Rase og prestedømmet
forrige neste

Rase og prestedømmet

I teologi og praksis omfavner Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige hele den menneskelige familie. Siste dagers hellige skrifter og læresetninger bekrefter at Gud elsker alle sine barn, og gjør frelse tilgjengelig for alle. Gud har skapt de mange forskjellige rasene og etniske gruppene, og setter dem alle like høyt. Slik det står i Mormons bok : “Alle er like for Gud”.1

Kirkens struktur og organisasjon oppmuntrer til raseintegrering. Siste dagers hellige går i kirken i henhold til de geografiske grensene for sin lokale menighet eller forsamling. Per definisjon betyr dette at den rasemessige, økonomiske og demografiske sammensetningen av mormonenes forsamlinger stort sett gjenspeiler det bredere lokalsamfunnet.2 Kirkens legpresteskap bidrar også til å lette integrering. En svart biskop kan presidere over en forsamling som for det meste består av hvite. En latinamerikansk kvinne kan gå sammen med en asiatisk kvinne for å besøke medlemmer av mange forskjellige raser i deres hjem. Kirkens medlemmer av forskjellig rase og etnisitet utfører regelmessig tjeneste i hverandres hjem, og virker side om side som lærere, som ungdomsledere og i utallige andre oppgaver i sine lokale forsamlinger. Slike sedvaner gjør Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige til et tvers igjennom integrert trossamfunn.

Selv om dette er realiteten i dag, var det likevel slik at Kirken gjennom mye av sin historie – fra midten av 1800-tallet til 1978 – ikke ordinerte menn av svart afrikansk avstamning til sitt prestedømme, og den lot heller ikke svarte menn eller kvinner delta i ordinansene tempelbegavelse eller besegling.

Kirken ble organisert i 1830, i en periode med store raseskiller i USA. Den gangen levde mange av afrikansk avstamning i slaveri, og rasemessige forskjeller og fordommer var ikke bare utbredt, men normen blant hvite amerikanere. Disse realitetene, selv om de virker fremmede og urovekkende i dag, påvirket alle aspekter av menneskenes liv, også deres religion. Mange kristne kirker på den tiden var for eksempel segregert i henhold til rasemessige skiller. Siden Kirkens grunnleggelse kunne personer av enhver rase og etnisitet bli døpt og mottatt som medlemmer. Mot slutten av sitt liv var Kirkens grunnlegger Joseph Smith åpenlys motstander av slaveri. Kirken har aldri hatt segregerte forsamlinger som en generell retningslinje.3

I løpet av de første to tiårene av Kirkens eksistens ble noen svarte menn ordinert til prestedømmet. En av disse mennene, Elijah Abel, deltok også i tempelseremonier i Kirtland, Ohio, og ble senere døpt som stedfortreder for avdøde slektninger i Nauvoo, Illinois. Det finnes ingen pålitelige bevis for at noen svarte menn ble nektet prestedømmet så lenge Joseph Smith levde. I et lukket rådsmøte i Kirken tre år etter Joseph Smiths død, roste Brigham Young Q. Walker Lewis, en svart mann som hadde blitt ordinert til prestedømmet, og sa: “Vi har en av de beste eldstene, en afrikaner“.4

I 1852 bekjentgjorde president Brigham Young offentlig at menn av svart afrikansk avstamning ikke lenger kunne bli ordinert til prestedømmet, selv om svarte fortsatte å slutte seg til Kirken ved dåp og mottakelse av Den hellige ånds gave. Etter Brigham Youngs død, forbød senere Kirkens presidenter svarte å motta tempelbegavelsen eller å bli viet i tempelet. Etter hvert fremmet ledere og medlemmer i Kirken mange teorier for å forklare restriksjonene på prestedømmet og tempelordinansene. Ingen av disse forklaringene er i dag godtatt som Kirkens offisielle lære.

Kirken i en amerikansk rasekultur

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ble gjenopprettet midt i en svært omstridt rasekultur der de hvite var gitt store privilegier. I 1790 begrenset den amerikanske Kongressen statsborgerskap til “frie hvite personer”.5 I løpet av det neste halve århundret splittet rasespørsmålet landet – mens slavearbeid var lovlig i de mer landbrukspregede Sørstatene, ble det til slutt forbudt i de mer urbaniserte Nordstatene. Likevel var rasediskriminering utbredt både i Nord- og Sørstatene, og mange delstater innførte lover som forbød ekteskap mellom forskjellige raser.6 I 1857 erklærte USAs høyesterett at svarte ikke hadde “noen rettighet som den hvite mann er forpliktet til å respektere”.7 En generasjon etter at borgerkrigen (1861–65) førte til at slaveriet ble avskaffet i USA, fastslo USAs Høyesterett at “adskilte, men like” fasiliteter for svarte og hvite var i samsvar med grunnloven, en beslutning som legaliserte en rekke offentlige barrierer basert på hudfarge inntil domstolen opphevet sin egen beslutning i 1954.8 Ikke før i 1967 opphevet retten lover som forbød ekteskap mellom forskjellige raser.

I 1850 opprettet den amerikanske Kongressen Utah-territoriet, og USAs president utnevnte Brigham Young til stillingen som territoriets guvernør. Sørstatsfolk som hadde konvertert til Kirken og flyttet til Utah med slavene sine, stilte spørsmål om slaveriets rettsstilling i territoriet. I to taler til Utah-territoriets lovgivende forsamling i januar og februar 1852, bekjentgjorde Brigham Young retningslinjer som hindret menn av svart afrikansk avstamning i å bli ordinert til prestedømmet. Samtidig sa president Young at svarte medlemmer av Kirken en gang i fremtiden ville “ha [alle] disse og flere privilegier” som andre medlemmer hadde.9

Begrunnelsen for denne restriksjonen gjenspeilte de utbredte oppfatningene om rasemessig mindreverdighet som hadde blitt brukt til å argumentere for legalisering av svart “trelldom” i Utah-territoriet.10 Ifølge ett syn, som hadde blitt utbredt i USA i hvert fall siden 1730-tallet, hadde de svarte samme avstamning som Kain i Bibelen, som drepte sin bror Abel.11 De som støttet dette synet, trodde at Guds “forbannelse” over Kain var merket i form av mørk hud. De svartes trelldom ble noen ganger regnet som en forbannelse nummer to som ble gitt Noahs barnebarn Kanaan som følge av hans taktløshet mot sin far.12 Selv om slaveri ikke var en betydelig faktor i Utahs økonomi, og snart ble avskaffet, fortsatte restriksjonen mot ordinasjon til prestedømmet.

Fjerning av restriksjonen

Selv etter 1852 var det fortsatt minst to svarte mormoner som hadde prestedømmet. Da en av disse mennene, Elijah Abel, ønsket å motta sin tempelbegavelse i 1879, ble anmodningen avslått. Jane Manning James, et trofast svart medlem som krysset slettene og bodde i Salt Lake City til sin død i 1908, ba også om å få komme inn i tempelet. Hun fikk lov til å utføre dåp for de døde for sine forfedre, men fikk ikke lov til å delta i andre ordinanser.13 Kains forbannelse ble ofte fremsatt som begrunnelse for restriksjonene med hensyn til prestedømmet og tempelet. Rundt århundreskiftet begynte en annen forklaring å få alminnelig utbredelse. Det ble hevdet at svarte hadde vært mindre tapre i foruttilværelsens kamp mot Lucifer, og at de derfor ble nektet prestedømmet og tempelets velsignelser.14

På slutten av 1940- og 1950-tallet ble raseintegrering stadig mer vanlig i det amerikanske samfunn. Kirkens president David O. McKay understreket at restriksjonen bare gjaldt for menn av svart afrikansk avstamning. Kirken hadde alltid latt innbyggere på Stillehavsøyene motta prestedømmet, og president McKay forklarte at svarte fijianere og australske aboriginer også kunne ordineres til prestedømmet, og innledet misjonærarbeid blant dem. I Sør-Afrika opphevet president McKay en tidligere retningslinje som krevde at potensielle prestedømsbærere måtte spore sin slektslinje ut av Afrika.15

Men på grunn av den lange tradisjonen med å nekte menn av svart afrikansk avstamning prestedømmet, mente Kirkens ledere at en åpenbaring fra Gud var nødvendig for å endre retningslinjene, og de gjorde kontinuerlige anstrengelser for å forstå hva som burde gjøres. Etter å ha bedt om veiledning, følte ikke president McKay seg tilskyndet til å oppheve forbudet.16

Etter hvert som Kirken vokste over hele verden, syntes dens overordnede mål om å “gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler”17, stadig mer uforenelig med restriksjonene med hensyn til prestedømmet og tempelet. Mormons bok erklærte at evangeliets budskap om frelse skulle gå ut til “alle nasjoner, stammer, tungemål og folk”.18 Selv om det ikke var noen begrensninger på hvem Herren inviterte til å “ta del i hans godhet” ved dåp,19 skapte restriksjonene med hensyn til prestedømmet og tempelet betydelige hindringer, noe som ble stadig tydeligere etter hvert som Kirken spredte seg over hele verden til steder med en mangfoldig og blandet rasemessig arv.

Brasil bød på særlig mange utfordringer. I motsetning til USA og Sør-Afrika, hvor rettslig og faktisk rasisme førte til dypt segregerte samfunn, var Brasil stolt av sin åpne, integrerte og blandede rasemessige arv. I 1975 bekjentgjorde Kirken at et tempel skulle oppføres i São Paulo i Brasil. Mens tempelet ble oppført, møtte Kirkens autoriteter trofaste mormoner av svart og blandet avstamning som hadde bidratt økonomisk og på andre måter til byggingen av São Paulo tempel, en helligdom de var klar over at de ikke ville få komme inn i når den sto ferdig. Deres ofre, så vel som dåp av tusenvis av nigerianere og ghanesere på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, gjorde inntrykk på Kirkens ledere.20

Kirkens ledere grunnet på løfter som ble gitt av profeter som Brigham Young, om at svarte medlemmer en dag ville motta prestedømmets og tempelets velsignelser. I juni 1978, etter å ha “tilbragt mange timer i [Salt Lake tempels] øverste sal i bønn og påkallelse om guddommelig veiledning”, fikk Kirkens president Spencer W. Kimball, hans rådgivere i Det første presidentskap og medlemmene av De tolv apostlers quorum en åpenbaring. “Han har hørt våre bønner, og ved åpenbaring har han bekreftet at den lenge bebudede dag nå er kommet“, bekjentgjorde Det første presidentskap 8. juni. Det første presidentskap sa at de var “oppmerksom på de løfter som er gitt av Kirkens profeter og presidenter som er gått forut” om at “alle våre brødre som er verdige, [kan] motta prestedømmet”.21 Åpenbaringen opphevet restriksjonen med hensyn til ordinasjon til prestedømmet. Den gjorde også tempelets velsignelser tilgjengelig for alle verdige siste dagers hellige, menn og kvinner. Det første presidentskaps uttalelse om åpenbaringen ble kanonisert i Lære og pakter som Offisiell erklæring 2.

Denne “åpenbaringen om prestedømmet”, slik den er allment kjent i Kirken, var en epokegjørende åpenbaring og en historisk begivenhet. De som var tilstede den gangen, beskrev det med ærbødighet. Gordon B. Hinckley, som da var medlem av De tolvs quorum, husket det slik: “Det var en hellig og fredfull atmosfære i rommet. På meg virket det som om det ble åpnet en kanal mellom den himmelske trone og den knelende, bedende Guds profet som ble ledsaget av sine brødre… Ved Den hellige ånds kraft kjente hver enkelt i denne kretsen det samme… Ingen av oss som var tilstede ved denne anledningen, ble noen gang helt den samme igjen etter dette. Heller ikke har Kirken vært helt den samme”.22

Reaksjonen over hele verden var overveldende positiv blant Kirkens medlemmer av alle raser. Mange siste dagers hellige gråt av glede over nyheten. Noen sa at de følte en samlet byrde ble løftet fra deres skuldre. Kirken begynte umiddelbart å ordinere menn av afrikansk avstamning til prestedømmet, og svarte menn og kvinner kom inn i templer over hele verden. Kort tid etter åpenbaringen talte eldste Bruce R. McConkie, en apostel, om nytt lys og ny kunnskap som hadde visket ut en tidligere “begrenset forståelse”.23

Kirken i dag

Kirken i dag tar avstand fra teorier som tidligere har blitt fremsatt om at svart hud er et tegn på guddommelig unåde eller forbannelse, eller at den gjenspeiler urettferdige handlinger i et førjordisk liv, at ekteskap mellom forskjellige raser er en synd, eller at svarte eller personer av enhver annen rase eller etnisk bakgrunn, på noe som helst vis er mindreverdige. Kirkens ledere i dag fordømmer utvetydig all rasisme, både før og nå, i en hvilken som helst form.24

Siden den dagen i 1978 har Kirken sett fremover, mens medlemskapet blant afrikanere, afroamerikanere og andre av afrikansk avstamning har fortsatt å vokse raskt. Selv om Kirkens opptegnelser for enkeltmedlemmer ikke tilkjennegir en persons rase eller etnisitet, er antall medlemmer av Kirken av afrikansk avstamning nå oppe i flere hundre tusen.

Kirken erklærer at frelse ved Jesus Kristus er tilgjengelig for hele den menneskelige familie på de betingelser som Gud har foreskrevet. Den bekrefter at Gud ikke “gjør forskjell på folk”25, og erklærer ettertrykkelig at enhver som er rettferdig – uavhengig av rase – er begunstiget av ham. Kirkens lære med hensyn til Guds barn er illustrert ved et vers i Nephis annen bok: “[Herren] viser ingen bort som kommer til ham, hverken sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne… alle er like for Gud, både jøde og hedning“.26

  1. 2 Nephi 26:33. Se også Apostlenes gjerninger 10:34-35; 17:26; Romerne 2:11; 10:12; Galaterne 3:28.

  2. For å legge til rette for deltagelse av medlemmer av Kirken som ikke snakker det dominerende språket i området der de bor, er noen forsamlinger organisert for dem som snakker samme språk (for eksempel spansk, mandarin-kinesisk eller tongansk). I slike tilfeller kan medlemmene velge hvilken forsamling de vil gå i.

  3. I noen perioder har det vært tilfeller av segregerte forsamlinger i samsvar med skikker og lover i områder som Sør-Afrika og Sørstatene i USA.

  4. Historian’s Office General Church Minutes, 26. mars 1847, Church History Library, Salt Lake City, rettskrivning og tegnsetting modernisert.

  5. “An Act to Establish an Uniform Rule of Naturalization,” 1st Congress, 2nd Sess., Chap. 3 (1790).

  6. Elise Lemire, “Miscegenation”: Making Race in America (Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 2002); Peggy Pascoe, What Comes Naturally: Miscegenation Law and the Making of Race in America (New York: Oxford University Press, 2009). Utah forbød raseblanding mellom 1888 og 1963. Se Patrick Mason, “The Prohibition of Interracial Marriage in Utah, 1888–1963,” Utah Historical Quarterly 76, nr. 2 (våren 2008): 108–131.

  7. Don E. Fehrenbacher, The Dred Scott Case: Its Significance in American Law and Politics (New York: Oxford University Press, 1978), 347.

  8. Plessy v. Ferguson, 163 U.S. 537 (1896); Brown v. Board of Education, 347 U.S. 483 (1954); Loving v. Virginia, 388 U.S. 1 (1967).

  9. Brigham Young, Speeches Before the Utah Territorial Legislature, 23. jan. og 5. feb., 1852, George D. Watt Papers, Church History Library, Salt Lake City, transkribert fra Pitman-stenografi av LaJean Purcell Carruth; “To the Saints,” Deseret News, 3. april 1852, 42.

  10. På samme møte i territoriets lovgivende forsamling hvor Brigham Young bekjentgjorde retningslinjen med hensyn til ordinasjon til prestedømmet, legaliserte territoriets lovgivende forsamling svart “trelldom”. Brigham Young og lovgiverne regnet “trelldom” for å være et mer humant alternativ til slaveri. Christopher B. Rich Jr., “The True Policy for Utah: Servitude, Slavery, and ‘An Act in Relation to Service,’” Utah Historical Quarterly 80, nr.1 (vinteren 2012): 54–74.

  11. David M. Goldenberg, The Curse of Ham: Race and Slavery in Early Judaism, Christianity, and Islam (Princeton: Princeton University Press, 2003), 178–182, 360n20; Colin Kidd, The Forging of Races: Race and Scripture in the Protestant Atlantic World, 1600–2000 (Cambridge: Cambridge University Press, 2006).

  12. Stephen R. Haynes, Noah’s Curse: The Biblical Justification of American Slavery (New York: Oxford University Press, 2002).

  13. Margaret Blair Young, “‘The Lord’s Blessing Was with Us’: Jane Elizabeth Manning James, 1822–1908”, i Richard E. Turley jr. og Brittany A. Chapman, red., Women of Faith in the Latter Days, bind 2, 1821–1845 (Salt Lake City: Deseret Book, 2012), 120–135.

  14. Apostelen Joseph Fielding Smith skrev for eksempel i 1907 at det var en “ganske utbredt” oppfatning blant mormonene at “negerrasen hadde blitt forbannet fordi de hadde vært nøytrale i denne striden”. Han erkjente imidlertid at dette “ikke er Kirkens offisielle syn, [og bare er] menneskers oppfatning”. Joseph Fielding Smith til Alfred M. Nelson, 31. jan. 1907, Church History Library, Salt Lake City.

  15. Edward L. Kimball, “Spencer W. Kimball and the Revelation on Priesthood”, BYU Studies 47, nr. 2 (våren 2008), 18-20; Marjorie Newton, Southern Cross Saints: The Mormons in Australia (Laie: Hawaii: The Institute for Polynesian Studies, Brigham Young University-Hawaii, 1991), 209-210. Allerede før dette tidspunktet hadde president George Albert Smith konkludert med at forbudet med hensyn til prestedømmet ikke gjaldt for filippinske negritoer. Kimball, “Spencer W. Kimball and the Revelation on the Priesthood,” 18-19.

  16. Kimball, “Spencer W. Kimball and the Revelation on Priesthood,” 21-22.

  17. Matteus 28:19.

  18. Mosiah 15:28; 1 Nephi 19:17.

  19. 2 Nephi 26:23, 28.

  20. Mark L. Grover, “Mormonism in Brazil: Religion and Dependency in Latin America,” (PhD Dissertation, Indiana University, 1985), 276-278. Du finner en personlig beretning om begivenhetene i Brasil i Helvecio Martins og Mark Grover, The Autobiography of Elder Helvecio Martins (Salt Lake City: Aspen Books, 1994), 64-68. Om dåp av afrikanere, se E. Dale LeBaron, red., “All Are Alike unto God”: Fascinating Conversion Stories of African Saints (Salt Lake City: Bookcraft, 1990); Pioneers in Africa: An Inspiring Story of Those Who Paved the Way (Provo, Utah: Brigham Young University Broadcasting, 2003).

  21. Offisiell erklæring 2

  22. Gordon B. Hinckley, “Priesthood Restoration (kun på engelsk),” Ensign, okt. 1988, 70, tilgjengelig på ensign.lds.org. Inntrykkene fra andre som var i rommet, har blitt samlet i Kimball, “Spencer W. Kimball and the Revelation on Priesthood,” 54–59.

  23. Bruce R. McConkie, “All Are Alike unto God” (CES Religious Educator’s Symposium, 18. aug. 1978); tilgjengelig på speeches.byu.edu.

  24. Gordon B. Hinckley, “Behovet for mer vennlighet,” Ensign eller Liahona, mai 2006, 58–61.

  25. Apostlenes gjerninger 10:34.

  26. 2 Nephi 26:33.