Kapittel 22

Strekk deg ut med kjærlighet til nye konvertitter og mindre aktive medlemmer

“Vi må hele tiden [være] klar over det enorme ansvaret for å ta vare på… dem som kommer inn i Kirken som konvertitter, og for å strekke oss ut med kjærlighet til dem som… trer inn i inaktivitetens skygge.”

Fra Gordon B. Hinckleys liv

Et tema som president Hinckley la vekt på gjennom hele sin tjeneste som Kirkens president, var hvor viktig det er å strekke seg ut til nye konvertitter og til dem som ikke er aktive i Kirken. Han ga mange eksempler fra sin personlige innsats i denne forbindelse, og det ene beskrev han gripende som “et av mine nederlag”. Han forklarte:

“Da jeg var misjonær på De britiske øyer, underviste min ledsager og jeg, og det var jeg som fikk gleden av å døpe, en ung mann. Han var velutdannet. Han var raffinert. Han var kunnskapstørst. Jeg var så stolt av denne begavede unge mannen som hadde kommet inn i Kirken. Jeg følte at han hadde alle kvalifikasjoner til en dag å bli en leder i Kirken.

Han var i ferd med å gjøre den store tilpasningen fra konvertitt til medlem. I en kort periode før jeg ble avløst, fikk jeg gleden av å være hans venn. Så ble jeg avløst for å dra hjem. Han fikk et lite ansvar i grenen i London. Han visste ingenting om hva som var forventet av ham. Han gjorde en feil. Lederen for organisasjonen hvor han virket, var en mann jeg best kan beskrive som svak på kjærlighet og sterk på kritikk. På en ganske ubarmhjertig måte irettesatte han min venn som hadde gjort den enkle feilen.

Den unge mannen forlot det leide lokalet vårt den kvelden, opprørt og såret… Han sa til seg selv: ‘Hvis det er slik de er, kommer jeg ikke tilbake.’

Han ble inaktiv. Årene gikk… En gang jeg var i England [igjen], prøvde jeg fortvilet å finne ham… Jeg kom hjem, og til slutt, etter lang tids leting, klarte jeg å oppspore ham.

Jeg skrev til ham. Han svarte, men uten å nevne evangeliet.

Neste gang jeg var i London, lette jeg igjen etter ham. Den dagen jeg skulle dra, fant jeg ham. Jeg ringte ham, og vi møttes på undergrunnsstasjonen. Han slo armene rundt meg, og jeg slo armene rundt ham. Jeg hadde svært lite tid før flyet mitt gikk, men vi snakket litt sammen, og jeg tror vi begge følte oppriktig aktelse for hverandre. Han omfavnet meg igjen før jeg dro. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle miste kontakten med ham igjen …

Årene gikk. Både jeg og han ble eldre. Han pensjonerte seg fra sitt arbeid og flyttet til Sveits. Ved en anledning da jeg var i Sveits, gjorde jeg en stor anstrengelse for å finne landsbyen hvor han bodde. Vi tilbragte mesteparten av dagen sammen – han, hans hustru, min hustru og jeg. Vi hadde det svært hyggelig, men det var tydelig at troens flamme for lengst hadde sluknet. Jeg prøvde på alle mulige måter, men jeg klarte ikke å tenne den igjen. Jeg fortsatte min korrespondanse. Jeg sendte ham bøker, tidsskrifter, innspillinger av Tabernakelkoret og andre ting som han uttrykte takknemlighet for.

Han døde for noen måneder siden. Hans hustru skrev til meg for å informere meg om dette. Hun sa: ‘Du var den beste vennen han noensinne har hatt.’

Tårene rant da jeg leste dette brevet. Jeg visste at jeg hadde mislyktes. Hvis jeg hadde vært der for å hjelpe ham opp med en gang han ble slått ned, kunne kanskje livet hans ha blitt annerledes. Jeg tror jeg kunne ha hjulpet ham da. Jeg tror jeg kunne ha forbundet såret han hadde blitt påført. Jeg har bare én trøst: Jeg prøvde. Jeg har bare én sorg: Jeg mislyktes.

Utfordringen er nå større enn den noen gang har vært, fordi antallet konvertitter er større enn vi noen gang før har opplevd… Enhver konvertitt er dyrebar. Enhver konvertitt er en sønn eller datter av Gud. Enhver konvertitt er et stort og alvorlig ansvar.”¹

President Hinckleys omtanke for nye konvertitter og mindre aktive medlemmer skyldtes hans erfaring med å se hvordan evangeliet velsigner mennesker. En nyhetsreporter spurte ham en gang: “Hva gir deg størst tilfredsstillelse når du ser Kirkens arbeid i dag?” President Hinckley svarte:

“Den mest tilfredsstillende erfaring for meg er å se hva evangeliet gjør for folk. Det gir dem et nytt syn på livet. Det gir dem et perspektiv som de aldri har hatt før. Det hever deres blikk til det som er edelt og guddommelig. Det skjer noe med dem som er et mirakel å iaktta. De ser hen til Kristus og begynner å leve.”²

“Herren forlot de 99 for å finne den bortkomne sauen.”

Gordon B. Hinckleys læresetninger

Vi har et stort ansvar for å betjene den enkelte.

Vi må se etter hver enkelt. Kristus talte alltid om enkeltpersoner. Han helbredet syke, enkeltvis. I lignelsene talte han om enkeltpersoner. Denne kirken er opptatt av enkeltpersoner, uansett hvor mange vi er. Enten det er 6 eller 10 eller 12 eller 50 millioner, må vi aldri tape av syne at det er hver enkelt som er viktig.³

Vi er i ferd med å bli et stort og verdensomspennende samfunn. Men vår interesse og omtanke må alltid ligge hos den enkelte. Ethvert medlem av denne kirken er en individuell mann eller kvinne, gutt eller jente. Vår store oppgave er å sørge for at alle blir “husket og næret ved Guds gode ord” (Moroni 6:4), at alle får anledning til å vokse, uttrykke seg og lære i Herrens arbeid og handlemåte, at ingen mangler livets nødvendigheter, at de fattiges behov blir dekket, at hvert medlem får oppmuntring, opplæring og anledning til å gå fremover på veien til udødelighet og evig liv …

Dette verk handler om mennesker, som hver især er en sønn eller datter av Gud. Når vi snakker om fremgang, snakker vi om tall, men all vår innsats må rettes mot å utvikle den enkelte.⁴

Jeg vil understreke at det er en svært positiv og fantastisk nettovekst i Kirken… Vi har all grunn til å være ved godt mot. Men enhver konvertitt hvis tro blir kald, er en tragedie. Ethvert medlem som faller inn i inaktivitet, er grunn til alvorlig bekymring. Herren forlot de 99 for å finne den bortkomne sauen. Hans omtanke for [den ene] var så stor at han gjorde det til tema for en av sine store leksjoner [se Lukas 15:1-7]. Vi kan ikke slappe av. Vi må stadig holde Kirkens embedsmenn og medlemmer oppmerksom på det enorme ansvar det er å ivareta på en svært reell og varm og storartet måte dem som kommer inn i Kirken som konvertitter, og strekke oss ut med kjærlighet til dem som av en eller annen grunn trer inn i inaktivitetens skygge. Det er rikelig med bevis for at det kan gjøres der det finnes vilje til å gjøre det.⁵

Enhver konvertitt er dyrebar og et stort og alvorlig ansvar.

Jeg mener at den største tragedien i Kirken er tapet av dem som slutter seg til Kirken og deretter faller fra. Med svært få unntak trenger det ikke å skje. Jeg er overbevist om at så godt som alle dem som blir døpt av misjonærene, har blitt tilstrekkelig undervist til å ha fått kunnskap og vitnesbyrd nok til å gjøre dem berettiget til dåp. Det er imidlertid ingen enkel sak å foreta overgangen som følger med det å slutte seg til Kirken. Det innebærer å kutte gamle bånd. Det innebærer å forlate venner. Det kan innebære å legge bort verdsatte trosoppfatninger. Det kan kreve en forandring i vaner og undertrykkelse av lyster. I så mange tilfeller betyr det ensomhet og til og med frykt for det ukjente. Det må være noen som gir omsorg og styrke i denne vanskelige perioden av en konvertitts liv. En enorm pris er betalt for hans eller hennes tilstedeværelse i Kirken. Misjonærenes langvarige innsats og kostnadene for deres tjeneste, adskillelsen fra gamle relasjoner og traumene knyttet til alt dette, gjør det absolutt nødvendig at disse dyrebare sjeler bli godt mottatt, beroliget, hjulpet i sin svakhet, gitt ansvar som kan hjelpe dem å vokse seg sterke, og får oppmuntring og takk for alt de gjør.⁶

“Jeg oppfordrer alle medlemmer til å strekke seg ut i vennskap og kjærlighet til dem som kommer inn i Kirken som konvertitter.”

Det er absolutt ingen vits i å utføre misjonærarbeid hvis vi ikke tar vare på frukten av dette arbeidet. Disse to ting må gå hånd i hånd. Disse konvertittene er dyrebare… Hver eneste konvertitt er et stort og alvorlig ansvar. Det er absolutt nødvendig at vi tar oss av dem som har blitt en del av oss …

Jeg fikk et meget interessant brev her om dagen. Det var fra en kvinne som sluttet seg til Kirken for et år siden. Hun skriver:

“Min reise inn i Kirken var unik og ganske utfordrende. Dette siste året har vært det vanskeligste i hele mitt liv. Det har også vært det mest givende. Som nytt medlem møter jeg stadig utfordringer hver eneste dag” …

Hun forteller at “Kirkens medlemmer vet ikke hvordan det er å være nytt medlem. Derfor er det nesten umulig for dem å vite hvordan de skal støtte oss.”

Jeg gir dere den utfordring, brødre og søstre, at hvis dere ikke vet hvordan det føles, kan dere prøve å forestille dere det. Det kan være fryktelig ensomt. Det kan føles skuffende. Det kan føles skremmende. Vi i denne Kirken er langt mer forskjellig fra verden enn vi tror. Denne kvinnen fortsetter:

“Når vi som undersøkere blir medlem av Kirken, blir vi overrasket over å oppdage at vi har kommet inn i en fullstendig fremmed verden, en verden som har sine egne tradisjoner, sin egen kultur og sitt eget språk. Vi oppdager at det ikke finnes noen person eller et sted vi kan henvende oss for å få veiledning på vår reise inn i denne nye verden. Til å begynne med er reisen spennende, våre feiltrinn til og med morsomme, men så blir det nedslående og til sist går frustrasjonen over i sinne. Og det er på disse stadiene med frustrasjon og sinne vi forlater Kirken. Vi går tilbake til den verden vi kom fra, der vi visste hvem vi var, der vi bidro og der vi kunne språket.”⁷

Enkelte har bare blitt døpt. De har ikke blitt innlemmet i fellesskapet og etter to eller tre måneder sier de farvel. Det er så viktig, mine brødre og søstre, å se at [nydøpte medlemmer] blir omvendt, at de i sitt indre har en overbevisning om dette store verk. Det gjelder ikke bare hodet. Det gjelder hjertet og at det blir påvirket av Den hellige ånd inntil de vet at dette verk er sant, at Joseph Smith virkelig var en Guds profet, at Gud lever og at Jesus Kristus lever, og at de viste seg for gutten Joseph Smith, at Mormons bok er sann, at prestedømmet er her med alle dets gaver og velsignelser. Jeg kan ikke understreke dette sterkt nok.⁸

Enhver konvertitt trenger vennskap, en ansvarsoppgave og næring ved Guds ord.

Med et stadig økende antall konvertitter må vi gjøre en stadig større innsats for å hjelpe dem å finne seg til rette. Hver enkelt av dem trenger tre ting: en venn, en ansvarsoppgave og næring i form av “Guds gode ord” (Moroni 6:4). Det er vår plikt og anledning å sørge for disse tingene.⁹

Vennskap

[Konvertitter] kommer inn i Kirken med entusiasme for det de har funnet. Vi må umiddelbart bygge videre på denne entusiasmen… Lytt til dem, veiled dem, svar på deres spørsmål, og vær der for å hjelpe i alle situasjoner og enhver omstendighet… Jeg oppfordrer alle medlemmer til å strekke seg ut i vennskap og kjærlighet til dem som kommer inn i Kirken som konvertitter.¹⁰

Vi har en stor forpliktelse overfor dem som blir døpt inn i Kirken. Vi kan ikke forsømme dem. Vi kan ikke la dem stå alene. De trenger hjelp mens de venner seg til Kirkens fremgangsmåter og kultur. Og det er vår store velsignelse og anledning å gi denne hjelpen… Et varmt smil, et vennlig håndtrykk eller et oppmuntrende ord vil utrette underverker.¹¹

La oss strekke oss ut til disse menneskene! La oss bli venner med dem! La oss være snille mot dem! La oss oppmuntre dem! La oss styrke deres tro og deres kunnskap om dette, Herrens verk.¹²

Jeg ber dere innstendig om… at dere vil legge armene rundt dem som kommer inn i Kirken, og være venner for dem og få dem til å føle seg velkommen og trøste dem. Da vil vi se fantastiske resultater. Herren vil velsigne dere for deres bidrag i denne storartede prosessen med å holde på konvertitter.¹³

Ansvar

Denne kirken forventer noe av folk. Den har høye normer. Den har sterke læresetninger. Den forventer omfattende tjeneste fra medlemmene. De kan ikke bare drive ørkesløst omkring. Vi forventer at de gjør noe. Folk reagerer positivt på dette. De er glad for anledningen til å yte tjeneste, og når de gjør det, utvikler de seg og får større forståelse og blir mer kvalifisert til å gjøre ting og gjøre dem bra.¹⁴

Gi [nye medlemmer] noe å gjøre. De vil ikke vokse seg sterke i troen uten øvelse. Tro og vitnesbyrd er som musklene i armen min. Hvis jeg bruker disse musklene og gir dem næring, blir de sterkere. Hvis jeg legger armen i fatle og lar den henge der, blir den svak og ineffektiv, og slik er det også med vitnesbyrd.

Noen av dere sier at de ikke er klare til å påta seg ansvar. Men ingen av oss var klare da kallet kom. Det gjelder også meg selv. Tror dere jeg var klar for dette store og hellige kall? Jeg følte meg overveldet. Jeg følte meg uskikket. Jeg føler meg fortsatt overveldet. Jeg føler meg fortsatt uskikket. Men jeg prøver å gå fremover, idet jeg søker Herrens velsignelse og prøver å gjøre hans vilje, og håper og ber om at min tjeneste vil være akseptabel for ham. Det første ansvaret jeg hadde i denne kirken, var som rådgiver for en diakonenes quorumspresident da jeg var tolv år gammel. Jeg følte meg ikke skikket. Jeg følte meg overveldet. Men jeg prøvde, slik dere gjør, og deretter kom det andre oppgaver. Aldri en følelse av å strekke til, men alltid en følelse av takknemlighet og villighet til å prøve.¹⁵

Alle konvertitter som kommer inn i denne kirken, skulle umiddelbart få et ansvar. Det kan være aldri så lite, men det vil være utslagsgivende for dem.¹⁶

Den nye konvertitten vil naturligvis ikke vite alt. Han vil sikkert gjøre noen feil. Hva så? Vi gjør alle feil. Det viktige er veksten som kommer med aktivitet.¹⁷

President Hinckley sa at nye konvertitter må få anledninger til å tjene i Kirken.

Næring i form av Guds gode ord

Jeg tror… at disse konvertittene har et vitnesbyrd om evangeliet. Jeg tror at de har tro på Herren Jesus Kristus og vet at han er guddommelig. Jeg tror at de virkelig har omvendt seg fra sine synder og har en beslutning om å tjene Herren.

Moroni [sier] om dem etter at de er døpt: “Og etter at de var blitt mottatt til dåp og ble påvirket av og renset ved Den Hellige Ånds kraft, ble de regnet blant Kristi kirkes folk, og deres navn ble skrevet ned, så de kunne bli husket og næret ved Guds gode ord for å holde dem på den rette vei, for stadig å holde dem våkne i bønn og la dem bare stole på det Kristus hadde gjort, han som var deres tros opphavsmann og fullender” (Moroni 6:4).

Både da og nå regnes konvertitter “blant Kristi kirkes folk… [for å] bli husket og næret ved Guds gode ord for å holde dem på den rette vei, for stadig å holde dem våkne i bønn”… La oss hjelpe dem når de tar sine første skritt som medlemmer.¹⁸

Det er tvingende nødvendig at [alle nye konvertitter] knyttes til et prestedømsquorum eller Hjelpeforeningen, Unge kvinner, Unge menn, Søndagsskolen eller Primær. Han eller hun må oppmuntres til å komme på nadverdsmøtet for å ta del i nadverden og fornye de paktene som ble inngått ved dåpen.¹⁹

Man har alt å vinne og ingenting å tape ved å komme tilbake til aktivitet i Kirken.

Det finnes tusenvis over hele verden… som er medlem av Kirken i navnet, men som har forlatt Kirken, og som nå lengter etter å vende tilbake, men ikke vet hvordan og er for engstelige til å prøve …

Til dere, mine brødre og søstre, som har tatt deres åndelige arv og dratt deres vei, og nå opplever en tomhet i livet, er veien åpen for å komme tilbake… Hvis dere vil ta deres første engstelige skritt på veien tilbake, vil dere finne åpne armer for å ta imot dere og gode venner som vil hjelpe dere å føle dere velkommen.

Jeg tror jeg vet hvorfor noen av dere forlot oss. Dere ble fornærmet av en tankeløs person som såret dere, og dere misoppfattet hans handlinger som representative for Kirken. Eller dere kan ha flyttet fra et område der dere var kjent, til et område hvor dere i stor grad er alene, og der vokst opp med bare litt kunnskap om Kirken.

Eller dere kan ha blitt tiltrukket av andre omgangsfeller eller vaner som dere følte var uforenlige med deltagelse i Kirken. Eller dere kan ha følt dere klokere i verdens visdom enn deres omgangsfeller i Kirken, og med en viss forakt, trukket dere bort fra deres selskap.

Jeg har ikke tenkt å dvele ved årsakene. Jeg håper ikke dere vil gjøre det heller. Legg fortiden bak dere… Dere har alt å vinne og ingenting å tape. Kom tilbake, mine venner. Det er mer fred å finne i Kirken enn dere har opplevd på lenge. Det finnes mange hvis vennskap dere vil komme til å nyte.²⁰

Mine kjære brødre og søstre som kanskje… har drevet bort, Kirken trenger dere, og dere trenger Kirken. Dere vil finne mange ører som vil lytte med forståelse. Det vil være mange hender til å hjelpe dere å finne veien tilbake. Det vil være hjerter til å varme deres eget. Det vil være tårer, ikke av bitterhet men av glede.²¹

For siste-dagers-hellige som vender tilbake til aktivitet i kirken, vil det føles godt å være hjemme igjen.

En søndag befant jeg meg i en by i California for å delta på en stavskonferanse. Navnet og bildet mitt hadde vært i lokalavisen. Telefonen ringte i stavssenteret idet stavspresidenten og jeg kom inn i bygningen den morgenen. Samtalen var til meg, og den som ringte, presenterte seg. Han ville snakke med meg. Jeg unnskyldte meg fra møtet jeg skulle ha holdt tidlig den morgenen, og ba stavspresidenten om å gjennomføre det. Jeg hadde noe viktigere å gjøre.

Han kom, denne vennen min, forsagt og ganske engstelig. Han hadde vært borte i lang tid. Vi omfavnet hverandre som brødre som ikke hadde sett hverandre på lenge. Til å begynne med var samtalen vanskelig, men den tødde snart opp da vi snakket om tiden vi hadde tilbragt sammen i England for mange år siden. Denne sterke mannen hadde tårer i øynene da han snakket om Kirken som han en gang hadde vært en svært effektiv del av, og fortalte så om de lange, tomme årene som hadde fulgt. Han snakket om dem slik man snakker om mareritt. Da han hadde beskrevet disse bortkastede årene, snakket vi om hvordan han kunne komme tilbake. Han mente det ville være vanskelig, at det ville være pinlig, men han gikk med på å prøve.

Jeg [fikk] brev fra ham for ikke lenge siden. Han sa: “Jeg er tilbake. Jeg er tilbake, og det føles vidunderlig å være hjemme igjen.”

Dere, mine venner, som i likhet med ham lengter etter å komme tilbake, men nøler med å ta det første skrittet, prøv. La oss møte dere der dere står nå, og ta dere i hånden og hjelpe dere. Jeg lover at det vil føles godt å være hjemme igjen.²²

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hvorfor må “vår interesse og omtanke… alltid ligge hos den enkelte”, selv i en verdensomspennende kirke? (Se del 1.) Når har du blitt velsignet ved at noen viste personlig interesse for deg? Hvordan kan vi bli mer oppmerksomme med hensyn til å ivareta den enkelte?
Hva kan vi lære og anvende av brevet president Hinckley deler i del 2? Tenk over hva du kan gjøre for å styrke dem som arbeider med å bygge sin tro.
Hvorfor trenger enhver ny konvertitt vennskap, ansvar og næring ved Guds ord? (Se del 3.) Hvordan kan vi bli venner med nye konvertitter? Hvordan kan vi støtte nye konvertitter i deres ansvarsoppgaver i Kirken? Hvordan kan vi hjelpe nye konvertitter å bli “næret ved Guds gode ord”?
Hvorfor er det noen ganger vanskelig for medlemmer å komme tilbake til aktivitet i Kirken? (Se del 4.) Hvordan kan vi hjelpe noen å komme tilbake? Når har du opplevd eller vært vitne til den glede som kommer av at noen vender tilbake til aktivitet i Kirken?
Hva lærer du av det president Hinckley forteller i del 5? Overvei hvordan du kan strekke deg ut for å hjelpe en som ikke er aktiv i Kirken, å “komme hjem igjen”.

Aktuelle skriftsteder

Lukas 15; Johannes 10:1–16, 26–28; 13:34–35; Mosiah 18:8–10; Helaman 6:3; 3 Nephi 18:32; Moroni 6:4–6; L&p 38:24

Studiehjelpemidler

“Mange synes at morgenen er den beste tiden å studere på, etter en natts søvn … Andre foretrekker å studere i de stille timene etter at dagens arbeide og bekymringer er lagt til side … Kanskje er det viktigere enn tidspunktet at en regelmessig tid er avsatt for studium” (Howard W. Hunter, “Skriftstudium,” Lys over Norge, mai 1980, 92).