Kapittel 24
Jesu Kristi forsoning: Enorm i sin rekkevidde, personlig i sin virkning
“Jeg bærer vitnesbyrd om vår Herre Jesu Kristi forsoning. Uten den er livet meningsløst. Det er sluttstenen i vår eksistens.”
Fra Gordon B. Hinckleys liv
Den 1. januar 2000 ledet president Gordon B. Hinckley Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum i å publisere sitt felles vitnesbyrd om Frelseren. I dette budskapet med tittelen “Den levende Kristus”, erklærte de: “Vi bærer vårt vitnesbyrd om realiteten av hans uforlignelige liv og den uendelige kraft i hans store sonoffer. Ingen annen har hatt så dyptgripende innflytelse på alle som har levd og kommer til å leve på jorden.”1
I en generalkonferansetale tre måneder senere vitnet president Hinckley om den store innflytelsen Frelseren hadde på hans eget liv. Han talte gripende og personlig, til tider gråtkvalt av følelser:
“Av alt det jeg er takknemlig for i dag, er det noe som har en fremtredende plass. Det er et levende vitnesbyrd om Jesus Kristus, Sønn av den allmektige Gud, Fredsfyrsten, Den hellige …
Jesus er min venn. Ingen annen har gitt meg så mye. ‘Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner’ (Johannes 15:13). Han ga sitt liv for meg. Han åpnet veien til evig liv. Bare en Gud kunne gjøre det. Jeg håper at jeg er verdig til å være hans venn.
Han er mitt forbilde. Hans liv, hans fullstendig uselviske adferd, hans åpne favn mot dem som var i nød, og hans endelige offer står alt sammen som et forbilde for meg. Jeg kan ikke fullt ut nå opp til det, men jeg kan prøve …
Han er min helbreder. Jeg står i undring over hans underfulle mirakler. Og likevel vet jeg at de skjedde. Jeg aksepterer at disse ting er sanne fordi jeg vet at han er Herre over liv og død. Miraklene under hans virke kjennetegner medfølelse, kjærlighet og en menneskelig sans som det er vidunderlig å se.
Han er min leder. Jeg er beæret over å være en i den lange rekken av personer som elsker ham og som har fulgt ham i de to tusen år som har gått siden hans fødsel …
Han er min Frelser og min Forløser. Ved å gi sitt liv, i smerte og ubeskrivelig lidelse, har han bøyd seg ned for å løfte meg, og hver og en av oss, og alle Guds sønner og døtre, fra det evige mørkets avgrunn som følger døden… Han har sørget for noe bedre, en sfære av lys og forståelse, vekst og skjønnhet, hvor vi kan gå fremad på den vei som fører til evig liv. Min takknemlighet kjenner ingen grenser. Min takk til min Herre er uten ende.
Han er min Gud og min Konge. Fra evighet til evighet vil han regjere og styre som kongers Konge og herrers Herre. Det vil ikke være noen ende på hans herredømme. Hans herlighet vil aldri slukne.
Ingen annen kan ta hans plass. Ingen annen vil noen gang gjøre det. Lytefri og uten feil av noe slag er han Guds lam, for hvem jeg bøyer meg og ved hvem jeg henvender meg til min evige Fader i himmelen …
Takknemlig, og med uforminsket kjærlighet, bærer jeg vitnesbyrd om disse ting i hans hellige navn.”2
“Alt var avhengig av Ham – hans sonoffer… Det var sluttstenen i buen i Faderens store plan.”
Gordon B. Hinckleys læresetninger
1
Vår himmelske Faders kjærlighet er uttrykt i den gave som hans enbårne Sønn er.
Jeg blir ydmyk når jeg tenker på min himmelske Faders store kjærlighet. Jeg er så takknemlig fordi jeg vet at Gud elsker oss. Det ufattelige dypet av denne kjærligheten kom til uttrykk ved at hans enbårne Sønn kom til verden som en gave til oss for å bringe håp inn i vårt hjerte, for å bringe godhet og høflighet inn i våre relasjoner, og fremfor alt for å frelse oss fra våre synder og veilede oss på veien som fører til evig liv.3
Frelserens førjordiske virke
Vår alles Fader fremla, i kjærlighet til oss, sine barn, en… plan som ville gi oss frihet til å velge vårt livs kurs. Hans førstefødte sønn, vår eldre bror, hadde en nøkkelrolle i denne planen. Mennesket skulle få handlefrihet, og med den ville det følge ansvar. Mennesket skulle vandre på jordens veier, og synde og falle. Men Guds Sønn ville iføre seg et legeme, og gi seg selv som et offer for å sone for alle menneskers synder. Gjennom ufattelig lidelse ville han bli den store Forløser, hele menneskehetens Frelser.4
Frelserens jordiske virke
I hele historien har det ikke vært en slik storhet som hans storhet. Han, den mektige Jehova, nedlot seg til å bli født inn i jordelivet i en stall i Betlehem. Han vokste som gutt i Nasaret, og “gikk frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker” (Lukas 2:52).
Han ble døpt av Johannes i elven Jordan, “og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham.
Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag” (Matteus 3:16–17).
I løpet av de tre årene av sitt jordiske virke, gjorde han det ingen annen hadde gjort før. Han underviste som ingen annen tidligere hadde undervist.
Så kom tiden for å bli ofret. Det var måltid i det øvre rom, hans siste sammen med De tolv i jordelivet. Da han vasket deres føtter, underviste han dem om ydmykhet og tjeneste på en måte de aldri skulle glemme.5
Lidelsen i Getsemane
Så fulgte lidelsen i Getsemane, “hvilken lidelse,” sa han, “fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd” (L&p 19:18).6
I Getsemane led han så intenst at han svettet blodsdråper mens han ba inntrengende til sin Fader. Men alt dette var en del av hans store sonoffer.7
[Jeg satt en gang] i skyggen av et gammelt oliventre [i Getsemane] og leste om den forferdelige kamp Guds Sønn opplevde da han sto overfor det sikre og grusomme som ventet ham, der han svettet blodsdråper og ba sin Fader om å la kalken gå ham forbi om det var mulig – men likevel sa: Din vilje skje, ikke min… Jeg fikk en overveldende følelse av at bønnen ikke gjaldt ildprøven han sto overfor med hensyn til den fysiske smerten han skulle gjennom, den forferdelige, brutale korsfestelsen. Det var sikkert en del av det. Men i stor grad tror jeg det var hans rolle i å sikre alle Guds sønner og døtres evige velferd, gjennom alle slektsledd i tid.
Alt var avhengig av ham – hans sonoffer. Det var nøkkelen. Det var sluttstenen i buen av den store plan som Faderen hadde frembragt for sine sønner og døtres evige liv. Så forferdelig som det enn var å stå overfor det, og så tyngende som det enn var å innse det, så gikk han det i møte, han utførte det, og det var forunderlig og fantastisk. Det er utenfor vår fatteevne, tror jeg. Likevel får vi et lite glimt av det, og må lære å sette stadig større pris på det.8
Arrestasjon, korsfestelse og død
Han ble tatt av hardbarkede og grove hender, og i natten, i strid med loven, ble han ført frem for Annas og deretter Kaifas, den slue og ondskapsfulle lederen for Sanhedrin. Tidlig neste morgen ble han for andre gang fremstilt for denne beregnende og ondskapsfulle mannen. Deretter ble han ført frem for Pilatus, den romerske landshøvdingen, og hans hustru advarte ham og sa: “Ha ikke noe å gjøre med denne rettferdige” (Matteus 27:19). Romeren, som ønsket å unngå ansvaret, sendte ham til Herodes, den korrupte, umoralske og ugudelige fjerdingsfyrsten i Galilea. Kristus ble mishandlet og slått. Hodet hans ble kronet med skarpe og flettede torner, og en hånlig purpurfarget kjortel ble kastet på hans blødende rygg. Igjen ble han ført frem for Pilatus, og mobben ropte til ham: “Korsfest! Korsfest ham!” (Lukas 23:21).
Med vaklende skritt gikk han hele veien til Golgata, hvor hans sårede kropp ble naglet til korset for den mest inhumane og smertefulle henrettelsesmetode som sadistiske sinn kunne tenke ut.
Likevel utbrøt han: “Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør” (Lukas 23:34).9
Det finnes ikke noe mer gripende bilde i hele historien enn Jesus i Getsemane og på korset, alene – menneskehetens Forløser, verdens Frelser, for å tilveiebringe forsoningen.
Jeg husker jeg var sammen med president Harold B. Lee… i Getsemane i Jerusalem. Vi kunne føle, om enn bare i svært liten grad, den forferdelige kamp som fant sted der, en kamp som var så intens, da Jesus kjempet alene i ånden, at det kom blod fra hver pore (se Lukas 22:44; L&p 19:18). Vi mintes sviket fra en som hadde blitt kalt til en betrodd stilling. Vi mintes at onde menn la brutale hender på Guds Sønn. Vi mintes denne ensomme skikkelsen på korset, som utbrøt i kvaler: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matteus 27:46). Likevel fortsatte verdens Frelser tappert for å tilveiebringe forsoningen på våre vegne.10
Timene gikk mens livet hans ebbet ut i smerte. Jorden skalv, og forhenget i templet revnet. Fra hans uttørkede lepper kom ordene: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han” (Lukas 23:46).
Det var over. Hans jordiske liv var omme. Han hadde gitt det som løsepenge for alle. Borte var deres håp som elsket ham. Glemt var løftene han hadde gitt. Legemet ble raskt, men kjærlig lagt i en lånt grav kvelden før den jødiske sabbaten.11
Oppstandelsen
Tidlig søndag morgen kom Maria Magdalena og andre kvinner til graven. Mens de skyndte seg dit, lurte de på hvordan de skulle rulle bort steinen som lå foran døren til graven. Da de kom frem, så de en engel som talte til dem: “Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede.
Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa” (Matteus 28:5-6).
Det hadde aldri skjedd før. Den tomme graven var svaret på tidenes spørsmål. Med rette sa Paulus: “Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Korinterbrev 15:55.)12
“Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa” (Matteus 28:6).
2
På grunn av Frelserens sonoffer vil alle mennesker oppstå fra graven.
Miraklet på denne oppstandelsens morgen… er et mirakel for hele menneskeheten. Det er Guds krafts mirakel, han hvis elskede Sønn ga sitt liv for å sone for alles synder, et kjærlighetsoffer for enhver sønn og datter av Gud. Dermed brøt han dødens segl.13
Det finnes ikke noe mer universelt enn døden, og ingenting som lyser sterkere av håp og tro enn vissheten om udødelighet. Den sorg og elendighet som følger med døden, det smertelige tapet av en av våre kjære, blir bare dempet ved vissheten om Guds Sønns oppstandelse …
Når dødens kalde hånd rammer oss, kan vi midt i tungsinnet og mørket i denne stunden skimte vår Herre Jesu Kristi triumferende skikkelse, Guds Sønn, som ved sin makeløse og evige makt overvant døden. Han er verdens Forløser. Han ga sitt liv for hver enkelt av oss. Han tok det opp igjen og ble førstegrøden av dem som er sovnet inn. Som kongenes Konge står han triumferende over alle andre konger. Som Den allmektige står han over alle herskere. Han er vår trøst, vår eneste sanne trøst, når det mørke teppet av den jordisk natt omslutter oss og ånden forlater den menneskelige form.
Høyt over hele menneskeheten står Jesus Kristus.14
Jeg talte en gang i begravelsen til en god mann, en venn hvis godhet fikk meg til å strekke meg litt høyere. I årenes løp hadde jeg opplevd hans smil, hans vennlige ord, hans strålende intellekt og det store omfanget av hans tjeneste for andre. Og så døde plutselig han som hadde vært så skarp og god. Jeg betraktet hans livløse kropp. Det var ingen anerkjennelse eller bevegelse eller ord av noe slag …
Jeg så opp på hans gråtende enke og barn. De visste, slik jeg visste, at de aldri mer kom til å høre stemmen hans i jordelivet. Men en god følelse, ubeskrivelig av natur, ga fred og trygghet. Den syntes å si: “Hold opp, og kjenn at jeg er Gud” (Salmene 46:10).
Den syntes også å si: “Ikke bekymre deg. Alt dette er en del av min plan. Ingen kan unnslippe døden. Til og med min elskede Sønn døde på korset. Men ved å gjøre dette ble han oppstandelsens strålende førstegrøde. Han tok brodden fra døden og seieren fra graven.”
Jeg kunne høre i mitt sinn Herren si til den sørgende Marta: “Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø” (Johannes 11:25–26).15
3
På grunn av Frelserens sonoffer blir vi tilbudt muligheten til opphøyelse og evig liv.
Jeg takker Den allmektige. Hans herliggjorte Sønn brøt dødens bånd, den største av alle seire… Han er vår seierrike Herre. Han er vår Forløser, som sonet for våre synder. Ved hans forløsende offer skal alle mennesker oppstå fra graven. Han har åpnet veien så vi kan oppnå ikke bare udødelighet, men også evig liv.16
Jeg har en viss oppfatning av betydningen av hans forsoning. Jeg kan ikke forstå alt. Den er så enorm i sin rekkevidde og likevel så personlig i sin virkning at den overgår vår fatteevne.17
Forsoningens storhet overgår vår evne til fullt ut å forstå. Jeg vet bare at den fant sted, og at det var for meg og for deg. Lidelsen var så stor, smerten så intens, at ingen av oss kan fatte det da Frelseren ga seg selv som løsepenge for alle menneskers synder.
Det er gjennom ham vi får tilgivelse. Det er gjennom ham vi har det sikre løfte at alle mennesker vil bli gitt frelsens velsignelser, med oppstandelse fra de døde. Det er gjennom ham og hans store altomfattende offer at vi, gjennom lydighet, får mulighet til opphøyelse og evig liv.18
Er vi ikke alle fortapte sønner og døtre som trenger å omvende oss og ta del i vår himmelske Faders tilgivende nåde og deretter følge hans eksempel?
Hans elskede Sønn, vår Forløser, strekker seg ut til oss med tilgivelse og nåde, men samtidig forlanger han omvendelse… Herren sa – og jeg siterer fra en åpenbaring gitt til profeten Joseph:
“Derfor befaler jeg deg å omvende deg. Omvend deg, ellers slår jeg deg med min munns ris og ved min vrede og ved min harme, og dine lidelser blir svære, hvor svære vet du ikke, hvor intense vet du ikke, ja, hvor tunge å bære vet du ikke.
For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.
Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg.
Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore og lide, både på legeme og ånd …
Lær av meg, og lytt til mine ord, gå frem i min Ånds saktmodighet, og du skal ha fred i meg.” (L&p 19:15–18, 23.)19
Når alt kommer til alt, når hele historien er gransket, når de dypeste dyp av menneskesinnet har blitt utforsket, vil ingenting være så fantastisk, så majestetisk, så enormt som denne nådegjerning da Den allmektiges Sønn, prinsen av Faderens kongelige husfolk, han som en gang hadde talt som Jehova, han som hadde nedlatt seg til å komme til jorden som et lite barn født i Betlehem, ga sitt liv i vanære og smerte for at alle Guds sønner og døtre i alle slektsledd i tid, som alle må dø, igjen kan vandre og leve evig. Han gjorde for oss det ingen av oss kunne gjøre for oss selv …
Profeten Jesaja erklærte:
“Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret …
Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom” (Jesaja 53:4-5).
Dette er den vidunderlige og sanne historien om julen. Jesu fødsel i Betlehem i Judea er forordet. Herrens tre år lange tjenestegjerning er opptakten. Den storartede kjernen i historien er hans offer, den fullstendig uselviske handling å dø i smerte på korset på Golgata for å sone for alles synder.
Etterspillet er oppstandelsens mirakel, som gir visshet om at “likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus” (1 Korinterbrev 15:22).
Det ville ikke være noen jul hvis det ikke var noen påske. Jesusbarnet i Betlehem ville bare være som et hvilket som helst annet barn, uten den forløsende Kristus i Getsemane og på Golgata, oppstandelsens triumferende kjensgjerning.
Jeg tror på Herren Jesus Kristus, Sønn av den evige, levende Gud. Ingen like stor har noen gang vandret på jorden. Ingen annen har gitt et tilsvarende offer eller en tilsvarende velsignelse. Han er verdens Frelser og Forløser. Jeg tror på ham. Jeg erklærer hans guddommelighet klart og tydelig og uten kompromiss. Jeg elsker ham. Jeg uttaler hans navn med ærbødighet og undring. Jeg tilber ham slik jeg tilber hans Fader, i ånd og sannhet. Jeg takker ham og kneler for hans elskede Sønn, som strakte seg ut for lenge siden og sa til hver enkelt av oss: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile” (Matteus 11:28).
Jeg skulle ønske dere alle ville sette av tid, kanskje bare en time, og tilbringe den i stille meditasjon og fredelig ettertanke over Guds Sønns underverk og storhet.20
Jeg bærer vitnesbyrd om vår Herre Jesu Kristi forsoning. Uten den er livet meningsløst. Det er sluttstenen i vår eksistens. Den bekrefter at vi levde før vi ble født på jorden. Jordelivet er bare et skritt på veien til et herligere liv i fremtiden. Dødens sorg blir lindret med løftet om oppstandelsen.21
Jesus er Kristus, den forutordinerte Guds Sønn, som nedlot seg til å komme til jorden, som ble født i en krybbe i en erobret nasjon blant et folk som var i trelldom, Guds Sønn, Faderens enbårne i kjødet, Faderens førstefødte og opphavet til vår frelse. Han er vår Forløser, vår Frelser, og på grunn av hans forsoning er evig liv mulig for alle som vil vandre i lydighet mot hans læresetninger.22
Forslag til studium og undervisning
Spørsmål
-
Hvorfor ga vår himmelske Fader oss sin enbårne Sønn i gave? (Se del 1.) Hva kan du gjøre for å vise takknemlighet for denne gaven? Hva tenker og føler du når du leser president Hinckleys sammendrag av hva Frelseren har gjort for oss?
-
I del 2 kan du sammenligne ordene president Hinckley bruker til å beskrive døden, med ordene han bruker til å beskrive oppstandelsen. Hva lærer du av forskjellene mellom disse ordene? Hvordan påvirker ditt vitnesbyrd om Frelserens oppstandelse ditt liv?
-
Hva lærer du av president Hinckleys vitnesbyrd om Jesu Kristi forsoning? (Se del 3.) Hvordan har forsoningen velsignet deg personlig? Hva føler du når du tenker på Frelserens offer for deg? Planlegg en tid til å ha “stille meditasjon og fredelig ettertanke” om Frelseren.
Aktuelle skriftsteder
Jesaja 53; Johannes 3:16; 11:25; 2 Nephi 9:6–13; Alma 7:11–13; 34:8–10; Helaman 14:13–19; L&p 18:10–12
Hjelp til undervisningen
“Når du med bønnens hjelp forbereder deg til å undervise, [kan du] bli ledet til å legge vekt på visse prinsipper. Du kan få forståelse av hvordan du best skal fremlegge visse punkter. Du kan oppdage eksempler, konkretiseringsideer og inspirerende historier i livets enkle gjøremål. Du kan føle en tilskyndelse til å innby en bestemt person til å hjelpe til med leksjonen. Du kan bli minnet om en personlig erfaring som du kan gi klassemedlemmene del i” (Undervisning, intet større kall [1999], 48).