Kapittel 4

Pionerenes tro og offer

“Enten du har pionerforfedre eller kom inn i Kirken i går, er du en del av dette store bildet som disse mennene og kvinnene drømte om… De la grunnlaget. Det er vår plikt å bygge videre på det.”

Fra Gordon B. Hinckleys liv

Ved innvielsen av Columbus Ohio tempel reflekterte president Gordon B. Hinckley over sine pionerforfedre. Han fortalte senere:

“Mens jeg satt i det celestiale rom, tenkte jeg på min oldefar… Jeg hadde nylig besøkt graven hans i Canada like nord for grensen til New York… Han døde i den unge alder av 38.”

Da president Hinckleys oldefar døde, hadde ikke hans sønn Ira, som skulle bli president Hinckleys bestefar, fylt tre år ennå. Iras mor giftet seg snart på nytt, og i løpet av få år flyttet de til Ohio og deretter til Illinois. Hun døde i 1842, og etterlot seg Ira som foreldreløs da han var 13 år gammel. President Hinckley fortalte videre:

“Min bestefar [Ira Hinckley] ble døpt i Nauvoo og… krysset deretter slettene sammen med [pionerene].” I løpet av denne reisen i 1850 døde både Iras “unge hustru og hans [halvbror] på samme dag. Han laget primitive kister, gravla dem og løftet opp sitt nyfødte barn og bar henne til [Saltsjødalen].

På anmodning fra Brigham Young bygget han Cove Fort, ble den første stavspresidenten i Fillmore, [Utah,] og gjorde tusen andre ting for å fremme dette verk.

Så kom min far… Han ble president for den største staven i Kirken, med over 15 000 medlemmer.”

President Hinckleys tanker gikk snart fra hans forfedre til hans etterkommere. Han fortsatte:

“Mens jeg reflekterte over disse tre menneskenes liv der jeg satt i templet, så jeg ned på min datter, på hennes datter, som er mitt barnebarn, og på hennes barn, mine oldebarn. Jeg innså plutselig at jeg sto midt mellom disse syv generasjonene – tre før meg og tre etter meg.

I dette innviede og hellige hus strømmet det gjennom tankene mine en følelse av den enorme forpliktelsen jeg hadde til å videreføre alt jeg hadde mottatt i arv fra mine forfedre, til generasjonene som nå har kommet etter meg.”¹

I tillegg til å uttrykke takknemlighet for sine egne pionerforfedre og arven etter de tidlige siste-dagers-hellige pionerene, understreket president Hinckley ofte at Kirkens medlemmer over hele verden er pionerer i dag. I 1997 sa han til de hellige i Guatemala: “I år markerer vi 150-årsdagen for mormonpionerenes ankomst til Saltsjødalen. De kom langt i vogner og håndkjerrer. De var pionerer. Men pionerarbeidet fortsetter. Over hele verden har vi pionerer, og dere er noen av disse pionerene.”² Til de hellige i Thailand erklærte han: “Dere er pionerene som viderefører Herrens verk i denne store nasjon.”³ Da han besøkte Ukraina i 2002, uttalte han noe lignende: “Kirken hadde sine pionerer i begynnelsen, og dere er nå pionerer i vår tid.”⁴

Da president Hinckley talte om de tidlige pionerene, hadde han en mye større hensikt enn å fokusere på dem som levde før. Han så fremover, i håp om at de helliges tro og ofre ville “bli en overbevisende motivasjon for oss alle, for hver enkelt av oss er en pioner i sin egen familie”.⁵

“Den kraft som drev våre forfedre i evangeliet, var den kraft som kommer av tro på Gud.”

Gordon B. Hinckleys læresetninger

Med perspektiv, arbeid og tillit til at Guds kraft virket gjennom dem, gjorde de tidlige siste-dagers-hellige pionerene sin tro til virkelighet.

Det var ved tro at en liten gruppe tidlige konvertitter [i det østlige USA] flyttet fra New York til Ohio og fra Ohio til Missouri og fra Missouri til Illinois, fordi de ønsket fred og frihet til å tilbe Gud i overensstemmelse med sin egen samvittighet.

Det var gjennom troens øyne at de så den vakre byen [Nauvoo] første gang de gikk over sumpene i Commerce, Illinois. Med den overbevisning at tro uten gjerninger er død, drenerte de dette sumpområdet, de planla en by, de bygget solide boliger og hus for tilbedelse og utdannelse og ikke minst et fantastisk tempel, den fineste bygningen i hele Illinois…

Forfølgelse [fulgte snart], med respektløse og blodtørstige mobber. Deres profet ble drept. Deres drømmer ble knust. Igjen var det ved tro at de sto sammen under et mønster han tidligere hadde fastsatt, og organiserte seg for nok en utvandring.

Med tårer og verkende hjerter forlot de sine komfortable hjem og sine verksteder. De så tilbake på sitt hellige tempel, og i tro vendte de så blikket mot vest, til det ukjente og uutforskede, og mens vinterens snø falt på dem, krysset de [elven] Mississippi i februar 1846 og banet seg vei gjennom den gjørmete prærien i Iowa.

Med tro etablerte de Winter Quarters ved [elven] Missouri. Mange hundre døde av pest og dysenteri og “svart pest”. Men troen oppholdt dem som overlevde. De begravet sine kjære der i en bakkeskråning over elven, og våren 1847 tok de fatt på veien… til fjellene i vest.

Det var ved tro at Brigham Young så ut over [Saltsjødalen], som da var varm og ufruktbar, og erklærte: “Dette er stedet.” Igjen var det ved tro at han fire dager senere satte stokken sin i bakken… og sa: “Her skal Herrens tempel stå.” Det storslåtte og hellige [Salt Lake tempel] er et vitnesbyrd om tro, ikke bare troen til dem som bygget det, men troen til dem som nå bruker det til et stort og uselvisk kjærlighetsarbeid.

Paulus skrev til hebreerne: “Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.” (Hebreerne 11:1.) Alle de store bragdene som jeg har omtalt, var én gang bare “visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser”. Men med perspektiv, med arbeid og med tillit til at Guds kraft virket gjennom dem, gjorde de sin tro til virkelighet.⁶

Den kraft som drev våre forfedre i evangeliet, var den kraft som kommer av tro på Gud. Det var den samme kraft som muliggjorde utvandringen fra Egypt, krysningen av Rødehavet, den lange reisen gjennom ørkenen og opprettelsen av Israel i det lovede land …

Vi trenger virkelig at troen på den levende Gud og på hans levende, oppstandne Sønn brenner sterkt, for dette var den store tro og drivkraft som våre forfedre i evangeliet hadde.

De hadde et perspektiv som var oversanselig og overstyrte alle andre hensyn. Da de reiste vestover, var de 1600 langdryge kilometer fra de nærmeste bosetningene i øst og 1300 kilometer fra dem som fantes i vest. En personlig og individuell anerkjennelse av Gud deres evige Fader som de kunne se hen til i tro, var selve kjernen i deres styrke. De trodde på den store befalingen i Skriftene: “Se hen til Gud og lev.” (Alma 37:47.) Med tro ønsket de å gjøre hans vilje. Med tro leste og godtok de guddommelig undervisning. Med tro arbeidet de av alle krefter, alltid med en overbevisning om at de ville måtte stå til ansvar overfor ham som var deres Far og deres Gud.⁷

Vi har en strålende historie bak oss. Den er full av heltemot, prinsippfasthet og usvikelig troskap. Den er et produkt av tro. Foran oss har vi en stor fremtid. Den begynner i dag. Vi kan ikke stoppe. Vi kan ikke bremse ned. Vi kan ikke senke vårt tempo eller forkorte våre skritt.⁸

Tidlige siste-dagers-hellige pionerer så fremover med en storslått drøm om Sion.

Det er på sin plass at vi stopper opp for å vise ærbødig respekt for dem som la grunnlaget for dette store verk… Deres store mål var Sion [se L&p 97:21; Moses 7:18]. De sang om det. De drømte om det. Det var deres store håp. Deres lange ferd må for evig bli stående som et makeløst foretak. Tituseners ferd vestover var fylt med alle tenkelige farer, herunder død, hvis dystre realitet var kjent for hvert eneste vogntog og hvert eneste håndkjerrekompani.

Jeg har virkelig ærbødig respekt for Brigham Young. Han så Saltsjødalen i et syn lenge før han så den med sine fysiske øyne. Ellers tviler jeg på om han noensinne ville ha stoppet her. Det var grønnere landområder i California og Oregon. Det var dypere og rikere jord andre steder. Det var store skoger med tømmer andre steder, mye mer vann og klima som var mye mer stabilt og behagelig.

Det var fjellbekker her, det er sant, men ingen av dem var særlig store. Jordsmonnet var helt uprøvd. Ingen plog hadde brutt dets herdede overflate. Jeg er helt forundret over at president Young ledet et stort kompani… til et sted der det aldri før hadde blitt sådd og høstet noe …

Disse pionerene var utslitt etter reisen. Det hadde tatt 111 dager å komme fra Winter Quarters til Saltsjødalen. De var slitne. Klærne var slitt. Dyrene var medtatt. Været var varmt og tørt – det varme været i juli. Men her var de, og de så fremover og drømte om tusenårsriket, en storslått drøm om Sion.⁹

Jeg sto forleden i den gamle havnen i Liverpool i England. Det var praktisk talt ingen aktivitet den fredagsmorgenen vi var der. Dette hadde én gang vært den reneste bikuben. På 1800-tallet gikk titusenvis av våre medlemmer over de samme brosteinene som vi gikk på. De kom fra hele de britiske øyer og fra land i Europa, konvertitter til Kirken. De kom med vitnesbyrd i sin munn og tro i sitt hjerte. Var det vanskelig å forlate sitt hjem og gå inn i det ukjente i en ny verden? Selvsagt var det det. Men de gjorde det med optimisme og entusiasme. De gikk ombord på seilskuter. De visste at overfarten i beste fall var risikofylt. De fant snart ut at den for det meste var kummerlig. De bodde trangt i uke etter uke. De utholdt stormer, kvalme og sykdom. Mange døde underveis, og ble begravet på sjøen. Det var en krevende og skremmende reise. De opplevde tvil, ja. Men deres tro hevet seg over denne tvilen. Deres optimisme hevet seg over deres frykt. De hadde sin drøm om Sion, og de var på vei til å oppfylle den.¹⁰

Redningen av Willies og Martins håndkjerrekompani handler om selve kjernen i Jesu Kristi evangelium.

Vi går tilbake til… oktober 1856. På lørdag [4. oktober] ankom Franklin D. Richards og noen få andre [Saltsjødalen]. De hadde reist fra Winter Quarters med sterke oksespann og lette vogner og hadde gjort unna reisen på kort tid. Bror Richards oppsøkte straks president Young. Han meldte at det var hundrevis av menn, kvinner og barn spredt langs den lange ruten… til [Saltsjødalen]. De fleste trakk håndkjerrer… Foran dem lå en rute som var stigende helt til det kontinentale vannskille, og mange, mange mil videre. De var i en fortvilet situasjon… Alle ville omkomme hvis ikke noen kom dem til unnsetning.

Jeg tror ikke president Young fikk sove den natten. Jeg tror tanker om de nødlidende… menneskene svirret i hodet hans.

Neste morgen… sa han til folket:

“Jeg vil nå gi dette folk det emne og den tekst som eldstene skal tale over… Det er følgende… Mange av våre brødre og søstre befinner seg ute på slettene med håndkjerrer, og sannsynligvis er mange nå mer enn 1100 kilometer unna, og de må bli bragt hit. Vi må sende dem hjelp. Teksten lyder: ‘Bring dem hit.’

Dette er min religion. Dette er påbudet fra Den hellige ånd som jeg besitter. Det er å redde folket.

Jeg vil kalle på biskopene i dag. Jeg venter ikke til i morgen, heller ikke til dagen etter, på 60 gode muldyrspann og 12 eller 15 vogner. Jeg ønsker ikke å sende okser. Jeg ønsker gode hester og muldyr. De finnes her i dette territoriet, og vi må ha dem. Også 12 tonn mel og 40 gode kjørekarer i tillegg til dem som fører spannene.

Jeg sier dere alle at deres tro, religion og bekjennelse av religion aldri vil frelse en sjel av dere i Guds celestiale rike, med mindre dere iverksetter nettopp slike prinsipper som jeg nå lærer dere. Dra og hent dem som nå befinner seg på slettene” (i LeRoy R. Hafen and Ann W. Hafen, Handcarts to Zion [1960], 120–21).

Om ettermiddagen ble mat, sengetøy og klær i store mengder samlet inn av kvinnene.

Neste morgen ble hester skodd og vogner reparert og lastet.

Neste morgen, tirsdag, dro 16 muldyrspann ut og satte kursen østover. I slutten av oktober var 250 spann på vei for å komme til unnsetning.¹¹

Da redningsmennene nådde de kriserammede hellige, var de som engler fra himmelen. Folk gråt av takknemlighet. Håndkjerrepionerene ble overført til vogner, slik at de kunne komme raskere til samfunnet i Salt Lake.

Rundt to hundre døde, men tusen ble reddet.¹²

Historiene om [de] kriserammede hellige og deres lidelse og død vil bli gjentatt… Historiene om deres redning trenger å gjentas om og om igjen. De handler om selve kjernen i Jesu Kristi evangelium…

Jeg er takknemlig for at vi ikke har brødre og søstre som sitter fast i snøen og fryser og dør, mens de prøver å komme til… sitt Sion i fjellene. Men det finnes dem, ikke så rent få heller, hvis omstendigheter er fortvilet, og som roper på hjelp og avlastning.

Det er så mange som er sultne og nødlidende over hele verden, og som trenger hjelp. Jeg er takknemlig for å kunne si at vi bistår mange som ikke deler vår tro, men som har alvorlige behov og som vi har ressurser til å hjelpe. Men vi trenger ikke dra så langt. Det er noen av våre egne som roper i smerte og lidelse og ensomhet og frykt. Det er vår store og høytidelige plikt å strekke oss ut og hjelpe dem, oppmuntre dem, gi dem mat hvis de er sultne, gi deres ånd næring hvis de tørster etter sannhet og rettferdighet.

Det er så mange unge som vandrer formålsløst omkring og slår inn på den tragiske vei med stoff, gjenger, umoral og alt det onde som følger dette. Det finnes enker som lengter etter et vennlig ord og slik god omtanke som vitner om kjærlighet. Det finnes noen som en gang var sterke i troen, men hvis tro har blitt kald. Mange av dem ønsker å komme tilbake, men vet ikke helt hvordan de skal gjøre det. De trenger vennlige hender som strekker seg ut mot dem. Med litt innsats kan mange av dem bringes tilbake for igjen å fryde seg ved Herrens bord.

Mine brødre og søstre, jeg håper, jeg ber om at hver enkelt av oss… vil bestemme seg for å finne frem til dem som trenger hjelp, som befinner seg i en fortvilet og vanskelig situasjon, og føre dem kjærlig inn i Kirkens fellesskap, hvor sterke hender og kjærlige hjerter vil varme dem, trøste dem, støtte dem og føre dem på veien til lykke og et produktivt liv.¹³

Vi er alle pionerer.

Det er godt å se bakover for å bli takknemlig for nåtiden og få perspektiv på fremtiden. Det er godt å kunne betrakte hvilke dyder de hadde som har gått foran oss, så vi kan hente styrke til det som ligger foran oss. Det er godt å kunne tenke på arbeidet til dem som har arbeidet så hardt og fått så lite i denne verden, men fra deres drømmer og tidlige planer som ble så godt ivaretatt, har det kommet en stor innhøsting som vi nyter godt av. Han så fremover, i håp om at de helliges tro og ofre ville “bli en overbevisende motivasjon for oss alle, for hver enkelt av oss er en pioner i sin egen familie, og mange av oss er daglig pionerer i ferd med å gi evangeliet fotfeste i fjerne deler av verden.¹⁴

Vi er fortsatt pionerer. Vi har aldri sluttet å være pionerer siden… vårt folk forlot Nauvoo og… til slutt kom til Saltsjødalen. Det var et vågestykke. Men hensikten var å finne et sted hvor de kunne slå seg ned og tilbe Gud i overensstemmelse med samvittigheten …

Nå strekker vi oss fortsatt ut over hele verden til steder som [en gang] nesten ikke virket mulig å få tilgang til… Jeg har personlig vært vitne til Kirkens vekst på Filippinene. Det var mitt privilegium å åpne misjonærarbeidet der i 1961, da vi klarte å finne ett innfødt filippinsk medlem av Kirken på et møte som vi holdt i mai 1961. [I 1996] var vi i Manila og hadde en forsamling… på rundt 35 000 i det store Araneta stadion… For meg er det et mirakel [fra] da vi åpnet arbeidet i det storartede landet Filippinene [du finner mer om denne opplevelsen på side 29-30].

Vi strekker oss ut overalt, og det krever pionerarbeid. Våre misjonærer lever ikke under de beste omstendigheter når de drar til noen av disse områdene, men de går fremad og utfører arbeidet sitt, og det bærer frukt. Om ikke lenge har vi en håndfull medlemmer, så hundre medlemmer, og så fem hundre medlemmer og så tusen medlemmer.¹⁵

Det foregår fortsatt pionerarbeid i Kirken. Det tok ikke slutt med prærievogner og håndkjerrer… Pionerer finnes blant misjonærene som underviser i evangeliet, og de finnes blant konvertittene som kommer inn i Kirken. Det er vanligvis vanskelig for dem alle. Det innebærer alltid offer. Det kan innebære forfølgelse. Men dette er en pris de villig påtar seg, og prisen de betaler er like virkelig som prisen de betalte som krysset slettene i den store pionerinnsatsen for over hundre år siden.¹⁶

Enten du har pionerforfedre eller kom inn i Kirken i går, er du en del av dette store bildet som disse mennene og kvinnene drømte om. De hadde en enorm oppgave. Vi har et stort og vedvarende ansvar. De la grunnlaget. Det er vår plikt å bygge videre på det.

De merket veien og ledet an. Det er vårt ansvar å forstørre og utvide og styrke denne veien til den omfatter hele jorden… Tro var det styrende prinsipp i denne vanskelige tiden. Tro er det styrende prinsipp vi må følge i dag.¹⁷

Vi hedrer pionerenes ofre og arv ved å følge deres eksempel og bygge på deres fundament.

Det er virkelig fantastisk å ha en storartet arv, mine brødre og søstre. Det er virkelig stort å vite at det finnes noen som har gått foran og staket ut veien vi skulle gå, ved å undervise de store og evige prinsipper som må være ledestjerner i vårt liv og deres liv som kommer etter oss. Vi kan følge deres eksempel i dag. Pionerene hadde stor tro, enorm lojalitet, ufattelig flid og bunnsolid og urokkelig integritet.¹⁸

Vi står i dag som mottakere av [pionerenes] store anstrengelser. Jeg håper vi er takknemlige. Jeg håper vi føler dyp takknemlighet for alt de har gjort for oss…

Slik store ting var forventet av dem, forventes de også av oss. Vi merker oss hva de gjorde med hva de hadde. Vi har så mye mer, og vi har en overveldende utfordring om å fortsette å bygge opp Guds rike. Det er så mye å gjøre. Vi har et guddommelig påbud om å bringe evangeliet til alle nasjoner, slekter, tungemål og folk. Vi har blitt befalt å undervise og døpe i vår Herre Jesu Kristi navn. Den oppstandne Frelseren sa: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen” [Markus 16:15] …

Våre forfedre har lagt et solid og fantastisk grunnlag. Nå har vi den storartede muligheten til å bygge en overbygning, godt sammenføyd med Kristus som hovedhjørnestenen.¹⁹

Dere er frukten av all [pionerenes] planlegging og av alt deres arbeid… For et fantastisk folk de var. Det finnes ikke maken til deres store anstrengelse i hele historien… Gud velsigne deres minne til vårt beste. Når veien synes vanskelig, når vi er motløse og tror at alt er tapt, kan vi vende oss til dem og se hvor mye verre deres tilstand var. Når vi er usikre på fremtiden, kan vi se hen til dem og deres store eksempel på tro …

Med en så stor arv må vi gå fremover. Vi må aldri svikte. Vi må holde hodet høyt hevet. Vi må gå med integritet. Vi må gjøre “hva er rett [og la] følgene komme” (“Gjør hva er rett,” Salmer, 1985, nr. 133).²⁰

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hvorfor var tro nødvendig for pionerene som ønsket å samles i Saltsjødalen? (Se del 1.) Hvordan omsatte de sin tro i handling? Hvordan kan vi omsette vår tro i handling for å bidra til å tilveiebringe vår storartede fremtid?
President Hinckley sa at de tidlige pionerene så fremover med Sion som sitt “store mål”, “store håp” og “drøm” (del 2). Hvorfor tror du dette var en så sterk motivasjonsfaktor for de tidlige pionerene? Hvilke lignende håp motiverer oss i dag?
Hva gjør inntrykk ved president Hinckleys historie om redningen av Willies og Martins håndkjerrekompani? (Se del 3.) Hvordan viser Brigham Youngs oppfordring til å redde dem hans profetiske inspirasjon? Hva kan vi lære av dem som fulgte oppfordringen? Hva kan vi gjøre for å redde og løfte dem som er i nød i dag?
Hvordan hjelper det å se på fortiden deg å “bli takknemlig for nåtiden og få perspektiv på fremtiden”? (Se del 4.) På hvilke måter er hver enkelt av oss en pioner?
Hvorfor er det bra for oss å hedre de tidlige pionerene? (Se del 5.) På hvilken måte blir alle Kirkens medlemmer velsignet ved disse pionerenes tro og ofre? Hvordan kan de tidlige pionerenes eksempler hjelpe oss når vi møter utfordringer?

Aktuelle skriftsteder

Matteus 25:40; Ether 12:6–9; L&p 64:33–34; 81:5; 97:8–9; 98:1–3

Hjelp til undervisningen

“Meningsfylte diskusjoner er grunnleggende for nesten all undervisning i evangeliet… Ved hjelp av godt gjennomførte diskusjoner vokser elevenes interesse og oppmerksomhet. Alle som er tilstede, kan oppmuntres til å engasjere seg aktivt i læringsprosessen. Still spørsmål som krever at man tenker før man svarer, og hjelp den enkelte til virkelig å fordype seg i evangeliet” (Undervisning, intet større kall [1999], 63).