Kapittel 10

Gi næring til ekteskapets evige partnerskap

“Livets edleste følelser, det menneskelige hjertes mest generøse og tilfredsstillende impulser finner uttrykk i et ekteskap som hever seg rent og ubesudlet over verdens ondskap.”

Fra Gordon B. Hinckleys liv

En kveld da president og søster Hinckley satt stille sammen, sa søster Hinckley: “Du har alltid gitt meg vinger så jeg kunne fly, og jeg har elsket deg for det.”¹ Om denne uttalelsen fra sin hustru, sa president Hinckley: “Jeg har prøvd å anerkjenne [hennes] individualitet, hennes personlighet, hennes ønsker, hennes bakgrunn og hennes ambisjoner. La henne fly. Ja, la henne fly! La henne utvikle sine egne talenter. La henne gjøre ting på sin egen måte. Ikke stå i veien for henne og bli forundret over hva hun gjør.”² Søster Hinckley støttet også sin ektemann – som far, i hans personlige interesser, og i hans omfattende tjeneste i Kirken.

Gjennom det meste av sin oppvekst bodde Gordon B. Hinckley og Marjorie Pay i samme menighet, og i mange år bodde de over gaten fra hverandre. “Jeg så henne første gang i Primær,” fortalte president Hinckley senere. “Hun hadde en opplesning. Jeg vet ikke hva den gjorde med meg, men jeg glemte den aldri. Så vokste hun seg eldre og ble en vakker ung kvinne, og jeg var fornuftig nok til å gifte meg med henne.”³

De hadde sitt første stevnemøte – en kirkedans – da han var 19 og hun var 18. “Denne unge mannen kommer til å gjøre det bra i livet,” sa Marjorie til moren sin etterpå.⁴ Forholdet fortsatte å vokse mens Gordon studerte ved University of Utah. I 1933, året etter at han ble uteksaminert, ble han kalt på misjon til England. Da han kom tilbake i 1935, gjenopptok de forholdet, og i 1937 giftet de seg i Salt Lake tempel. Om den første delen av ekteskapet sa søster Hinckley følgende:

“Det var smått med penger, men vi var fylt av håp og optimisme. Denne tidlige perioden var ikke bare lykksalig, men den bar preg av besluttsomhet og et sterkt ønske om å skape et lykkelig hjem. Vi var glad i hverandre, det var ingen tvil om det. Men vi måtte også bli vant til hverandre. Jeg tror alle ektepar må venne seg til hverandre.

Jeg skjønte tidlig at det ville være bedre om vi arbeidet hardere med å venne oss til hverandre enn med hele tiden å prøve å forandre hverandre – noe jeg snart fant ut var umulig… Man må gi og ta litt, og man trenger mye fleksibilitet for å skape et lykkelig hjem.”⁵

President Hinckley ble kalt som generalautoritet i 1958, og i de første årene av hans tjeneste var søster Hinckley stort sett hjemme for å ta seg av deres fem barn mens han reiste på oppdrag for Kirken. Etter at barna ble voksne, reiste president og søster Hinckley ofte sammen – noe de verdesatte høyt. I april 1977 hadde de sin 40. bryllupsdag mens de var på en lang reise for å møte de hellige i Australia. Den dagen reflekterte president Hinckley i dagboken sin:

“Vi befinner oss i dag i Perth i Australia, og det i seg selv er typisk for hva årene har gitt oss. Vi har tilbragt dagen med å møte misjonærer i Australia Perth misjon. Det har vært en fantastisk dag med vitnesbyrd og undervisning. Misjonærene ga Marjorie en pyntebukett, noe jeg ikke hadde hatt tid til kjøpe til henne selv.

Vi kunne ha skrevet litt av en bok om de siste 40 årene… Vi har hatt våre kamper og våre problemer. Men i det store og det hele har livet vært godt. Vi har blitt velsignet på forunderlig vis. I denne alderen begynner man å ane betydningen av evigheten og verdien av en evig ledsager. Hadde vi vært hjemme i kveld, ville vi sannsynligvis ha hatt en slags familiemiddag. Vi er imidlertid langt hjemmefra i tjeneste for Herren, og det er en god opplevelse.”⁶

22 år senere, da han var Kirkens president, skrev president Hinckley et brev til søster Hinckley hvor han uttrykte sine følelser etter mer enn 60 års ekteskap. “For en skattet ledsager du har vært,” sa han. “Nå har vi blitt gamle sammen, og det har vært en god opplevelse… Når dødens hånd en gang i fremtiden varsomt berører den ene eller den andre av oss, vil det bli tårer, ja, men det vil også bli en fredfylt og sikker forvissning om gjenforening og evig samvær.”⁷

I begynnelsen av 2004 var president og søster Hinckley på vei hjem fra innvielsen av Accra Ghana tempel, da søster Hinckley kollapset av utmattelse. Hun gjenvant aldri sin styrke, og gikk bort 6. april 2004. Seks måneder senere, på generalkonferansen i oktober, sa president Hinckley:

“Mens jeg holdt henne i hånden og så at det jordiske liv rant ut av fingrene hennes, må jeg tilstå at jeg ga meg over. Før vi giftet oss, hadde hun vært min drømmejente… Hun var min kjære ledsager i mer enn to tredjedeler av et århundre, min likestilte i Herrens øyne, men i virkeligheten overgikk hun meg. Og nå i min alderdom har hun på nytt blitt min drømmejente.”⁸

I sin sorg fant president Hinckley styrke i vissheten om at han og Marjorie var blitt beseglet for evigheten. “Å miste en høyt elsket partner som man lenge har vandret sammen med gjennom sol og skygge, er helt overveldende,” sa han. “Det er en tærende ensomhet som øker i intensitet. Den gnager smertelig på ens sjel. Men i nattens stillhet kan jeg høre en stille hvisken som sier: ‘Alt er vel. Alt er vel.’ Og denne røsten fra det ukjente gir fred og trygghet og urokkelig visshet om at døden ikke er slutten, at livet går videre, med arbeid å gjøre og seire å vinne. Denne røsten gir i stillhet, ja, uten å kunne høres av jordiske ører, en visshet om at like sikkert som det har vært en adskillelse, vil det bli en gledelig gjenforening.”⁹

President og søster Hinckley hadde et lykkelig og kjærlig ekteskap, og det ble styrket av “en fredfylt og sikker forvissning om gjenforening og evig samvær”.

Gordon B. Hinckleys læresetninger

Vår himmelske Fader tilrettela ekteskapet fra begynnelsen.

Så skjønt ekteskapet er i vår evige Faders plan, en plan som er gitt i hans guddommelige visdom for hans barns lykke og sikkerhet og for slektens fortsettelse.

Han er vår Skaper, og han planla ekteskap fra begynnelsen. Da Eva ble skapt, sa Adam: “Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt… Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og skal holde seg til sin hustru, og de skal være ett kjød.” (1 Mosebok 2:23-24.)

Paulus skrev til korinterne: “I Herren er hverken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen.” (1 Korinterbrev 11:11.)

I nyere åpenbaring har Herren har sagt: “Og videre, sannelig sier jeg dere, at den som forbyr ekteskap, er ikke ordinert av Gud, for ekteskapet er gitt til mennesket av Gud.” (L&p 49:15.) …

Ingen som leser Skriftene, fra fordums eller nyere tid, kan tvile på den guddommelige oppfatning av ekteskapet. Livets edleste følelser, menneskehjertets mest generøse og tilfredsstillende impulser, finner uttrykk i et ekteskap som hever seg rent og ubesudlet over verdens ondskap.

Jeg tror at det er et slikt ekteskap menn og kvinner overalt ønsker – og det er et slikt de håper på, lengter etter og ber om.¹⁰

I templet kan mann og hustru bli beseglet som familie for tid og evighet.

Templene… tilbyr velsignelser som ikke finnes noe annet sted. Alt som finner sted i disse hellige hus, angår menneskets evige natur. Her blir ektemenn og hustruer og barn beseglet som familier for all evighet. Ekteskap er ikke “til døden skiller dere ad”. Det er for evig hvis partene lever verdig til velsignelsen.¹¹

Har det noen gang eksistert en mann som virkelig elsket en kvinne, eller en kvinne som virkelig elsket en mann, som ikke har bedt om at deres forhold måtte fortsette etter døden? Finnes det foreldre som har begravet et barn, som ikke lengtet etter en forsikring om at deres kjære barn en gang skulle tilhøre dem også i det neste liv? Kan noen som tror på evig liv, tvile på at himmelens Gud vil gi sine sønner og døtre livets mest dyrebare egenskap, den kjærlighet som finner sitt mest meningsfylte uttrykk i familieforhold? Nei, fornuften tilsier at familiebåndene skal fortsette også etter døden. Menneskehjertet lengter etter dette, og himmelens Gud har gjennom åpenbaring vist hvordan dette kan sikres. De hellige ordinansene i Herrens hus sørger for det.¹²

Vidunderlig er den visshet, og betryggende er den fred, som kommer ved kunnskap om at hvis vi gifter oss riktig og lever riktig, vil vårt forhold fortsette, til tross for vissheten om døden og tidens gang. Menneskene kan skrive kjærlighetssanger og synge dem. De kan lengte og håpe og drømme. Men alt dette blir bare en romantisk lengsel, med mindre det utøves myndighet som overgår tidens og dødens krefter.¹³

Mann og hustru går side om side på en evig reise.

I sin store plan, da Gud skapte mennesket, skapte han to kjønn som er likeverdige. Det opphøyde uttrykk for denne dualiteten finnes i ekteskapet. Den ene utfyller den andre.¹⁴

I det ekteskapelige forhold er ingen hverken underlegen eller overlegen den annen. Kvinnen går ikke foran mannen, heller ikke går mannen foran kvinnen. De vandrer ved siden av hverandre som en Guds sønn og datter på en evig reise.¹⁵

Ekteskap i den sanneste forstand er et partnerskap mellom likeverdige, hvor ingen av dem utøver herredømme over den andre, men begge snarere oppmuntrer og hjelper hverandre i de ansvar og ambisjoner han eller hun måtte ha.¹⁶

Hustruer, betrakt deres ektemann som deres dyrebare ledsager, og lev verdig til dette forholdet. Ektemenn, betrakt deres hustru som det mest dyrebare dere har i tid og evighet, som er en Guds datter, en partner som dere kan vandre hånd i hånd med i solskinn og storm, gjennom alle livets vanskeligheter og seire.¹⁷

Jeg tenker på to [venner] jeg kjente… på videregående skole og universitet. Han var en gutt fra et landlig tettsted, med et alminnelig utseende, uten penger eller noen åpenbare forventninger. Han hadde vokst opp på en gård, og om han hadde noen egenskap som var tiltrekkende, var det evnen til å arbeide… Men på tross av sitt bondske utseende, hadde han et smil og en personlighet som syntes å synge om godhet. Hun var en byjente som kom fra et komfortabelt hjem …

Noe magisk fant sted mellom dem. De forelsket seg i hverandre… [De] lo og danset og studerte sammen gjennom disse årene. De giftet seg da andre lurte på hvordan de noensinne kunne tjene nok til å holde seg i live. Han kjempet seg gjennom sin yrkesskole og fullførte som en av de beste i sin klasse. Hun spinket og sparte, og arbeidet og ba. Hun oppmuntret og støttet, og når det virkelig var vanskelig, sa hun lavmælt: “På et eller annet vis skal vi klare oss.” Oppmuntret av hennes tro på ham, holdt han det gående gjennom de vanskelige årene. Deres barn kom, og sammen elsket de dem og oppfostret dem og ga dem den trygghet som kom av deres eget eksempel på kjærlighet og lojalitet til hverandre. Nå har det gått over 45 år. Barna er voksne, og gjør ære på dem, på Kirken og på samfunnene de lever i.

På et fly fra New York nylig, gikk jeg gjennom midtgangen i halvmørket og så en hvithåret kvinne, sovende med hodet på sin manns skulder, mens han holdt hånden varmt rundt hennes. Han var våken, og gjenkjente meg. Hun våknet da vi begynte å snakke sammen. De var også på vei hjem fra New York, hvor han hadde presentert en avhandling for en av landets store kunnskapsforeninger. Han sa ikke stort om det, men hun snakket stolt om hedersbevisningene han hadde mottatt …

Jeg tenkte på dette da jeg kom tilbake til min plass på flyet. Jeg tenkte med meg selv at vennene deres den gangen bare hadde sett en bondegutt fra landet og en smilende jente med fregner på nesen. Men disse to så kjærlighet, lojalitet, fred, tro og fremtiden i hverandre. Kall det kjemi om du vil. Kanskje var det litt av det, men det var mye mer. Det var snarere en oppblomstring av noe guddommelig, plantet der av den Far som er vår Gud. I sine skoledager hadde de levd verdig til denne blomstringen. De hadde levd med dyd og tro, med takknemlighet og respekt for seg selv og hverandre. Gjennom årene med vanskelige yrkesmessige og økonomiske kamper, hadde de funnet sin største jordiske styrke i sitt vennskap. I sine eldre år var de nå i ferd med å finne sin fred, sin fredelige tilfredshet sammen. I tillegg var de sikret en evighet av gledesfylt fellesskap i henhold til pakter de hadde inngått og løfter de hadde gitt i Herrens hus for lenge siden.¹⁸

Gud vil ikke holde tilbake noen velsignelser fra verdige personer som ikke er gift.

Av en eller annen grunn har vi satt et merke på en svært viktig gruppe i Kirken. Det står “Enslige”. Jeg skulle ønske vi ikke gjorde det. Dere er enkeltpersoner, menn og kvinner, sønner og døtre av Gud, ikke en masse som ser like ut eller gjør alt likt. Selv om dere tilfeldigvis ikke er gift, gjør ikke dette at dere er vesensforskjellig fra andre. Vi er alle ganske like i utseende og følelsesmessige reaksjoner, i vår evne til å tenke og resonnere, til å være ulykkelige, til å være lykkelige, til å elske og bli elsket.

Dere er akkurat like viktige som alle andre i vår himmelske Faders plan, og ved hans barmhjertighet vil ingen velsignelse som dere ellers ville ha rett til, for alltid bli holdt tilbake fra dere.¹⁹

Tillat meg nå å si noen ord til dem som aldri har fått anledning til å gifte seg. Jeg kan forsikre dere om at vi er oppmerksomme på den ensomhet som mange av dere føler. Ensomhet er en bitter og smertefull ting. Jeg antar at alle har følt det på et eller annet tidspunkt. Vi føler stor forståelse og kjærlighet for dere …

Denne perioden av livet kan være herlig. Dere har modenhet. Dere har dømmekraft. De fleste av dere har utdannelse og erfaring. Dere har fysisk, mental og åndelig styrke til å løfte og hjelpe og oppmuntre.

Det er så mange der ute som trenger dere… Hold deres åndelige batterier fulladet, og tenn andres lamper.²⁰

Til dere som ikke er gift… Gud har gitt dere talenter av et eller annet slag. Han har gitt dere evne til å dekke andres behov og være til velsignelse for dem med deres vennlighet og omtanke. Rekk ut en hjelpende hånd til en som trenger det …

Legg kunnskap til kunnskap. Utvikle deres sinn og deres ferdigheter på et ønsket område. Det finnes enorme muligheter for dere hvis dere er beredt til å dra nytte av dem. Føl ikke at Gud har sviktet dere fordi dere er enslige. Verden trenger dere. Kirken trenger dere. Så mange mennesker og saker trenger deres styrke, visdom og talenter.

Be ofte, og ikke mist håpet… Lev så godt dere kan, så vil Herren i sin større visdom og sitt evige tidsperspektiv gi dere svar på deres bønner.²¹

Dere som er skilt, husk at vi ikke ser ned på dere som mislykket fordi om et ekteskap raknet… Vi er ikke kommet for å fordømme, men for å tilgi og glemme, for å løfte og for å hjelpe. I deres tunge stunder, vend dere til Herren, som sa: “Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.” (Matteus 11:28, 30.)

Herren vil ikke nekte dere noe eller sende dere bort. Svarene blir kanskje ikke oppfattet umiddelbart eller kanskje ikke engang verdsatt. Men tiden vil komme da dere vil vite at dere er blitt velsignet.²²

Lykke i ekteskapet kommer ved å vise kjærlig omtanke for ledsagerens velbefinnende.

Dyrk deres ekteskap og gi det næring. Vern om det og arbeid for å holde det sterkt og vakkert… Ekteskapet er en kontrakt, det er en pakt, det er et forbund mellom en mann og en kvinne under Den allmektiges plan. Det kan være skjørt. Det krever næring og stor innsats.²³

Etter å ha behandlet hundrevis av skilsmissesaker opp gjennom årene, er jeg overbevist om at én enkelt praksis ville utrette mer enn noe annet for å løse dette alvorlige problemet.

Hvis enhver mann og enhver hustru alltid ville gjøre det som måtte være mulig for å sikre sin ektefelles ve og vel og lykke, ville det bli svært få, om noen, skilsmisser. Krangel ville ikke forekomme. Beskyldninger ville aldri bli uttalt. Raseriutbrudd ville ikke forekomme. Isteden ville kjærlighet og omtanke erstatte overgrep og smålighet …

Botemidlet mot de fleste ekteskapelige problemer er ikke skilsmisse. Det er omvendelse og tilgivelse, uttrykk for vennlighet og omtanke. Det er anvendelse av den gylne regel.

Det er vakkert å se en ung mann og en ung kvinne ta hverandre i hendene ved alteret i en pakt for Gud om at de vil ære og elske hverandre. Og hvor dystert er ikke bildet noen måneder senere, eller noen år senere, når det kommer krenkende bemerkninger, smålige, skarpe ord, høye røster og bitre beskyldninger.

Det trenger ikke være slik, mine kjære brødre og søstre. Vi kan heve oss over slike “svake og fattige” elementer i livet (se Galaterne 4:9). Vi kan se etter og anerkjenne hverandres guddommelige natur, som kommer til oss som barn av vår Fader i himmelen. Vi kan leve sammen i det gudgitte ekteskapsmønster ved å gjøre det vi er i stand til å gjøre, hvis vi vil utøve selvdisiplin og avstå fra å prøve å disiplinere vår ektefelle.²⁴

“Dyrk deres ekteskap og gi det næring. Vern om det og arbeid for å holde det sterkt og vakkert.”

Ethvert ekteskap blir utsatt for stormer fra tid til annen. Men med tålmodighet, gjensidig respekt og en velvillig innstilling kan vi ri av disse stormene. Der feil er blitt begått, kan det vanke unnskyldninger, omvendelse og tilgivelse. Men begge parter må være villige til å gjøre det …

Jeg har lært at det viktigste for lykke i ekteskapet… er oppriktig omtanke for ledsagerens trivsel og velvære. Hvis vi bare tenker på oss selv og å tilfredsstille personlige ønsker, bygger vi hverken tillit, kjærlighet eller lykke. Bare når det er uselviskhet, vil kjærligheten og dens medfølgende egenskaper trives og blomstre.²⁵

Mange av oss må slutte å lete etter feil, og begynne å lete etter gode egenskaper… Dessverre ønsker noen kvinner å forandre sin mann etter eget forgodtbefinnende. Noen menn mener de har rett til å tvinge sin hustru til å tilpasse seg deres oppfatning av hva som er idealet. Det går aldri bra. Det fører bare til strid, misforståelse og sorg.

Vi må ha respekt for hverandres interesser. Det må gis anledninger og oppmuntring når det gjelder å utvikle individuelle talenter og gi uttrykk for dem.²⁶

Vær fullstendig sann og trofast mot din valgte ledsager. I tid og evighet vil hun eller han være det mest verdifulle dere noensinne vil ha. Hun eller han vil fortjene det aller beste dere har å gi.²⁷

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Hinckley sa at vår himmelske Fader tilrettela ekteskap mellom en mann og en kvinne “for hans barns lykke og sikkerhet” (del 1). Hvordan kan denne kunnskapen påvirke forholdet mellom mann og hustru? Hvordan kan en mann og hustru holde ekteskapet “rent og ubesudlet over verdens ondskap”?
Hvilke velsignelser følger et evig ekteskap i dette liv og i evigheten? (Se del 2.) Hvilke erfaringer har hjulpet deg å sette større pris på evige forhold? Hvordan kan vi lære barn betydningen av evig ekteskap?
Hvorfor må ekteskap være “et partnerskap mellom likeverdige”? (Se del 3.) Hva lærer du av historien i del 3? Hvordan kan en mann og en hustru utvikle den slags styrke i ekteskapet?
Hvordan kan president Hinckleys løfter og råd i del 4 hjelpe noen som ikke er gift? Hvordan angår læresetningene i denne delen alle mennesker? Hvorfor er det viktig å bruke våre talenter og ferdigheter til å tjene andre?
Hvordan kan en mann og en hustru dyrke og gi næring til sitt ekteskap? (Se del 5.) Hva har du lært om hvordan en mann og en hustru kan overvinne utfordringer og finne større lykke sammen? Hvilke eksempler har du sett?

Aktuelle skriftsteder

1 Korinterbrev 11:11; Matteus 19:3–6; L&p 42:22; 132:18–19; Moses 2:27–28; 3:18, 21–24

Studiehjelpemidler

“Hvis dere vier tid hver dag, personlig og sammen med familien, til å studere Guds ord, vil fred råde i deres liv. Denne freden kommer ikke fra verden utenfor. Den vil komme fra deres hjem, fra familien, fra deres eget hjerte” (Richard G. Scott, “Gjør utøvelse av tro til din førsteprioritet,” Ensign eller Liahona, nov. 2014, 93).