presentasjon av dem. Det er derfor dere må invitere elevene til å føle Herrens ånd, ikke bare gi dem deres personlige refleksjon av den. Det er derfor, til syvende og sist, at dere må invitere deres elever direkte til Kristus, ikke bare til en som underviser i hans læresetninger, uansett hvor godt han gjør det. Dere vil ikke alltid være tilgjengelige for disse elevene …

Vår viktigste oppgave er å grunnfeste disse elevene i det som kan bli med dem gjennom resten av livet, vise dem veien til ham som elsker dem, og veilede dem der ingen av oss vil gå. Forviss deg om at disse elevenes lojalitet er til Skriftene, Herren og den gjenopprettede kirkes læresetninger. Vis dem veien til Gud Faderen og hans enbårne Sønn Jesus Kristus, og til ledelsen i den sanne kirke… Gi dem gaver som vil hjelpe dem når de må stå alene. Når dere gjør dette, blir hele Kirken velsignet i mange generasjoner.⁵

Prøv så godt dere kan å tenke på [elevene] hver for seg, la dem føle noe personlig og spesielt i deres omtanke for dem.”

Prøv å nå inn til den enkelte.

Jeg har alltid følt at Herren tar seg av oss personlig, individuelt. Vi gjør mange ting i grupper i Kirken, og vi trenger organisasjoner av en viss størrelse for å kunne administrere Kirken godt, men så mange av de viktige tingene – de aller viktigste tingene – gjøres individuelt. Vi velsigner småbarn ett om gangen, selv om det er tvillinger eller trillinger. Vi døper og bekrefter barna ett om gangen. Vi tar nadverden, blir ordinert til prestedømmet eller går gjennom templets ordinanser som enkeltpersoner – som én person som utvikler et forhold til vår Fader i himmelen. Det kan være andre i nærheten av oss under disse opplevelsene, akkurat som det er andre i klasserommet deres, men himmelen legger vekt på hver enkelt.

Da Kristus viste seg for nephittene, sa han:

“Stå opp og kom frem til meg, så dere kan stikke deres hender i min side og så dere også kan føle naglegapene i mine hender og i mine føtter …

Og det skjedde at forsamlingen gikk frem og stakk sine hender i hans side og følte naglegapene i hans hender og i hans føtter, og dette gjorde de, den ene etter den andre, til de alle hadde gått frem og sett med sine øyne og følt med sine hender og visste med sikkerhet og bar vitnesbyrd” (3 Nephi 11:14–15; uthevelse tilføyd).

Denne opplevelsen tok tid, men det var viktig at hver enkelt fikk opplevelsen, at hvert sett med øyne og hvert par med hender fikk dette bekreftende, personlige vitnesbyrdet. Senere behandlet Kristus de nephittiske barna på nøyaktig samme måte. “Han tok deres små barn en for en og velsignet dem og ba til Faderen for dem” (3 Nephi 17:21; uthevelse tilføyd).

Det vil være vanskelig for dere å gi all den personlige oppmerksomheten som noen av elevene både ønsker og trenger, men prøv så godt dere kan å tenke på dem hver for seg, å la dem føle noe personlig og spesielt i deres omtanke for dem. Be om å få vite hvilken elev som trenger hva slags hjelp, og vær følsom for tilskyndelsene når de kommer… Husk at den aller beste undervisningen foregår på tomannshånd og ofte finner sted utenfor klasserommet …

I deres ønske om å undervise hver elev hver for seg, vil dere ganske sikkert oppdage at noen ikke gjør det like godt som andre, og at noen ikke kommer seg til klassen i det hele tatt. Vis personlig interesse for slike elever. Gå den annen mil for å invitere og hjelpe den bortkomne sauen tilbake til hjorden. “Husk at sjeler er av stor verdi i Guds øyne” (L&p 18:10). En uoverskuelig pris har blitt betalt av vår Frelser for hver enkelt av oss, og det påhviler oss å gjøre alt vi kan for å hjelpe ham i hans verk. Det påhviler oss å sørge for at forsoningens gave tilbys hver ung mann eller kvinne som vi har ansvar for. I deres situasjon innebærer det å holde dem i full aktivitet i leksjonene deres.

Gi spesiell oppmerksomhet til dem som kanskje strever, og gå om nødvendig ut for å finne den bortkomne sauen. Et skriftlig postkort, en telefon eller, om mulig, et personlig besøk til et hjem vil i mange tilfeller gi et fantastisk resultat. Personlig oppmerksomhet til en ung person som begynner å vike bort, kan spare mange timer – til og med år – med innsats senere i våre forsøk på å få vedkommende tilbake til aktivitet. Gjør alt dere kan for å styrke den sterke og på ny forankre de villfarne i denne tid.⁶

Undervis ved eksempel.

Det er så nødvendig for oss [som lærere] å være et godt eksempel, være flittige og vaktsomme i vårt eget liv, å holde sabbatsdagen hellig og respektere ledere i menigheten, staven og Kirken. Ikke noe upassende skulle komme fra vår munn som kan gi noe barn rett eller anledning til å gjøre noe galt. Hvis vi sier eller gjør noe galt, har barna utvilsomt frihet til å følge.

Eksempel innebærer en innflytelse som er langt sterkere enn forskrift. Den som ønsker å få andre til å gjøre det rette, må selv gjøre det rette. Det er sant at den som følger gode rettesnorer fordi de er gode, og ikke lar seg påvirke av andres urettferdige adferd, vil bli mer rikelig belønnet enn en som sier én ting og gjør noe annet… Barn er tilbøyelige til å følge dem som de har tillit til. Jo større tillit, desto lettere blir de påvirket positivt eller negativt. Enhver god hellig respekterer oppriktig godhet der den finnes, og vil prøve å følge alle gode eksempler.⁷

Formelen for en god lærer er ikke bare å etterleve og fremme Herrens bud, men å motta undervisningens ånd ved bønn. Når vi mottar denne ånd og holder Herrens bud, vandrer i lydighet til ham, vil deres liv som vi berører, endres, og de vil bli motivert til å leve et liv i rettferdighet.⁸

Enhver lærer må ha et personlig vitnesbyrd om at Gud lever, om Jesu Kristi guddommelige misjon, og at Faderen og Sønnen virkelig viste seg for Joseph Smith. Ikke bare må vedkommende ha denne kunnskapen og dette vitnesbyrdet, men han eller hun skulle være oppsatt på å uttrykke sin tro klart og tydelig til dem som kommer for å lære.⁹

Effektiv undervisning i evangeliet fører til “en forandring i menneskesjelen”.

Vær et redskap i Herrens hender til å hjelpe elevene å oppleve en mirakuløs forandring i hjertet.

Når en lærer gjør det som Herren hadde til hensikt, finner et stort mirakel sted. Miraklet i Kirken i dag er ikke helbredelser som er så overveldende, ikke at lamme skal gå, de blinde se, de døve høre eller de syke bli oppreist. Det store mirakel i Kirken og Guds rike i vår tid er en forandring i menneskesjelen. Når vi reiser gjennom staver og misjoner, er det dette vi ser – en forandring i menneskesjelen fordi noen har undervist i sannhetens prinsipper.

Det er slik Alma forkynte da han underviste folket på sin tid, og sa: “Og se, nå spør jeg dere, mine brødre [og søstre] i kirken: Er dere blitt åndelig født av Gud? Har dere fått hans bilde i deres ansikter? Har dere erfart denne mektige forandring i deres hjerter?” (Alma 5:14.) Dette er hensikten med å undervise. Dette er grunnen til at vi arbeider så hardt, søker Ånden og forbereder vårt sinn med gode ting slik Herren har befalt, så vi kan være et redskap i Herrens hender til å forandre en annens hjerte. Vårt mål er å plante i barnas hjerter et ønske om å være god, et ønske om å være rettferdig, et ønske om å holde Herrens bud, et ønske om å vandre i ydmykhet for ham. Hvis vi kan være et redskap i Herrens hender for å tilveiebringe denne mektige forandring i hjertet til barn, har vi oppnådd det store miraklet som lærer. Og det er i sannhet et mirakel. Vi forstår ikke hvordan Herren forandrer menneskenes hjerte, men han gjør det …

Jeg bærer mitt vitnesbyrd om Åndens fornyende kraft i medlemmenes liv. Jeg ber dere innstendig om… å arbeide ustanselig i rettferdighet og hellighet for Herren for å utføre oppgaven som er tildelt dere.”¹⁰

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Merk: Du kan gjerne snakke om noen av de følgende spørsmålene med utgangspunkt i foreldre som underviser sine barn.

President Hunter oppfordrer lærere til å hjelpe elevene å få “tillit til Skriftene” (del 1). Når har Skriftene hjulpet deg i ditt eget liv? Når har du funnet svar på spørsmål i Skriftene? Hvordan kan vi hjelpe andre, heriblant dem som bor i vårt hjem, å lære å elske Skriftene og benytte seg av deres kraft?
Hva kan vi lære av del 2 om å undervise ved Ånden? Hvilken erfaring har du med å undervise og lære ved Ånden? Kan du nevne noe av det du kan gjøre for i større grad å undervise ved Ånden?
Hvordan kan en lærer hjelpe elevene å utvikle lojalitet til Skriftene og evangeliet, ikke til seg selv? (Se del 3.) Hvordan kan en lærer bidra til å peke elevene mot vår himmelske Fader og Jesus Kristus? Hvordan kan en lærer hjelpe elevene å bli grunnfestet i evangeliet slik at de forblir sterke “når de må stå alene”?
Grunn på president Hunters læresetninger om viktigheten av den enkelte (se del 4). Hvordan kan du hjelpe dem du underviser å utvikle et vitnesbyrd om at Gud kjenner og elsker dem personlig? Overvei hva du som lærer kan gjøre for å hjelpe dem du underviser hver for seg.
President Hunter understreker viktigheten av å undervise ved eksempel (se del 5). Hvorfor er vårt eksempel sterkere enn våre ord? Hvordan har du blitt påvirket av en lærer som var et godt eksempel? Hvordan underviser foreldrenes eksempel barna?
Når har du opplevd det store mirakel som president Hunter beskriver i del 6, enten som lærer eller elev? Reflekter over noen lærere som har hatt positiv innflytelse på deg. Hva gjorde dem til en effektiv innflytelse? Hvordan kan vi undervise i evangeliet med større kraft – enten hjemme, i et klasserom eller i en annen situasjon?

Aktuelle skriftsteder

Johannes 21:15–17; 1 Korinterbrev 12:28; 2 Timoteus 3:14–17; 2 Nephi 33:1; Alma 17:2–3; 31:5; L&p 11:21–22; 50:17–22; 88:77–80

Hjelp til undervisningen

På forskjellige papirlapper skriver du spørsmål fra slutten av kapitlet eller andre spørsmål som er relevante for kapitlet. Be klassens medlemmer velge et spørsmål, studere kapitlet, og se etter læresetninger som bidrar til å besvare det. Be dem fortelle hva de fant ut.