Kapittel 13

Fred og tilfredshet ved hjelp av timelig selvhjulpenhet

“Vi lærer selvhjulpenhet som et livsprinsipp, at vi skulle forsørge oss selv og dekke våre egne behov.”

Fra Gordon B. Hinckleys liv

Som barn lærte Gordon B. Hinckley prinsipper for selvhjulpenhet mens han arbeidet sammen med sine foreldre og søsken. Han fortalte senere:

“Vi bodde i det jeg syntes var et stort hus… Det var en stor plen med mange trær som felte millioner av blader og sørget for at det stadig var veldig mye arbeid å gjøre…

Vi hadde en ovn på kjøkkenet og en i spisestuen. Siden ble det installert en fyrkjele, og det var herlig. Men den hadde en glupsk appetitt på kull, og det var ingen automatisk påfylling. Kullet måtte skyfles inn i kjelen og omhyggelig etterfylles hver kveld.

Jeg lærte noe viktig av dette monstret av en fyrkjele: Hvis man ønsket å holde seg varm, måtte man arbeide med skyffelen.

Min far mente at hans gutter burde lære å arbeide, både sommer og vinter. Derfor kjøpte han en 20 mål stor gård, som etter hvert vokste til over 120 mål. Vi bodde der om sommeren og reiste til byen igjen når skolen begynte.

Vi hadde en svær frukthage, og trærne måtte beskjæres hver vår. Far tok oss med til demonstrasjoner av beskjæring utført av eksperter fra landbrukshøyskolen. Vi lærte en stor sannhet – at man kan bestemme nokså nøyaktig hva slags frukt man vil plukke i september, ved hvordan man beskjærer treet i februar.”¹

Med disse sannhetene som en del av sin personlige grunnvoll, lærte president Hinckley ofte praktiske lærdommer knyttet til etterlevelse av evangeliet. Han vitnet om velsignelsene som kommer ved hardt arbeid, og han oppfordret siste-dagers-hellige til å leve innenfor rammen av sine midler og forberede seg til katastrofer som kan komme i fremtiden.

I tillegg til å undervise disse i prinsippene, hjalp president Hinckley de hellige å finne måter å følge dem på. I april 2001 innførte han for eksempel Det vedvarende utdannelsesfond, som han sa var inspirert av Herren.² Gjennom dette programmet kunne man bidra til et fond som skulle gi kortsiktige lån for å hjelpe kvalifiserte medlemmer av Kirken, for det meste hjemvendte misjonærer, å få utdannelse eller yrkesopplæring som ville føre til meningsfylt arbeid. Når disse lånene ble tilbakebetalt, skulle disse pengene inngå i fondet for å hjelpe fremtidige deltagere. Det vedvarende utdannelsesfond har hjulpet titusenvis av mennesker å bli selvhjulpne. Det gir, slik president Hinckley en gang sa det, “et lysende håp”.³

“Det finnes intet under himmelen som kan erstatte produktivt arbeid. Det er den prosessen som virkeliggjør drømmer.”

Gordon B. Hinckleys læresetninger

Når vi arbeider med integritet, blir vi velsignet for evig.

Jeg tror på arbeidets evangelium. Det finnes intet under himmelen som kan erstatte produktivt arbeid. Det er den prosessen som virkeliggjør drømmer. Det er gjennom denne prosessen uvirksomme visjoner blir dynamiske prestasjoner.⁴

Litt lek og litt dagdriveri er bra. Men det er arbeid som gjør forskjellen i livet til en mann eller en kvinne. Det er arbeid som skaffer til veie maten vi spiser, klærne vi går i, husene vi bor i. Vi kan ikke fornekte behovet for arbeid med dyktige hender og utdannede sinn hvis vi skal vokse og blomstre både enkeltvis og i fellesskap.⁵

Jeg har oppdaget at livet ikke er en rekke store og heltemodige handlinger. Livet på sitt beste handler om konsekvent vennlighet og sømmelighet, at man uten fanfare gjør det som må gjøres når det trenger å gjøres. Jeg har lagt merke til at det ikke er genier som er utslagsgivende i denne verden. Jeg har lagt merke til at verdens arbeid i stor grad utføres av alminnelig begavede menn og kvinner som har arbeidet på en spesiell måte.⁶

Barn trenger å arbeide sammen med sine foreldre – ta oppvasken sammen med dem, moppe gulv sammen med dem, klippe plenen, beskjære trær og busker, male, pusse opp, rydde og gjøre hundrevis av andre ting som kan lære dem at arbeid er prisen for renslighet, fremgang og velstand.⁷

“Barn trenger å arbeide sammen med foreldrene… De vil lære at arbeid er prisen for renslighet og fremgang og velstand.”

Arbeid er det geniale ved denne kirken. Alle arbeider. Man kan ikke utvikle seg uten å arbeide. Tro, et vitnesbyrd om sannheten, er akkurat som muskelen i armen min. Bruker man det, blir det sterkt. Legger man det i et fatle, blir det svakt og slapt. Vi setter folk i arbeid. Vi forventer store ting av dem, og det forunderlige og fantastiske er at de innfrir. De produserer.⁸

Ingenting skjer i denne kirken med mindre dere arbeider. Den er som en trillebår. Den beveger seg ikke før man tar tak i de to håndtakene og dytter. Hardt arbeid beveger Herrens verk fremover, og hvis dere har lært å arbeide med ekte integritet, vil det velsigne dere for alltid. Det mener jeg av hele mitt hjerte. Det vil velsigne dere for alltid.⁹

Vi har et ansvar for å hjelpe andre å løfte seg selv og bli selvhjulpne.

Det er et gammelt ordtak som sier at hvis man gir en mann en fisk, vil han ha mat for en dag. Men hvis man lærer ham å fiske, vil han ha noe å spise resten av livet …

Måtte Herren gi oss perspektiv og forståelse så vi kan gjøre dette som vil hjelpe våre medlemmer ikke bare åndelig, men også timelig. Det er en meget alvorlig forpliktelse som hviler på oss. President Joseph F. Smith sa… at en religion som ikke vil hjelpe et menneske i dette liv, sannsynligvis ikke vil gjøre mye for vedkommende i livet etter dette (se “The Truth about Mormonism,” tidsskriftet Out West, sep. 1905, 242).

Der det er utbredt fattigdom blant vårt folk, må vi gjøre alt vi kan for å hjelpe dem til å løfte seg selv, til å etablere sitt liv på den selvhjulpenhet som kommer av opplæring. Utdannelse er nøkkelen til muligheter …

Det er vår høytidelige plikt… å “styrk[e] de svake, løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær” (L&p 81:5). Vi må hjelpe dem å bli selvforsynte og til å lykkes.

Jeg tror ikke Herren ønsker å se sitt folk dømt til å leve i fattigdom. Jeg tror han vil at de trofaste skal nyte av det gode jorden byr på. Han vil at vi skal gjøre dette for å hjelpe dem.¹⁰

Den enkelte må selv gjøre alt han kan for seg selv. Når han har tømt sine ressurser, bør han vende seg til sin familie for å få hjelp. Når ikke familien kan hjelpe, overtar Kirken. Og når Kirken overtar, er det vårt store ønske først og fremst å dekke vedkommendes umiddelbare behov og så hjelpe ham så lenge som han trenger hjelp, men i denne prosessen hjelpe ham med utdannelse, med å få arbeid, med å finne en utvei til å komme seg på bena igjen. Det er hele målet med [Kirkens] store velferdsprogram.¹¹

De som har deltatt i dette programmet som mottakere, er blitt spart for “dovenskapens forbannelse og forsorgsvesenets onder”. Deres verdighet og selvrespekt er blitt bevart. Og de myriader av menn og kvinner som ikke har vært direkte mottakere, men som har deltatt i produksjonen og foredlingen av matvarene og i en lang rekke beslektede driftsoperasjoner, bærer vitnesbyrd om den glede man kan finne i uselvisk tjeneste for andre.

Ingen som er vitne til dette programmet og alt det innebærer, samt de fantastiske resultatene, kan med rimelighet betvile den åpenbaringens ånd som frembragte det, og som har forøket dets praktiske anvendelighet og styrke til det gode.¹²

Vi skal gå fremad i dette arbeidet. Det vil alltid finnes behov. Sult, nød og katastrofer vil alltid være blant oss. Det vil alltid finnes dem hvis hjerter har blitt berørt av evangeliets lys, som vil være villige til å tjene og arbeide for å hjelpe jordens trengende.

Som en koordinert innsats har vi etablert Det vedvarende utdannelsesfond. Det er et resultat av deres generøse bidrag… Lån gis til verdige unge menn og kvinner til utdannelse. Ellers ville de ha vært fanget i den samme fattigdom som deres foreldre og forfedre har opplevd i mange generasjoner …

Herrens ånd veileder dette arbeidet. Denne velferdsaktiviteten er en verdslig aktivitet som kommer til uttrykk i ris og bønner, ulltepper og telt, klær og medisiner, i arbeid og utdannelse for bedre arbeid. Men dette såkalte verdslige arbeidet er bare et ytre uttrykk for en indre ånd, den Herres Ånd om hvem det ble sagt at han “gikk omkring og gjorde vel” (Apostlenes gjerninger 10:38).¹³

Profeter har oppmuntret oss til å forberede oss åndelig og timelig for katastrofer som kommer.

Vi lærer selvhjulpenhet som et livsprinsipp, at vi skulle forsørge oss selv og dekke våre egne behov. Derfor oppfordrer vi vårt folk til å sette noe til side, til å planlegge for fremtiden, ha… mat på lager, til om mulig å opprette en sparekonto til dårligere tider. Katastrofer rammer noen ganger når det minst ventes – arbeidsledighet, sykdom, den slags.¹⁴

Denne verden er ikke fremmed for ulykker og katastrofer. De av oss som leser og tror på Skriftene, er oppmerksomme på profetenes advarsler om katastrofer som har funnet sted og som fortsatt skal finne sted …

Hvor illevarslende åpenbaringen i kapittel 88 i Lære og pakter er, om de ulykker som skulle komme etter eldstenes vitnesbyrd. Herren sier:

“For etter deres vitnesbyrd følger jordskjelvs vitnesbyrd så jorden skal jamre seg i sitt indre, og mennesker skal falle om på marken og skal ikke være i stand til å stå.

Og videre følger vitnesbyrdet fra tordenens røst og lynets røst og uværets røst, og fra røsten av havets bølger som skyller over sine bredder.

Og alle ting skal være i forvirring, og menneskenes hjerter skal i sannhet svikte dem, for frykt skal komme over alle folk” (L&p 88:89-91) …

Akkurat som det har vært ulykker før, kan vi vente oss flere i fremtiden. Hva gjør vi?

Noen har sagt at det ikke regnet da Noah bygget arken. Men han bygget den, og regnet kom.

Herren har sagt: “Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte” (L&p 38:30).

De viktigste forberedelsene fremsettes også i Lære og pakter, hvor det står: “Derfor, stå på hellige steder og vær urokkelige inntil Herrens dag kommer” (L&p 87:8) …

Vi kan leve slik at vi kan be om Herrens beskyttelse og veiledning. Dette er første prioritet. Vi kan ikke forvente hans hjelp om vi ikke er villige til å holde hans bud. Vi i denne Kirken har bevis nok på straffen for ulydighet både blant det jaredittiske og det nephittiske folk. Begge gikk fra storhet til total ødeleggelse på grunn av ugudelighet.

Vi vet naturligvis at regnet faller både på rettferdige og urettferdige (se Matteus 5:45). Men selv om de rettferdige dør, går de ikke fortapt, men blir frelst gjennom Forløserens forsoning. Paulus skrev til romerne: “For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren” (Romerne 14:8) …

Våre medlemmer har… blitt rådet og oppfordret til å gjøre forberedelser som vil sikre at de overlever om en katastrofe skulle inntreffe.

Vi kan sette til side litt vann, basismatvarer, medisin og klær til å holde oss varme. Vi skulle også ha lagt til side litt penger i tilfelle vanskelige tider.¹⁵

Vi har et stort velferdsprogram med lagerhus til for eksempel korn i forskjellige områder. Det er viktig at vi gjør dette: Men det beste stedet hvor vi kan sette til side noe mat, er i vårt hjem, sammen med litt sparepenger. Det beste velferdsprogrammet er vårt eget velferdsprogram. Fem eller seks spann med hvete hjemme er bedre enn en skjeppe på velferdssenterets kornmølle …

Vi kan begynne svært beskjedent. Vi kan begynne med et lager for en uke og gradvis utvide det til en måned og så til tre måneder. Jeg snakker nå om mat som dekker grunnleggende behov. Som dere alle vet, er ikke dette noe nytt råd. Men jeg frykter at mange mener at et matlager for lang tid er så langt utenfor deres rekkevidde at de ikke gjør noen anstrengelse i det hele tatt.

Begynn i det små… og arbeid gradvis mot et rimelig mål. Spar litt penger regelmessig, så vil dere bli forbauset over hvordan beløpet øker.¹⁶

Vi nyter uavhengighet og frihet når vi unngår gjeld i den grad det er mulig, og setter av penger til vanskelige tider.

Vi har om og om igjen fått råd om å sørge for å være selvforsynt, om å unngå gjeld, om å være sparsommelige. Det er så mange av vårt folk som har stor gjeld på grunn av ting som ikke er helt nødvendige… Jeg ber dere medlemmer av denne kirken inntrengende om å kvitte dere med all gjeld i den grad det er mulig, og legge litt til side for fremtiden.¹⁷

Tiden er inne til å sette vårt hus i orden …

President J. Reuben Clark jr. sa dette på prestedømsmøtet ved konferansen i 1938: “Straks du har satt deg i gjeld, er rentene med deg hvert minutt av dagen og natten. Du kan ikke sky dem eller slippe vekk fra dem. Du kan ikke avskaffe dem. De gir ikke etter for hverken trygling, krav eller ordrer, og når som helst når du kommer i deres vei, krysser deres kurs eller ikke greier å leve opp til deres krav, knuser de deg” (i Lys over Norge, jan. 1996, 37).

Jeg er selvfølgelig klar over at det kan være nødvendig å låne for å skaffe seg et hjem. Men la oss kjøpe et hus som vi har råd til, og dermed lette nedbetalingen som stadig vil henge over vårt hode uten barmhjertighet eller utsettelse …

Helt siden Kirkens begynnelse har Herren talt om dette med gjeld. Ved åpenbaring sa han til Martin Harris: “Betal gjelden du har stiftet hos boktrykkeren. Fri deg fra trelldom” (L&p 19:35).

President Heber J. Grant talte gjentatte ganger om dette emnet… Han sa: “Om det er noe som vil bringe fred og tilfredshet inn i menneskenes hjerter og inn i familien, så er det å bruke mindre enn man tjener. Og hvis det finnes noen enkelt ting som er tyngende, nedslående og beklemmende, så er det å ha gjeld og forpliktelser som man ikke kan betjene” (Gospel Standards, red. G. Homer Durham [1941], 111).

Vi forkynner et budskap om å være selvforsynt over hele Kirken. Man kan ikke lykkes i å være selvforsynt når en stor gjeld henger over familien. Man er hverken uavhengig eller fri når man har forpliktelser overfor andre.

I ledelsen av Kirken har vi forsøkt å vise andre et eksempel. Vi har strengt fulgt den fremgangsmåte å sette av en prosentandel av Kirkens inntekter hvert år for å være beredt hvis vi en gang skulle trenge noe ekstra.

Jeg er takknemlig for å kunne si at Kirken i all sin virksomhet, i alle sine foretagender, i alle sine avdelinger, kan greie seg uten å låne penger. Kan vi ikke greie oss, vil vi innskrenke våre programmer. Vi vil krympe utgiftene så de står i forhold til inntektene. Vi vil ikke låne …

Det er en herlig følelse å være fri for gjeld, å ha litt penger i tilfelle en krise, på et sted hvor man kan få tak i dem når det er nødvendig …

Jeg ber dere inntrengende… [om å] se nærmere på hvordan det står til med deres økonomi. Jeg ber dere inntrengende om å være forsiktige med å bruke penger, vær disiplinert når dere gjør innkjøp, for å unngå gjeld så langt som mulig. Betal gjelden så fort dere kan, og befri dere fra trelldom.

Dette er en del av det timelige evangelium som vi tror på. Måtte Herren velsigne dere… så dere kan sette deres hus i orden. Hvis dere har betalt deres gjeld, hvis dere har penger i reserve, selv om det ikke er så mye, vil dere om uværet skulle bryte løs over hodet på dere, ha tak over hodet for deres [familie] og fred i hjertet.¹⁸

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Hinckley sa at “det finnes intet… som kan erstatte produktivt arbeid” (del 1). Hvordan har arbeid vært til velsignelse i ditt liv? Hva har du lært ved hardt arbeid? Hvordan kan foreldre hjelpe sine barn å lære å arbeide?
Hva er vårt ansvar overfor dem som har timelige behov? (Se del 2.) Hvordan kan vi hjelpe andre å bli selvhjulpne? Hvordan har du blitt påvirket av tjeneste som du har utført og mottatt?
Gjennomgå forberedelsene president Hinckley rådet oss til å gjøre til vanskelige tider (se del 3). Når har du sett viktigheten av å forberede seg til vanskelige tider? Hva er noen små, gradvise ting vi kan gjøre for å forberede oss?
Gjennomgå president Hinckleys råd om gjeld og sparsommelighet (se del 4). Hvorfor er det viktig å være disiplinert med hensyn til hvordan vi bruker penger? Hvordan kan gjeld påvirke oss timelig og åndelig? Hvordan kan foreldre lære sine barn å bruke penger klokt?

Aktuelle skriftsteder

1 Tessalonikerbrev 4:11–12; L&p 1:11–13; 78:13–14; 104:13–18; Moses 5:1

Hjelp til undervisningen

“Pass på at du ikke avslutter en god diskusjon for tidlig, bare for å få fremlagt alt det materialet du har forberedt. Selv om det er viktig å dekke leksjonsmaterialet, er det viktigere å hjelpe elevene å føle Åndens innflytelse, finne løsninger på deres spørsmål, øke deres kunnskap om evangeliet og forsterke deres beslutning om å holde budene” (Undervisning, intet større kall [1999], 64).