Kapittel 2

Et banner for nasjonene, et lys for verden

“Dette er tiden til å være sterk. Det er en tid da vi må gå fremover uten å nøle, idet vi er fullt klar over vår misjons mening, omfang og betydning.”

Fra Gordon B. Hinckleys liv

Kort tid etter at han kom hjem fra sin misjon til England, utførte Gordon B. Hinckley et siste oppdrag fra sin misjonspresident, Joseph F. Merrill. President Merrill var også medlem av De tolv apostlers quorum, og han hadde bedt Gordon avlegge rapport til Det første presidentskap: President Heber J. Grant, J. Reuben Clark jr. og president David O. McKay. Gordon kontaktet Det første presidentskaps sekretær og satte opp en avtale.

Da Gordon kom inn i Det første presidentskaps rådsrom, ønsket president Grant og hans rådgivere ham hjertelig velkommen. Så sa president Grant: “Bror Hinckley, vi skal gi deg femten minutter til å fortelle oss hva eldste Merrill ønsker at vi skal høre.” En time og femten minutter senere forlot Gordon rommet. På sine tildelte femten minutter hadde han fremlagt sin misjonspresidents bekymring – at misjonærene trengte bedre trykt materiell for å hjelpe dem i deres arbeid. Hans korte presentasjon hadde ført til spørsmål fra Det første presidentskap og en time lang samtale.

Etter å ha utført dette oppdraget, følte Gordon at “hans misjon nå virkelig var over, og at det var på tide å gå videre og planlegge for fremtiden.” Han hadde allerede studert engelsk ved University of Utah, og nå ønsket han høyere utdannelse i journalistikk ved Columbia University i New York City. Men en telefonsamtale to dager etter møtet med Det første presidentskap forandret planene hans. Det var president McKay som ringte og sa: “Bror Hinckley, på presidentskapet og De tolvs møte i går drøftet vi det vi snakket om under din samtale med oss. Vi har organisert en komité bestående av seks medlemmer av De tolv, med eldste Stephen L Richards som formann, for å dekke behovene du forklarte. Vi ønsker at du skal komme og samarbeide med denne komiteen.”¹

Gordon takket ja til invitasjonen, og ble ansatt som utøvende sekretær for Kirkens nyopprettede komité for radio, samfunnskontakt og misjonslitteratur. Han studerte aldri ved Columbia University, og han arbeidet aldri som journalist for å publisere verdens nyheter. I stedet innledet han en livslang innsats for å publisere evangeliets gode nyhet. Dette ansvaret ble senere utvidet da han virket som generalautoritet.

Etter å ha utviklet evnen til å uttrykke seg tydelig, selv i vanskelige situasjoner, fikk Gordon B. Hinckley ofte oppgaven med å bli intervjuet av nyhetsreportere. Som Kirkens president fortsatte han å gripe slike muligheter, for slik å gjøre sin del for å bidra til å bringe Jesu Kristi Kirke “ut av mulm” (L&p 1:30). Han erklærte:

“Jeg tror og vitner om at det er Kirkens misjon å stå som et banner for nasjonene og et lys for verden. Vi har fått en stor og altomfattende befaling som vi ikke kan vike bort fra eller skyve fra oss. Vi tar imot denne befalingen og er fast bestemt på å utføre den, og med Guds hjelp skal vi gjøre det.”²

Gordon B. Hinckleys læresetninger

I likhet med stenen i Daniels syn, ruller Kirken frem for å fylle hele jorden.

Denne kirken begynte med en enkel bønn fra den unge Joseph Smith i lunden på farens gård. Ut av denne bemerkelsesverdige opplevelsen, som vi kaller det første syn, har dette verk vokst… Det er oppfyllelsen av Daniels syn av en sten som ble revet løs fra fjellet, men ikke med hender, som skal rulle frem inntil den har fylt hele jorden (se Daniel 2:44–45).³

Da Kirken ble organisert i 1830, var det bare seks medlemmer [og] bare en håndfull troende, som alle bodde i en stort sett ukjent landsby… Sions staver blomstrer i dag i alle delstater i USA, i alle provinser i Canada, i alle delstater i Mexico og i alle land i Mellom- og Syd-Amerika.

Det finnes forsamlinger over hele De britiske øyer og Europa, hvor mangfoldige tusener har sluttet seg til Kirken i årenes løp. Dette verk har nådd de baltiske nasjoner, og videre nedover gjennom Bulgaria, Albania og andre områder i den delen av verden. Det favner over det vidstrakte Russland. Det strekker seg opp til Mongolia og hele veien ned gjennom de asiatiske landene og ut på øyene i Stillehavet, Australia og New Zealand, til India og Indonesia. Det blomstrer i mange land i Afrika …

Og dette er bare begynnelsen. Dette verk vil fortsette å vokse og rulle frem over hele jorden.⁴

Kirkens første ledere hadde et profetisk perspektiv på Herrens verks fremtid.

24. juli 1847 kom pionerkompaniet med våre medlemmer til [Saltsjø]dalen. En gruppe som hadde dratt i forveien, hadde kommet dit en dag eller to tidligere. Brigham Young kom på lørdag. Dagen etter ble sabbatsmøter holdt både om morgenen og ettermiddagen. Det var ingen sal av noe slag der de kunne møtes. Jeg kan tenke meg at de i den brennende heten denne søndagen i juli, satt på draget på vognene sine og lente seg mot hjulene mens Brødrene talte. Det var sent på årstiden, og de sto overfor en enorm og umiddelbar oppgave hvis de skulle kunne dyrke nok mat. President Young ba dem imidlertid om ikke å bryte sabbaten hverken da eller i fremtiden.

Neste morgen delte de seg inn i grupper for å utforske omgivelsene. Brigham Young, Wilford Woodruff og en håndfull av deres venner forlot leirplassen til fots… De gikk opp på en kuppelformet topp, noe president Young strevde med på grunn av sin senere tids sykdom.

Da Brødrene sto på toppen, så de ut over dalen syd for seg. Den var stort sett ufruktbar, med unntak av selje og siv som vokste langs bekkene som ledet vann fra fjellene til innsjøen. Det var ingen bygning av noe slag, men den lørdagen hadde Brigham Young sagt: “Dette er stedet.”

Toppen de sto på, ble kalt Ensign Peak [overs. Bannertoppen] med henvisning til disse store profetiske ord av Jesaja: “Han [Gud] løfter et banner for hedningefolkene langt borte og piper fienden hit fra jordens ende. Og se, hastig og lett kommer han.” (Jesaja 5:26.)

“Og han skal løfte et banner for nasjonene og skal samle de fordrevne av Israel og sanke de adspredte av Juda fra jordens fire hjørner.” (Jesaja 11:12.) …

Jeg tror [disse Brødrene] også ved denne anledning kan ha snakket om byggingen av templet… som oppfyllelse av Jesajas ord:

“Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det.

Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.” (Jesaja 2:2–3.)

Hvor tåpelig, ville kanskje noen ha sagt, om de hadde hørt disse mennene den morgenen i juli 1847. De så ikke ut som statsmenn med store drømmer. De så ikke ut som herskere som fordypet seg i kart og planla et imperium. De var landflyktige, drevet ut av sin vakre by ved [elven] Mississippi til dette ørkenområdet i vest. De hadde imidlertid et perspektiv som kom fra Skriftene og åpenbarte ord.

Jeg forundrer meg over denne lille gruppens forutseenhet. Det var både dristig og modig. Det var nesten ikke til å tro. Her var de, nesten 1600 kilometer fra nærmeste bosetning i øst og nesten 1300 kilometer fra Stillehavskysten. De befant seg i et uprøvd klima. Jordsmonnet var forskjellig fra den svarte leirjorden i Illinois og Iowa, hvor de hadde bodd den senere tid. De hadde aldri dyrket frem en avling her. De hadde aldri opplevd en vinter. De hadde ikke bygget en bygning av noe slag. Disse profetene, kledd i gamle klær som var slitt etter reisen, med støvler de hadde brukt i mer enn 1600 kilometer fra Nauvoo til denne dalen, snakket om et tusenårig perspektiv. De uttalte seg med et profetisk perspektiv på denne saks strålende fremtid. De kom ned fra toppen den dagen og begynte å arbeide for å virkeliggjøre sin drøm.⁵

To dager etter ankomsten til Saltsjødalen gikk Brigham Young og mange andre brødre opp på en kuppelformet høyde som senere ble kalt Ensign Peak, og gransket sine omgivelser.

Vi må aldri miste av syne Guds verks guddommelige fremtid, og vår oppgave i den.

Noen ganger i vår tid, når vi går på våre smale stier og utfører våre begrensede ansvarsoppgaver, mister vi det store bildet av syne. Da jeg var liten gutt, var det vanlig med trekkhester. En viktig del av selen var bisselet. På bisselet var det skylapper, en på hver side. De var plassert slik at hesten bare kunne se rett frem og ikke ut til siden. De hadde til hensikt å hindre ham i å bli skremt eller distrahert, og holde oppmerksomheten hans på veien rett foran ham.

Noen av oss utfører vårt arbeid som om vi hadde skylapper på øynene. Vi ser bare vårt eget smale, lille spor. Vi får ikke med oss noe av det bredere perspektivet. Vi har kanskje et lite ansvar i Kirken. Det er bra å utføre dette ansvaret med flid. Det er også godt å vite hvordan dette ansvaret bidrar til Guds voksende rikes store og samlede program.

President Harold B. Lee sa en gang… idet han siterte en ukjent forfatter: “Gransk de store jordene, og dyrk de små.”

Min tolkning av dette utsagnet er at vi burde forstå noe av bredden og dybden og høyden av Herrens program – storslått og strålende, vidt og altomfattende – og deretter arbeide med flid for å utføre vårt ansvar for vår tildelte del av dette programmet.

Hver av oss har et lite jorde å dyrke. Mens vi gjør det, må vi aldri miste av syne det større bildet, den store sammensetning av dette verks guddommelige fremtid. Det ble gitt oss av Gud, vår evige Fader, og hver av oss har en funksjon å fylle i vevingen av dets praktfulle billedvev. Vårt personlige bidrag er kanskje lite, men det er ikke ubetydelig …

Mens du utfører den funksjonen du har blitt kalt til, må du aldri miste av syne hele det majestetiske og storartede bildet av hensikten med denne evangelieutdelingen i tidenes fylde. Vev vakkert din lille tråd i den storslåtte billedvev, etter det mønster som ble gitt oss av himmelens Gud. Løft opp det banner vi går under. Vær flittig, vær hengiven, vær dydig og vær trofast, slik at det ikke finnes feil i dette banneret.

Visjonen om dette rike er ikke en overfladisk drøm om natten som svinner med soloppgangen. Den er virkelig Gud vår evige Faders plan og verk. Den angår alle hans barn.

Mens de ryddet bort malurten i disse vestlige dalene [i Utah] for å legge grunnlaget for et samfunn, mens de gjorde alle de mange dagligdagse tingene de var nødt til å gjøre for å holde seg i live og vokse, hadde våre [pioner]forfedre alltid klart for seg den opphøyde karakteren av den store sak de var engasjert i. Det er et arbeid vi må utføre med samme perspektiv som de hadde. Det er et arbeid som vil fortsette etter at vi har forlatt denne scenen. Gud hjelper oss å gjøre vårt aller beste som tjenere, kalt etter hans guddommelige vilje, for å videreføre og bygge opp riket med ufullkomne hender, forenet for å dannet et fullkomment mønster.⁶

Vi kan bli som et banner for nasjonene som jordens innbyggere kan hente styrke fra.

Mine brødre og søstre, tiden har kommet for oss til å rette oss opp, løfte vårt blikk og strekke vårt sinn til en større forståelse av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges store tusenårige misjon. Det gjelder å være sterk. Det er en tid da vi må gå fremover uten å nøle, idet vi er fullt klar over vår misjons mening, omfang og betydning. Det er en tid da vi må gjøre det som er rett uansett konsekvensene som måtte følge. Det er en tid da vi må bli funnet å holde budene. Det er en tid da vi må strekke oss ut i godhet og kjærlighet til de nødstedte og de som vandrer i mørke og smerte. Det er en tid da vi må være hensynsfulle og gode, anstendige og høflige mot hverandre i alle situasjoner. Med andre ord, bli mer Kristus-lik.⁷

Med mindre verden endrer sine nåværende trender (og det er ikke sannsynlig), og hvis vi, på den annen side, fortsetter å følge profetenes læresetninger, vil vi i stadig større grad blitt et eiendommelig og særegent folk som verden vil legge merke til. For eksempel, når familiens integritet smuldrer under verdslig press, vil vårt syn på familiens hellighet bli mer opplagt og enda mer eiendommelig til sammenligning, hvis vi har tro til å fastholde dette standpunktet.

Etter hvert som den ettergivende holdningen til sex fortsetter å bre om seg, vil Kirkens lære, slik den konsekvent har blitt undervist i mer enn et og et halvt århundre, bli stadig mer enestående og til og med fremmed for mange.

Etter hvert som forbruket av alkohol og misbruket av rusmidler øker hvert år og blir sedvaner i vårt samfunn, vil vårt standpunkt, som ble fastsatt av Herren for mer enn et og et halvt århundre siden, bli stadig mer uvanlig for verden …

Etter hvert som sabbaten i stadig større grad blir en dag for varehandel og underholdning, vil de som adlyder lovens forskrift, skrevet av Herrens finger på Sinai-fjellet og underbygget av nyere åpenbaring, virke mer uvanlige.

Det er ikke alltid lett å leve i verden uten å være en del av den. Vi kan ikke leve utelukkende sammen med våre egne eller for oss selv, og det er heller ikke ønskelig. Vi må omgås andre. Når vi gjør det, kan vi være vennlige. Vi kan unngå å vekke forargelse. Vi kan unngå en selvrettferdig ånd eller holdning. Men vi kan holde fast ved våre normer …

Når vi retter oss etter disse og andre normer som Kirken lærer oss, vil mange i verden respektere oss og få styrke til å følge det som de også vet er riktig.

Som Jesaja sa: “Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier!” (Jesaja 2:3.)

Vi trenger ikke å inngå kompromisser. Vi må ikke inngå kompromisser. Det lys som Herren har tent i denne evangelieutdeling, kan bli et lys for hele verden, og andre som ser våre gode gjerninger, kan begynne å forherlige vår Fader i himmelen og følge det eksempel vi viser dem.

Ved å begynne med deg og meg kan vi få et helt folk som på grunn av det liv vi lever i vårt hjem, på vår arbeidsplass, ja, til og med ved fornøyelser, kan bli som en by på et fjell som menneskene kan se på og lære av, og et banner for nasjonene som jordens folk kan hente styrke fra.⁸

Hvis vi skal kunne holde opp denne kirken som et banner for nasjonene og et lys for verden, må vi ikle oss mer av Kristi livs glans i vårt eget liv og i våre egne omstendigheter. Når vi står for det rette, må vi ikke frykte konsekvensene. Vi må aldri være redde. Paulus sa til Timoteus:

“For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.

Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre” (2 Timoteus 1:7–8).⁹

Du kan ikke bare ta for gitt denne sak, som er Kristi sak. Du kan ikke bare stå på sidelinjen og se på kampen mellom gode og onde krefter …

Jeg oppfordrer deg av hele min styrke til å strekke deg ut i en plikt som strekker seg lenger enn hverdagens krav. Det vil si å stå sterkt og til og med bli en leder som tar til orde på vegne av de saker som får vår sivilisasjon til å skinne, og som gir oss trøst og fred. Du kan være en leder. Du må være en leder, som medlem av denne kirke, i de saker som denne kirke står for. La ikke frykten overvinne din innsats.¹⁰

Vi har ingenting å frykte. Gud står ved roret. Han vil overstyre til beste for dette verk. Han vil øse velsignelser over dem som vandrer i lydighet mot hans bud. Dette har han lovet. Ingen av oss kan tvile på hans evne til å holde dette løftet…

Vår Frelser, som er vår Forløser, den store Jehova, den mektige Messias, har lovet: “Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere” (L&p 84:88).

“Derfor,” sa han, “frykt ikke, lille hjord, gjør godt, la jord og helvete forene seg mot dere, for hvis dere er bygget på min klippe, kan de ikke få overhånd …

Se hen til meg i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke.

Se sårene som gjennomtrengte min side, og også naglemerkene i mine hender og føtter, vær trofaste, hold mine bud, og dere skal arve himmelens rike” (L&p 6:34, 36–37).

I fellesskap, ved å arbeide hånd i hånd, skal vi gå fremad som tjenere av den levende Gud og utføre hans elskede Sønns arbeid, han som er vår Herre som vi tjener, og hvis navn vi søker å forherlige.¹¹

Vi må stå fast. Vi må holde verden på avstand. Hvis vi gjør dette, vil Den allmektige være vår styrke og vår beskytter, vår veileder og åpenbarer. Vi vil alle ha den betryggende følelsen av at vi gjør det han ønsker at vi skal gjøre. Andre vil kanskje ikke være enige med oss, men jeg er sikker på at de vil respektere oss. Vi kommer ikke til å stå alene. Det finnes mange utenfor vår tro som føler det samme som oss. De vil støtte oss. De vil oppholde oss i vår innsats.¹²

La oss fryde oss i denne fantastiske epoke av Herrens verk. La oss ikke være stolte eller arrogante. La oss være ydmykt takknemlige. Og la oss, hver eneste en, bestemme oss for at vi vil tilføre Den allmektiges storslagne verk mer skjønnhet, slik at det kan skinne over jorden som en kilde til styrke og godhet som hele verden kan se.¹³

“Hvis vi skal kunne holde opp denne kirken som et banner for nasjonene og et lys for verden, må vi ikle oss mer av Kristi livs glans.”

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hva føler du når du leser del 1 og tenker på Kirkens vekst fra 1830 til i dag?
Gjennomgå president Hinckleys beretning om de første pionerene som kom til Saltsjødalen (se del 2). Hva kan vi lære av denne beretningen? Hvordan har vi dratt nytte av Kirkens tidligere lederes profetiske perspektiv? Hva tror du det vil si å være “et banner for nasjonene”? (Se Jesaja 5:26; 11:12.)
I del 3 oppfordret president Hinckley oss til å se “det store bildet” og “det bredere perspektivet” på Guds verk. Hvorfor trenger vi å se dette store bildet? Hvorfor mister vi det noen ganger av syne? På hvilke måter kan vår lille innsats bidra til at Guds rike vokser?
Gjennomgå hvordan president Hinckley sier siste-dagers-hellige blir et mer “eiendommelig og særegent folk” (del 4). Hvordan kan vi utvikle et større perspektiv og mot til å videreføre Guds verk? Hvordan kan vi leve i verden uten å være av verden? Hvordan kan vi “ikle oss mer av Kristi livs glans”? Hvorfor er det viktig å stå for det som er rett?

Aktuelle skriftsteder

Matteus 5:14–16; 1 Nephi 14:14; L&p 1:1–6; 65:1–6; 88:81; 115:5–6

Hjelp til undervisningen

“Pass på at du ikke tror du er den ‘virkelige læreren’. Det er et alvorlig feilgrep … Vær forsiktig så du ikke kommer i veien. En lærers viktigste rolle er å berede veien så folk vil få åndelig erfaring med Herren” (Gene R. Cook, sitert i Undervisning, intet større kall [1999], 41).