Bli som Gud
forrige neste

Bli som Gud

En av de vanligste forestillingene i både vestlige og østlige religioner, er om Gud som en forelder, og om menneskene som Guds barn. Milliarder ber til Gud som sin forelder, påberoper seg brorskap og søsterskap med alle mennesker for å fremme fred, og tilbyr den trette og plagede hjelp, i dyp overbevisning om at ethvert Guds barn har stor verdi.

Mennesker fra forskjellige trosretninger forstår imidlertid foreldre-barn-forholdet mellom Gud og mennesker på svært forskjellige måter. Noen forstår uttrykket “Guds barn” som en ærestittel som kun er forbeholdt dem som tror på Gud og tar imot hans veiledning slik de ville tatt imot en fars veiledning. Mange ser foreldre-barn-beskrivelser av Guds forhold til menneskeheten som metaforer for å uttrykke hans kjærlighet til sine skapninger, og deres avhengighet av hans støtte og beskyttelse.

Siste dagers hellige anser alle mennesker som Guds barn i ordets hele og fulle betydning. De tror at ethvert menneske har guddommelig opprinnelse, natur og potensial. Enhver har en evig kjerne og er “en elsket ånd, sønn eller datter av himmelske foreldre”.1 Enhver har guddommelighetens kime i seg, og må velge om de vil leve i harmoni eller konflikt med denne guddommeligheten. På grunn av Jesu Kristi forsoning kan alle mennesker “utvikle seg mot fullkommenhet og til sist virkeliggjøre sitt guddommelige potensial”.2 Akkurat slik et barn kan utvikle sine foreldres egenskaper med tiden, kan den guddommelige natur som menneskene arver, utvikles til å bli som deres himmelske Faders.

Ønsket om å nære det guddommelige i sine barn er en av Guds egenskaper som i størst grad inspirerer, motiverer og gjør Kirkens medlemmer ydmyke. Guds kjærlige og faderlige veiledning kan hjelpe ethvert villig og lydig Guds barn å motta av hans fylde og hans herlighet. Denne kunnskapen har stor innflytelse på hvordan siste dagers hellige ser på sine medmennesker. Læren om at menn og kvinner har mulighet til å bli opphøyet til en tilstand av guddommelighet, går helt klart lenger enn synet til de fleste andre kristne kirkesamfunn i vår tid, og uttrykker for de siste dagers hellige en lengsel som er forankret i Bibelen, om å leve slik Gud lever, elske slik han elsker, og å forberede seg til alt som vår kjærlige Fader i himmelen ønsker for sine barn.

Hva sier Bibelen om menneskets guddommelige muligheter?

Flere bibelvers antyder at mennesket kan bli som Gud. At menneskene ligner på Gud understrekes i det første kapitlet av 1 Mosebok: “Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse… Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.”3 Etter at Adam og Eva hadde spist av frukten på “treet til kunnskap om godt og ondt”, sa Gud at de hadde “blitt som en av oss”,4 noe som tyder på at en prosess for å nærme seg guddommelighet allerede var igangsatt. Senere i Det gamle testamente erklærer et skriftsted i Salmenes bok: “Jeg har sagt: Dere er guder, dere er alle Den Høyestes sønner.”5

Skriftsteder i Det nye testamente peker også på denne læren. Da Jesus ble anklaget for blasfemi med begrunnelsen “du som er et menneske, gjør deg selv til Gud”, svarte han i samsvar med Salmene: “Står det ikke skrevet i deres lov: Jeg har sagt: Dere er guder?”6 I Bergprekenen befalte Jesus sine disipler å bli “fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen”.7 I sin tur viste apostelen Peter til Frelserens “største og mest dyrebare løfter” om at vi kan “få del i guddommelig natur”.8 Apostelen Paulus sa at vi er “Guds ætt” og understreket at dersom vi er “barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger”.9 Johannes’ åpenbaring inneholder et løfte fra Jesus Kristus om at “den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og har satt meg med min Far på hans trone”.10

Disse skriftstedene kan tolkes på forskjellige måter. Men når vi ser dem med bistand fra klargjørende åpenbaringer som ble mottatt av Joseph Smith, ser siste dagers hellige disse skriftstedene som direkte uttrykk for menneskehetens guddommelige natur og potensial. Mange andre kristne leser de samme skriftstedene langt mer metaforisk, fordi de opplever Bibelen gjennom linsen av doktrinære tolkninger som har utviklet seg over tid, etter den perioden som er beskrevet i Det nye testamente.

Hvordan har synet på guddommelighet forandret seg i løpet av kristendommens historie?

De siste dagers helliges trosoppfatninger ville virke mer kjent for de tidligste generasjoner av kristne enn de gjør for mange kristne i vår tid. Mange kirkefedre (innflytelsesrike teologer og lærere i tidlig kristendom) omtalte bifallende den tanke at mennesker kan bli guddommelige. En religionsforsker i vår tid omtaler “den allment utbredte læren om guddommeliggjørelse” – læren om at mennesker kunne bli Gud – i de første århundrene etter Kristi død.11 Kirkefaren Irenaeus, som døde omkring år 202 e.Kr., hevdet at Jesus Kristus “på grunn av sin opphøyde kjærlighet, ble det vi er, slik at han kunne hjelpe oss å bli det han selv er”.12 Klemens av Alexandria (ca. år 150-215 e.Kr.) skrev at “Guds ord ble menneske, så dere kan lære av mennesket hvordan mennesket kan bli Gud”.13 Basilios den store (år 330–379 e.Kr.) verdsatte også denne muligheten – ikke bare “å bli som Gud”, men “fremfor alt å bli Gud”.14

Nøyaktig hva de tidlige kirkefedrene mente når de snakket om å bli Gud, er åpent for tolkning,15 men det er tydelig at henvisninger til guddommeliggjøringen ble mer omstridt i yngre romertid og var sjeldne i middelalderen. Den første kjente innvendingen fra en kirkefar mot å undervise om guddommeliggjøringen, kom i det femte århundre.16 I det sjette århundre synes læresetninger om “å bli Gud” å være mer begrenset i omfang, som i definisjonen vi finner i Pseudo-Dionysius Areopagitten (ca. år 500 e.Kr.): “Guddommeliggjøring… er å bli lik Gud og forenet med ham, så langt det lar seg gjøre.”17

Hvorfor ble disse trosoppfatningene mindre fremtredende? Endrede perspektiver på verdens skapelse kan ha bidratt til den gradvise dreiningen mot et mer begrenset perspektiv på menneskets potensial. De tidligste jødiske og kristne kommentarer om skapelsen, antok at Gud hadde organisert verden av allerede eksisterende materialer, og la vekt på Guds godhet som dannet en slik livsoppholdende orden.18 Fremveksten av nye filosofiske oppfatninger i det andre århundre, førte imidlertid til at det utviklet seg en lære om at Gud skapte universet ex nihilo – “fra intet”. Dette ble til slutt den dominerende læren om skapelsen i den kristne verden.19 For å understreke Guds kraft, tenkte mange teologer at ingenting kunne ha eksistert like lenge som han hadde. Det ble viktig i kristne kretser å hevde at Gud opprinnelig hadde vært helt alene.

Skapelse ex nihilo utvidet den antatte kløften mellom Gud og mennesker. Det ble mindre vanlig å undervise enten at menneskesjeler hadde eksistert før verden eller at de kunne arve og utvikle Guds egenskaper i sin helhet i fremtiden.20 Etter hvert som menneskehetens fordervelse og den enorme avstanden mellom Skaperen og skapningen ble stadig mer vektlagt, forsvant begrepet guddommeliggjøring ut av vestlig kristendom,21 selv om den fortsatt er en sentral grunnsetning i den ortodokse kirke, en av kristendommens tre store grener.22

Hvordan ble tanker om guddommeliggjøringen presentert for siste dagers hellige?

De første siste dagers hellige kom fra et samfunn som var dominert av engelsktalende protestanter, hvorav de fleste godtok både ex nihilo-skapelse og Westminster-trosbekjennelsens definisjon av Gud som et vesen “uten legeme, deler eller lidenskaper”.23 De visste sannsynligvis lite eller ingenting om mangfoldet av kristne trosoppfatninger i de første århundrene etter Jesu Kristi tjenestegjerning, eller om tidlige kristne skrifter om guddommeliggjøring. Åpenbaringer som ble mottatt av Joseph Smith, avvek imidlertid fra datidens rådende oppfatninger og underviste en lære som, for noen, gjenåpnet debatter om Guds natur, skapelsen og menneskeheten.

Tidlige åpenbaringer til Joseph Smith underviste at mennesket er skapt i Guds bilde, og at Gud har stor omsorg for sine barn. I Mormons bok var det en profet som “så Herrens finger” og ble forbauset da han skjønte menneskets fysiske skikkelse virkelig var skapt i Guds bilde.24 I en annen tidlig åpenbaring så Enok (som “vandret med Gud” i Bibelen25) Gud gråte over sitt skaperverk. Da Enok spurte: “Hvordan har det seg at du kan gråte?” lærte han at Guds medfølelse med menneskelig lidelse er en vesentlig del av hans kjærlighet.26 Joseph Smith lærte også at Gud ønsker at hans barn skal få samme slags opphøyde tilværelse som han nyter. Gud erklærte: “Dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.”27

I 1832 fikk Joseph Smith og Sidney Rigdon et syn om livet etter døden. I synet fikk de vite at både de rettferdige og de urettferdige vil motta udødelighet ved en allmenn oppstandelse, men at bare de som “[seirer] ved tro og [blir] beseglet ved forjettelsens Hellige Ånd”, ville motta fylden av Guds herlighet og bli “guder, ja, Guds sønner”.28 En annen åpenbaring bekreftet snart at “de hellige skal fylles med hans herlighet og motta sin arv og bli gjort lik med ham”.29 Siste dagers hellige bruker begrepet opphøyelse for å beskrive den strålende belønningen å motta sin fulle arv som barn av vår himmelske Fader, som er tilgjengelig på grunn av Kristi forsoning, ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.30

Dette eiendommelige perspektivet på hvert enkelt menneskes mulige fremtid, ble ledsaget av åpenbarte læresetninger om menneskehetens fortid. Etter hvert som Joseph Smith fortsatte å motta åpenbaringer, lærte han at lyset eller intelligensen i kjernen av hver menneskesjel “[ikke ble] skapt eller dannet, og kan heller ikke bli det”. Gud er far til ethvert menneskes ånd, og fordi bare “ånd og grunnstoff, uadskillelig forenet, mottar en fylde av glede”, fremla han en plan for at menneskene kunne motta en fysisk kropp og utvikle seg ved sin erfaring i jordelivet i retning av en fylde av glede. Jordisk fødsel er derfor ikke begynnelsen på en persons liv: “Mennesket var også i begynnelsen hos Gud.”31 Likeledes underviste Joseph Smith at den materielle verden har evige røtter, og avviste fullstendig begrepet skapelse ex nihilo. “Jord, vann osv. – alle disse har i sin grunnleggende tilstand eksistert i all evighet,” sa han i en preken i 1839.32 Gud organiserte universet av eksisterende grunnstoffer.

Joseph Smith fortsatte å motta åpenbaring om temaene guddommelig natur og opphøyelse i løpet av de to siste årene av sitt liv. I en åpenbaring som ble nedtegnet i juli 1843, som koblet opphøyelse med evig ekteskap, erklærte Herren at de som holder pakter, blant annet den evige ekteskapspakt, vil arve “alle høyder og dybder”. “Da”, sier åpenbaringen, “skal de være guder, fordi de er uendelige.” De vil motta “en fortsettelse av ætten evindelig og alltid”.33

I april året etter følte Joseph Smith at han “aldri hadde hatt et nærmere forhold til Gud”,34 og talte til de hellige som var forsamlet til generalkonferanse, om Guds natur og menneskehetens fremtid. Han benyttet anledningen blant annet til å reflektere over dødsfallet til et medlem av Kirken som het King Follett, som døde uventet en måned tidligere. Da han reiste seg for å tale, var det sterk vind, så Joseph ba sine tilhørere om deres “dypeste oppmerksomhet”, og sa de måtte be om at Herren ville styrke lungene hans og stagge vinden til han hadde fremført budskapet sitt.35

“Hva slags vesen er Gud?” spurte han. Menneskene trengte å vite det, hevdet han, for “hvis noen ikke forstår Guds karakter, forstår de ikke seg selv”.36 I denne setningen reduserte profeten svelget som århundrers forvirring hadde skapt mellom Gud og menneskene. Menneskets natur var i sin kjerne guddommelig. Gud “var en gang som en av oss”, og “alle ånder som Gud noensinne har sendt til verden”, kunne likeledes “forøkes”. Joseph Smith forkynte at lenge før verden ble dannet, var Gud “selv midt iblant” disse personene og “innså nødvendigheten av å innstifte lover hvorved det også kunne bli de øvrige forunt å gå fremad slik han selv hadde gjort”37, og bli “opphøyet” sammen med ham.38

Joseph fortalte de fremmøtte hellige: “Du må lære hvordan du kan bli en gud selv.”39 For å gjøre det, måtte de hellige lære gudelighet, eller å bli mer lik Gud. Prosessen skulle være kontinuerlig, og ville kreve tålmodighet, tro, stadig omvendelse, lydighet mot evangeliets bud og tillit til Kristus. I likhet med å klatre opp en stige, må den enkelte lære “evangeliets første prinsipper” og fortsette utover grensene for jordisk kunnskap til de kunne lære “evangeliets siste prinsipper” når tiden kom.40 “Ikke alt kan forstås i denne verden,” sa Joseph.41 “Det vil ta lang tid etter graven å forstå alt sammen.”42

Det var siste gang profeten talte på en generalkonferanse. Tre måneder senere stormet en mobb Carthage fengsel og drepte ham og hans bror Hyrum.

Hva har blitt undervist i Kirken om guddommelig natur siden Joseph Smith?

Siden denne prekenen, som er kjent som King Follett-talen, har læren om at mennesker kan utvikle seg til opphøyelse og gudelighet blitt undervist i Kirken. Lorenzo Snow, Kirkens femte president, formulerte et velkjent gullkorn: “Som mennesket er, var Gud en gang, som Gud er, kan mennesket bli.”43 Lite har blitt åpenbart om den første halvdelen av dette gullkornet, og følgelig blir lite undervist. På spørsmål om dette temaet, sa Kirkens president Gordon B. Hinckley følgende til en journalist i 1997: “Dette kommer inn på ganske dyp teologi som vi ikke vet så mye om.” På spørsmål om troen på menneskets guddommelige muligheter, svarte president Hinckley: “Som Gud er, kan mennesket bli. Vi tror på evig utvikling. Veldig sterkt.”44

Eliza R. Snow, en leder i Kirken og poet, gledet seg over læren om at vi i fullstendig og absolutt forstand er Guds barn. “O, min Fader, du meg lærte ved din Ånd å kalle så,” skrev hun, “men før kunnskapsnøklen skjenktes, grunnen hertil dunkel lå.” Siste dagers hellige har også blitt rørt av kunnskapen om at deres guddommelige herkomst omfatter en himmelsk Mor i tillegg til en himmelsk Far. Eliza R. Snow uttrykte denne sannheten da hun spurte: “Har jeg bare der en Fader?” og svarte med et rungende nei: “Hør hva Ånden til meg hvisker: ‘Der du og en Moder har’.”45 Denne kunnskapen spiller en viktig rolle i de siste dagers helliges tro. Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum skrev: “Vår teologi begynner med himmelske foreldre. Vårt høyeste ønske er å bli som dem.”46

Menneskets guddommelige natur og mulighet til opphøyelse har gjentatte ganger blitt undervist i generalkonferansetaler, Kirkens tidsskrifter og annet av Kirkens materiale. “Guddommelige egenskaper” er en av åtte kjerneverdier i Kirkens program for unge kvinner. Undervisning om menneskenes guddommelige opphav, natur og muligheter er fremtredende i “Familien – en erklæring til verden”. Guddommelig natur og opphøyelse er viktige og avholdte læresetninger i Kirken.

Gjør troen på opphøyelse siste dagers hellige til polyteister?

For enkelte kan læren om at menneskene skulle strekke seg etter guddommelighet fremkalle bilder av oldtidens panteoner med konkurrerende guder. Slike forestillinger er uforenelige med Kirkens lære. Siste dagers hellige tror at Guds barn alltid vil tilbe ham. Vår utvikling vil aldri endre hans identitet som vår Fader og vår Gud. Vårt opphøyde og evige forhold til ham vil være en del av den “fylde av glede” han ønsker for oss.

Siste dagers hellige tror også sterkt på det guddommeliges grunnleggende enhet. De tror at selv om Gud Faderen, Jesus Kristus Sønnen og Den hellige ånd er adskilte personer, er de forenet i hensikt og lære.47 Det er i dette lys at siste dagers hellige forstår Jesu bønn for sine disipler gjennom tidene: “At de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss.”48

Hvis menneskene ikke lever i harmoni med Guds godhet, kan de ikke vokse inn i Guds herlighet. Joseph Smith sa at “himmelens krefter hverken kan kontrolleres eller nyttes uten at det skjer ifølge rettferdighetens prinsipper”. Når menneskene forlater Guds uselviske hensikter og normer, “trekker himlene seg tilbake [og] Herrens Ånd bedrøves”.49 Stolthet er uforenelig med fremgang. Uenighet er umulig mellom opphøyde personer.

Hvordan ser siste dagers hellige på opphøyelse?

Ettersom menneskenes virkelighetsoppfatning nødvendigvis er begrenset i jordelivet, strever religioner med å tilstrekkelig kunne formulere sitt syn på evig herlighet. Apostelen Paulus skrev: “Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.”50 Disse begrensningene kan lett gjøre at forestillinger om frelse blir tegneserieaktige når de fremstilles i populærkulturen. For eksempel fremstilles ofte Skriftenes uttrykk for frelsens dype fred og overveldende glede som det velkjente bildet av mennesker som sitter på sine egne skyer og spiller harpe etter døden. De siste dagers helliges lære om opphøyelse reduseres ofte på samme måte i media til et tegneserieaktig bilde av mennesker som får sine egne planeter.

En sky og en harpe er neppe et tilfredsstillende bilde av evig glede, selv om de fleste kristne vil være enige i at inspirert musikk kan være en liten forsmak på gleden ved evig frelse. På samme måte, selv om få siste dagers hellige ville identifisere seg med karikaturene av å ha sin egen planet, ville de fleste være enige i at den ærefrykt som skaperverket vekker, sier noe om våre kreative muligheter i evigheten.

Siste dagers hellige har en tendens til å forestille seg opphøyelse gjennom linsen av det som er hellig i jordelivet. De ser guddommelighetens kime i gleden over å føde og oppdra barn og den intense kjærligheten de føler for disse barna, i trangen til å strekke seg ut i barmhjertighetstjeneste for andre, i øyeblikk da de blir overrumplet av universets skjønnhet og orden, og i den forankrende følelsen av å inngå og holde guddommelige pakter. Kirkens medlemmer forestiller seg i mindre grad opphøyelsen gjennom bilder av hva de vil motta, og mer gjennom mellommenneskelige forhold de har nå, og hvordan disse forholdene kan bli lutret og løftet. Skriftene lærer oss: “Den samme sosiale omgang som finnes blant oss her, vil finnes blant oss der, men der vil den være ledsaget av evig herlighet, en herlighet vi ikke nyter godt av nå.”51

Hvor viktig er læren om opphøyelse for siste dagers helliges tro generelt?

Læren om at mennesker har en guddommelig natur og fremtid, former siste dagers helliges syn på grunnleggende lære. Kanskje aller viktigst er det at troen på en guddommelig natur hjelper oss å sette større pris på Jesu Kristi forsoning. Selv om mange kristne teologer har uttrykt omfanget av Frelserens forsoning ved å vektlegge menneskets fordervelse, forstår siste dagers hellige omfanget av Kristi forsoning ut fra de enorme mulighetene som den åpner for menneskene. Kristi forsoning tilveiebringer ikke bare tilgivelse for synd og seier over døden. Den forløser også ufullkomne relasjoner, helbreder de åndelige sår som kveler vekst, og styrker og gjør den enkelte i stand til å utvikle Kristi egenskaper.52 Siste dagers hellige tror at det bare er ved hjelp av Jesu Kristi forsoning at vi kan ha et sikkert håp om evig herlighet, og at vi bare fullt ut kan få tilgang til kraften i hans forsoning ved vår tro på Jesus Kristus, omvendelse, dåp, og ved å motta Den hellige ånds gave og holde ut til enden ved å følge Kristi undervisning og eksempel.53 Derfor kan de som blir som Gud og trer inn i fylden av hans herlighet, beskrives som de som har blitt “fullkommengjort gjennom Jesus, den nye pakts mellommann, som utførte denne fullkomne forsoning ved å utgyte sitt eget blod”.54

En bevissthet om menneskets guddommelige muligheter påvirker også de siste dagers helliges forståelse av evangelieprinsipper, som for eksempel betydningen av guddommelige bud, templers funksjon og handlefrihetens hellighet. Troen på at mennesket faktisk er Guds barn, endrer også siste dagers helliges adferd og holdninger. Til og med i samfunn der tilfeldig sex og sex før ekteskapet anses som akseptabelt, bevarer for eksempel siste dagers hellige en dyp ærbødighet for den Gudgitte forplantningsevnen og den sterke forening som seksuell intimitet gir, og følger en høyere norm med hensyn til bruken av disse hellige kreftene. Studier tyder på at siste dagers hellige legger usedvanlig stor vekt på ekteskap og foreldreansvar,55 noe som blant annet er en konsekvens av sterk tro på våre himmelske foreldre og en beslutning om å strekke oss etter denne guddommeligheten.

Konklusjon

Alle mennesker er barn av kjærlige himmelske foreldre og har en kime av guddommelighet i seg. I sin uendelige kjærlighet oppfordrer Gud sine barn til å utvikle sine evige muligheter ved Guds nåde og ved hjelp av vår Herre Jesu Kristi forsoning.56 Læren om menneskets evige muligheter til å bli mer lik sin himmelske Fader står sentralt i Jesu Kristi evangelium og inspirerer kjærlighet, håp og takknemlighet i trofaste siste dagers hellige.