Kapittel 20

Fellesskap med dem som ikke tilhører vår tro

“La oss gå ut og hjelpe velviljens menn og kvinner, uansett hvilken religiøs overbevisning de har, og hvor de enn måtte bo.”

Fra Gordon B. Hinckleys liv

I en tale på en konferanse for religiøse ledere i november 1994 sa president Gordon B. Hinckley:

“Vi har forskjellig doktrinær overbevisning. Selv om vi er klar over våre teologiske forskjeller, tror jeg vi er enige i vår bevissthet om de onder og problemer som finnes i verden og det samfunn vi lever i, og om vårt store ansvar og vår mulighet til å stå samlet for de kvaliteter i det offentlige og private liv som dreier seg om dyd og moral, respekt for alle menn og kvinner som Guds barn, om behovet for høflighet og elskverdighet i våre relasjoner, og for å bevare familien som den guddommelig forordnede, grunnleggende enhet i samfunnet…

Vi har alle et ønske om å hjelpe de fattige, komme de nødlidende til unnsetning og gi trøst, håp og hjelp til alle som er i vanskeligheter og smerte, uansett grunn.

Vi er klar over behovet for å lege sårene i samfunnet og erstatte vår tids pessimisme med optimisme og tro. Vi må forstå at det ikke er behov for motbeskyldninger eller kritikk mot hverandre. Vi må bruke vår innflytelse til å dempe sinne og hevngjerrig krangel…

Vår styrke ligger i vår frihet til å velge. Det ligger styrke nettopp i vår uensartethet. Men det ligger større styrke i budet fra Gud til enhver av oss om å arbeide for å oppløfte og velsigne alle hans sønner og døtre, uavhengig av deres etniske eller nasjonale opprinnelse eller andre forskjeller …

Måtte Herren velsigne oss med evne til å samarbeide om å fjerne fra vårt hjerte, og fordrive fra vårt samfunn, ethvert element av hat, fordommer, rasisme og andre splittende ord og handlinger. Nedsettende bemerkninger, rasisme, hatske skjellsord, ondsinnet sladder og tarvelig og ondskapsfull ryktespredning skulle ikke ha noen plass blant oss.

Måtte Gud velsigne oss alle med den fred som kommer fra ham. Måtte han velsigne oss med takknemlige hjerter og med villighet til å omgås med respekt for hverandre og forene våre anstrengelser for å velsigne de samfunn hvor vi er så heldige å bo.”¹

Et år etter at han fremførte dette budskapet, talte president Hinckley til en gruppe verdslige ledere. Det var en liten gruppe – bare ca. 30 personer – men det var en gruppe med stor innflytelse – presidenter, sjefsredaktører, produsenter og journalister som representerte de store nyhetskanalene i USA. I et “hyggelig og noen ganger humoristisk ordskifte” ga han “et overblikk over Kirkens internasjonale omfang, kommenterte dens misjon, humanitærhjelp og arbeid for utdannelse, og tilbød seg å svare på spørsmål… Han besvarte alle spørsmål åpent, uten å nøle og uten snev av forlegenhet.” Deltagerne uttrykte overraskelse over hans åpenhet, og da svarte han at det eneste han ikke ville snakke om, var detaljene i templets hellige ordinanser. “Døren står på vidt gap med hensyn til alt annet,” sa han.

På ett punkt i spørsmål-og-svar-økten sa Mike Wallace, en ledende reporter i TV-programmet 60 Minutes, at han ønsket å lage en spesialreportasje om president Hinckley. President Hinckley tenkte seg om et øyeblikk, og svarte så: “Takk. Jeg tar sjansen.”²

President Hinckley innrømmet senere at han var litt engstelig med hensyn til å bli intervjuet av Mike Wallace, som hadde rykte for å være en tøff reporter. Han forklarte hvorfor han gikk med på intervjuet til tross for denne engstelsen:

“Jeg følte… at det ga meg muligheten til å presentere noen positive sider ved vår kultur og gi et budskap til mange millioner mennesker. Jeg konkluderte med at det var bedre å lene seg inn i mulighetenes stive kuling enn å bare sette seg ned og ikke gjøre noe.”³

Under det omfattende intervjuet fant følgende ordskifte sted:

Wallace: “Hvordan ser du på ikke-mormoner?”

President Hinckley: “Med kjærlighet og respekt. Jeg har mange venner som ikke er mormoner. Jeg respekterer dem. Jeg har den største beundring for dem.”

Wallace: “Til tross for at de ikke virkelig har sett lyset ennå?”

President Hinckley: “Ja. Til alle som ikke er medlem av denne kirken, sier jeg at vi anerkjenner alle deres dyder og alt det gode dere har. Ta det med dere, og se om vi kan legge noe til det.”⁴

Da intervjuprosessen var slutt, var president Hinckley og Mike Wallace venner. Wallace omtalte president Hinckley som en “varm og gjennomtenkt og anstendig og optimistisk leder” som “fullt ut fortjener den nesten universelle beundring han får”.⁵

President Hinckley oppfordret oss til å slutte oss til dem som ikke deler vår tro, “i gode og samfunnsnyttige saker”.

Gordon B. Hinckleys læresetninger

Når vi erkjenner at alle mennesker er Guds barn, strekker vi oss lenger for å løfte og hjelpe dem vi har blant oss.

Vi må aldri glemme at vi lever i en verden med stort mangfold. Jordens folk er alle sammen vår Faders barn, og tilhører mange og forskjellige religiøse overbevisninger. Vi må oppmuntre til toleranse, verdsettelse og respekt for hverandre.⁶

Det finnes intet behov i noe land for konflikt mellom forskjellige grupper av noe slag. La det bli undervist hjemme hos folk at vi alle er barn av Gud, vår evige Fader, og at like sikkert som at dette farskapet er virkelig, kan og må det finnes brorskap.⁷

Hvis vi alltid ville ha klart for oss den guddommelige arv, at Gud virkelig er vår far og at menneskene er søsken, ville vi være litt mer tolerante, litt mer vennlige, og litt mer villige til å løfte og hjelpe og støtte andre rundt oss. Vi ville være mindre tilbøyelige til å synke ned til de tingene som helt klart er upassende for oss. Vi er Guds barn, og vi elsker ham. Vi skulle opptre litt mer i samsvar med dette.⁸

Vi skulle leve med respekt, forståelse og vennskap overfor mennesker som ikke tilhører vår tro.

“Vi fordrer rett til å dyrke Den Allmektige Gud i overensstemmelse med vår egen samvittighet, og innrømmer alle mennesker den samme rett. La dem tilbe hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte de ønsker” (11. trosartikkel).

Dette er så viktig – at selv om vi tror på å dyrke Gud i henhold til vår lære, må vi ikke blir arrogante eller selvrettferdige eller hovmodige, men gi andre det privilegium det er å dyrke Gud slik de selv ønsker. Mange av problemene i verden kommer av konflikter mellom religioner. Jeg er glad for å kunne si at jeg kan sitte ned sammen med mine katolske venner og snakke med dem, at jeg kan sitte ned sammen med mine protestantiske venner og snakke med dem. Jeg ville forsvart dem, slik denne kirken har gjort og vil fortsette å gjøre.⁹

Jeg ber vårt folk overalt om å respektere og verdsette dem som ikke deler vår tro. Det er stort behov for høflighet og gjensidig respekt blant tilhengere av forskjellige trossamfunn og filosofier. Vi må ikke forfekte en lære om etnisk overlegenhet. Vi lever i en mangfoldig verden. Vi kan og må vise respekt overfor andre, selv om vi ikke er enige i deres læresetninger. Vi må være villige til å forsvare rettighetene til andre som kan bli offer for skinnhellighet.

Jeg vil rette oppmerksomheten mot disse treffende ordene som Joseph Smith uttalte i 1843:

“Hvis det er demonstrert at jeg har vært villig til å dø for en ‘mormon’, da er jeg frimodig nok til å si for himmelen at jeg er like rede til å dø for å forsvare de rettigheter en presbyterianer, en baptist eller et godt menneske fra et hvilket som helst trossamfunn har. For det samme prinsipp som tramper på de siste-dagers-helliges rettigheter, tramper også på katolikkenes og på rettighetene til andre trossamfunn” (History of the Church, 5:498).¹⁰

Vi må ikke være overlegne. Vi må aldri legge oss til en “jeg er bedre enn deg”-holdning. Vi må ikke være selvgode. Vi må være storsinnede, åpne og vennlige. Vi kan bevare vår tro. Vi kan praktisere vår religion. Vi kan verdsette vår form for gudsdyrkelse uten å støte andre. Jeg vil benytte denne anledningen til å be om toleranse, naboskap og vennskap overfor dem som tilhører andre trossamfunn.¹¹

Vi må ikke bli umedgjørlige når vi snakker om doktrinære meningsforskjeller. Det er intet rom for skarpe ord. Men vi kan aldri oppgi eller gå på akkord med den kunnskap som har kommet til oss gjennom åpenbaring og direkte overgivelse av nøkler og myndighet ved deres hender som innehadde dem i fordums tid. La oss aldri glemme at dette er en gjenopprettelse som ble fastsatt av verdens Frelser …

Vi kan respektere andre religioner, og vi må gjøre det. Vi må anerkjenne alt det gode de utretter. Vi må lære våre barn å være tolerante og vennlige overfor andre som ikke tilhører vår tro.¹²

Vi er ikke ute etter å skade andre kirkesamfunn. Vi er ikke ute etter å såre andre kirkesamfunn. Vi vil ikke argumentere mot andre kirkesamfunn. Vi vil ikke debattere med andre kirkesamfunn. Vi sier ganske enkelt til dem som måtte være av en annen tro, eller uten en tro: “Ta med dere all den sannhet dere har, og la oss se om vi har noe å tilføye den.”¹³

Uten å gå på akkord med vår lære, kan vi samarbeide med andre om gode saker.

Vi kan samarbeide med mennesker fra andre trosretninger, og vi gjør det i forskjellige tiltak i den endeløse kamp mot samfunnsonder som truer de dyrebare verdier som er så viktige for oss alle. Disse menneskene deler ikke vår tro, men de er våre venner, våre medmennesker og medarbeidere i en rekke saker. Vi er glad for å gi støtte til deres arbeid.

Men det inngår ikke noe doktrinært kompromiss i alt dette. Det er ikke nødvendig, og må ikke bli nødvendig for vår del. Men det hersker en god følelse av fellesskap når vi arbeider sammen.¹⁴

La oss ikke glemme at vi tror på å være velvillige og gjøre godt mot alle mennesker. Jeg er overbevist om at vi kan undervise våre barn så effektivt at vi ikke trenger å frykte at de vil miste sin tro selv om de er vennlige og hensynsfulle overfor dem som ikke er enige i denne kirkens lære… La oss engasjere oss i gode og samfunnsnyttige saker. Det kan være situasjoner hvor vi, når det gjelder alvorlige moralspørsmål, ikke kan nedgradere våre prinsipper. I slike tilfeller kan vi imidlertid være uenige uten å være ubehagelige. Vi kan anerkjenne oppriktigheten hos andre som har standpunkter vi ikke kan godta. Vi kan snakke om prinsipper istedenfor enkeltpersoner.

I de saker som forbedrer miljøet i samfunnet, og som er ment å være til velsignelse for alle dets borgere, la oss stå frem og være til hjelp …

Lær dem som dere har ansvar for, betydningen av god samfunnsånd. Oppfordre dem til å engasjere seg, idet de husker at et godt resonnement fremført med mild røst, er mer overbevisende enn støyende og skrikende protester. Ved å påta seg slike oppgaver vil våre medlemmer være til velsignelse for lokalsamfunn, sin familie og Kirken.¹⁵

“Vår vennlighet kan bli det mest overbevisende argument for det vi tror på.”

Vi må aldri gi opp i kampen mot onde krefter. Vi kan og må fastholde de normene denne Kirken har stått for siden den ble organisert. Det finnes en bedre levemåte enn verdens levemåte. Selv om det betyr at vi blir stående alene, så må vi gjøre det.

Men vi vil aldri være alene. Jeg er sikker på at det finnes millioner av mennesker over hele verden som gremmer seg over ugudeligheten de ser rundt seg. De elsker det som er dydig, godt og oppbyggende. De vil også heve sin røst og gi av sin styrke for å bevare de verdiene som er verd å bevare og kultivere.¹⁶

La oss be for de gode krefter. La oss gå ut og hjelpe velviljens menn og kvinner, uansett hvilken religiøs overbevisning de har, og hvor de enn måtte bo. La oss stå fast mot det onde, både hjemme og ute… Vi kan øve innflytelse til det gode i denne verden, hver og en av oss.¹⁷

Når vi behandler andre med kjærlighet, respekt og vennlighet, viser vi at vi er sanne Jesu Kristi disipler.

Når vi utfører vår spesielle misjon, gjør vi det med en fullmakt som ble gitt oss av den oppstandne Herre, som har talt i denne siste og endelige evangelieutdeling. Dette er hans unike og store sak. Vi bærer vitnesbyrd om ham, og vitner om ham. Men vi trenger ikke gjøre det arrogant eller selvrettferdig.

Som Peter sa det, er vi “en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom”. Hvorfor? For at vi kan “forkynne hans storhet, han som kalte [oss] fra mørket til sitt underfulle lys” (1 Peter 2:9). …

La oss være sanne Kristi disipler, og leve etter den gylne regel om å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss. La oss styrke vår tro og våre barns tro samtidig som vi viser vennlighet overfor andre som ikke tilhører vår tro. Kjærlighet og respekt vil overvinne ethvert element av fiendskap. Vår vennlighet kan bli det mest overbevisende argument for det vi tror på.¹⁸

Jeg vil foreslå at vi utvikler en oppsøkende holdning for å hjelpe dem som ikke tilhører oss, for å oppmuntre dem og lede dem på en elskverdig og vennlig måte i retning av de foreninger som kan eksponere dem for Kirkens fantastiske programmer.

Jeg tenker på Edwin Markhams dikt:

Han tegnet en sirkel som stengte meg ute –
kjetter, opprører, en skitten rute.
Men kjærligheten og jeg hadde vett til å vinne:
Vi tegnet en sirkel hvor han var inne!19

Vi trenger såvisst ikke å skryte av [vår religion], eller på noen måte å være arrogante overfor andre. Slik opptreden er det motsatte av den Kristi ånd som vi burde prøve å utstråle. Den ånden kommer til uttrykk i hjerte og sjel, i vår stillferdige og beskjedne livsførsel.

Alle har vi sett dem vi nesten misunner, fordi de har kultivert en fremferd som uten at det trengs å sies, vitner om skjønnheten i evangeliet som de har gjort til en del av sin opptreden.

Vi kan senke stemmen vår noen få desibel. Vi kan gjengjelde ondt med godt. Vi kan smile når det ville være så mye lettere å være sint. Vi kan utvise selvkontroll og selvdisiplin, og ignorere enhver fornærmelse som rettes mot oss.²⁰

Forstår vi egentlig den enorme betydningen av det vi har? Dette er oppsummeringen av menneskenes generasjoner, det siste kapittel i hele menneskehetens erfaring.

Men dette setter oss ikke i en overordnet stilling. Det skulle i stedet gjøre oss ydmyke. Det gir oss et ufravikelig ansvar for å strekke oss ut i omtanke for andre i den Mesters ånd som sa: “Du skal elske din neste som deg selv” (Matteus 19:19). Vi må slutte å være selvgode, og heve oss over smålig egeninteresse …

Vi i denne generasjon høster fruktene av alt som har vært. Det er ikke nok bare å stå som medlem av denne kirken. En høytidelig forpliktelse påhviler oss. La oss innse det og handle deretter.

Vi må leve som Kristi sanne tilhengere, med kjærlighet til alle, gjengjelde ondt med godt og vise Herrens fremgangsmåte ved vårt eksempel, og utføre den enorme tjeneste han har forelagt oss.²¹

Fra innvielsesbønnen for Konferansesenteret i Salt Lake City, Utah: “Må vi som tilhører din kirke, være gjestfrie og imøtekommende. Måtte vi fastholde de normer og den praksis vi er kjent for, og innrømme alle andre rett til å tilbe hvem som helst, “hva som helst, hvor som helst” [11. trosartikkel]. Velsign oss så vi kan være gode naboer og være hjelpsomme mot alle. Måtte vi løfte de hengende hender, og gi kraft til de maktløse knær blant dem som har det vanskelig [se L&p 81:5]. Måtte vi alle leve sammen i fred, og verdsette og respektere hverandre.²²

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hvorfor er det nyttig å huske på at vi alle er Guds barn i våre relasjoner med andre? (Se del 1.) Hvordan kan vi utvikle større forståelse og respekt for andre? Hvordan kan voksne lære barn å sette pris på og respektere andre?
Gjennomgå president Hinckleys råd om vårt forhold til mennesker som ikke tilhører vår tro (se del 2). Hvordan kan vi bli oppmerksom på om vi viser hovmod eller selvgodhet i disse forholdene? Hvordan kan vi vise større vennskap og kjærlighet overfor dem som har andre oppfatninger?
Hvorfor er det viktig at Kirkens medlemmer samarbeider med andre om gode saker? (Se del 3.) Kan du nevne noen eksempler på slike saker? Hvordan kan vi bli en større innflytelse til det gode i vårt lokalsamfunn?
Hva kan president Hinckleys læresetninger i del 4 lære oss om å være en disippel? Hvordan har du sett kjærlighet og respekt overvinne fiendskap? Hvorfor er vår adferd overfor andre “det mest overbevisende argument for det vi tror på”? Tenk på konkrete måter du kan strekke deg ut til andre på.

Aktuelle skriftsteder

Matteus 7:12; Lukas 9:49–50; Johannes 13:34–35; 1 Johannes 4:7–8; L&p 1:30; 123:12–14; 13. trosartikkel

Studiehjelpemidler

“Når du føler gleden som følger av å forstå evangeliet, vil du ønske å anvende det du lærer. Gå inn for å leve i samsvar med din forståelse. Det vil styrke din tro, og din kunnskap og ditt vitnesbyrd” (Forkynn mitt evangelium [2004], 19).