Flergifte og familier i Utahs tidlige historie
forrige neste

“Flergifte og familier i Utahs tidlige historie”, Artikler om emner i evangeliet (2016)

“Flergifte og familier i Utahs tidlige historie”, Artikler om emner i evangeliet

Flergifte og familier i Utahs tidlige historie

Bibelen og Mormons bok lærer oss at ekteskap mellom én mann og én kvinne er Guds norm, unntatt i bestemte perioder når han har erklært noe annet.1

I overensstemmelse med en åpenbaring til Joseph Smith ble praktisering av flergifte – ekteskap mellom én mann og to eller flere kvinner – innstiftet blant medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige tidlig på 1840-tallet. Deretter, i mer enn et halvt århundre, ble flergifte praktisert av noen siste dagers hellige. Bare Kirkens president hadde nøklene til å godkjenne nye polygame vielser.2 I 1890 inspirerte Herren Kirkens president Wilford Woodruff til å utstede en uttalelse som førte til at praktisering av flergifte i Kirken ble avviklet. I denne uttalelsen, kjent som manifestet, erklærte president Woodruff sin intensjon om å overholde amerikanske lover som forbød flergifte, og å bruke sin innflytelse til å overbevise Kirkens medlemmer om å gjøre det samme.3

Etter manifestet ble monogami forfektet i Kirken både fra talerstolen og gjennom pressen. Unntaksvis ble noen nye polygame vielser utført mellom 1890 og 1904, spesielt i Mexico og Canada, utenfor amerikanske lovers myndighetsområde. Et lite antall polygame vielser ble utført i USA i løpet av disse årene.4 I 1904 ble nye polygame vielser strengt forbudt i Kirken.5 I dag kan ingen som praktiserer flergifte, bli eller fortsette å være medlem av Kirken.

Denne artikkelen handler først og fremst om flergifte slik det ble praktisert av siste dagers hellige mellom 1847 og 1890, etter deres utvandring til Vest-USA og før manifestet.

Siste dagers hellige forstår ikke alle Guds hensikter med at han gjennom sine profeter innstiftet praktiseringen av flergifte på 1800-tallet. Mormons bok nevner én grunn til at Gud befalte det – å øke antall barn som blir født i evangeliets pakt for å “oppreise [Herren] avkom” (Jakobs bok 2:30). Flergifte resulterte i at et stort antall barn ble født i trofaste siste dagers hellige hjem.6 Det formet også 1800-tallets mormonsamfunn på andre måter. Ekteskap ble tilgjengelig for praktisk talt alle som ønsket det. De økonomiske ulikhetene ble redusert når økonomisk vanskeligstilte kvinner giftet seg inn i mer økonomisk stabile husstander,7 og giftermål over etniske skillelinjer økte, noe som bidro til å forene en mangfoldig innvandrerbefolkning.8 Flergifte bidro også til å skape og styrke en følelse av samhold og gruppetilhørighet blant siste dagers hellige. Kirkens medlemmer begynte å se på seg selv som et “folk til eiendom”,9 som ved pakt var bundet til å gjennomføre Guds befalinger til tross for ytre motstand, og var villig til å tåle utstøtelse for sine prinsipper.10

For disse tidlige siste dagers hellige var flergifte et religiøst prinsipp som krevde personlig oppofrelse. Beretninger etter menn og kvinner som praktiserte flergifte, vitner om utfordringene og vanskelighetene de opplevde, for eksempel økonomiske vanskeligheter, mellommenneskelige konflikter og noen hustruers lengsel etter støttende fellesskap med sin mann.11 Men beretningene forteller også om den kjærlighet og glede mange opplevde i familien. De trodde det var en befaling fra Gud den gangen, og at lydighet ville gi store velsignelser til dem og deres etterkommere, både på jorden og i livet heretter. Selv om det var mye kjærlighet, ømhet og hengivenhet i mange polygame ekteskap, var praksisen generelt mer basert på religiøs tro enn på romantisk kjærlighet.12 Kirkens ledere underviste at de som deltok i flergifte, skulle søke å utvikle en storsinnet uselviskhet og Kristi rene kjærlighet overfor alle involverte.

I årene da flergifte ble undervist offentlig, var alle siste dagers hellige forventet å akseptere prinsippet som en åpenbaring fra Gud.13 Det var imidlertid ikke alle som var forventet å etterleve det. Faktisk kunne ikke dette ekteskapssystemet ha vært allmenngyldig på grunn av tallforholdet mellom menn og kvinner.14 Kirkens ledere betraktet flergifte som en befaling til Kirken generelt, samtidig som de erkjente at personer som ikke fulgte denne praksisen, likevel kunne være anerkjent av Gud.15 Kvinner kunne fritt velge sin ektefelle, om de ville inngå i en polygam eller en monogam forening, eller om de ville gifte seg i det hele tatt.16 Noen menn inngikk flergifte fordi de ble bedt om å gjøre det av Kirkens ledere, mens andre innledet prosessen selv. Alle trengte godkjennelse fra Kirkens ledere før de kunne inngå flergifte.17

Tidens gang formet opplevelsen av livet i et polygamt ekteskap. Nesten alle som praktiserte det de første årene, måtte overvinne sine egne fordommer mot flergifte og tilpasse seg livet i polygame familier. Oppgaven med å rydde et goldt landskap på midten av 1800-tallet forsterket utfordringene for familier som lærte å praktisere prinsippet flergifte. Hvor familien bodde – om det var i Salt Lake City, med dens mange sosiale og kulturelle muligheter, eller det landlige innlandet, hvor slike muligheter var færre – utgjorde en forskjell i hvordan flergifte ble opplevd. Det er derfor vanskelig å foreta riktige generaliseringer om flergifte.

Man kan likevel se noen mønstre, og de imøtegår noen myter. Selv om enkelte ledere hadde store polygame familier, hadde to tredjedeler av polygame menn, bare to hustruer samtidig.18 Kirkens ledere var klar over at flergifte kunne være spesielt vanskelig for kvinner. Skilsmisse var derfor tilgjengelig for kvinner som var ulykkelige i sitt ekteskap. Gjengifte var også lett tilgjengelig.19 Kvinner giftet seg i relativt ung alder de første ti årene av Utah-bosetningen (16‒17 år eller, en sjelden gang, yngre), noe som var vanlig for kvinner i nybyggerområder på den tiden.20 I likhet med andre steder, giftet kvinner seg i eldre alder etterhvert som samfunnet modnet. Nesten alle kvinner giftet seg, og det samme gjorde en stor andel menn. Faktisk ser det ut til at en større andel menn i Utah giftet seg enn andre steder i USA på den tiden. Sannsynligvis halvparten av dem som bodde i territoriet Utah i 1857, opplevde livet i en polygam familie som ektemann, hustru eller barn.21 I 1870 levde 25 til 30 prosent av befolkningen i polygame husstander, og det ser ut til at prosentandelen fortsatte å synke de neste 20 årene.22

Opplevelsen av flergifte på slutten av 1800-tallet var vesentlig forskjellig fra tidligere årtier. I 1862 begynte amerikanske myndigheter å vedta lover mot praktisering av flergifte. Utenforstående motstandere organiserte et fremstøt mot praksisen, og sa at de håpet å beskytte Kirkens kvinner og den amerikanske sivilisasjon. På sin side var det mange siste dagers hellige kvinner som offentlig forsvarte praktisering av flergifte, og hevdet at de var frivillige deltagere.23

Etter at USAs høyesterett fastslo at anti-polygami-lovene var konstitusjonelle i 1879, begynte føderale tjenestemenn å straffeforfølge polygame ektemenn og hustruer i 1880-årene.24 Da siste dagers hellige mente at disse lovene var urettferdige, gjennomførte de sivil ulydighet ved å fortsette å praktisere flergifte og ved å forsøke å unngå arrestasjon. Når de ble dømt, betalte de bøter og sonet sin fengselsstraff. For å hjelpe sin mann å unngå rettsforfølgelse, trådte polygame hustruer ofte inn i andre husstander eller gikk i skjul under falskt navn, spesielt når de var gravide eller etter en fødsel.25

I 1890, da president Woodruffs manifest opphevet befalingen om å praktisere flergifte, hadde mormonsamfunnet utviklet en sterk og lojal kjerne av medlemmer, som for det meste besto av innvandrere fra Europa og det østlige USA. Den demografiske sammensetningen av Kirkens medlemmer i verden hadde imidlertid begynt å forandre seg. Fra og med 1890-tallet ble konvertitter utenfor USA bedt om å bygge opp Kirken i sine hjemland istedenfor å flytte til Utah. I de påfølgende tiårene migrerte de siste dagers hellige bort fra Great Basin-området for å søke nye muligheter. Flergifte hadde aldri blitt oppfordret utenfor konsentrerte befolkninger av siste dagers hellige. Særlig i disse nyopprettede forsamlingene utenfor Utah ble monogame familier sentrale for religiøs tilbedelse og lærdom. Etterhvert som Kirken vokste og spredte seg utover det vestlige USA, var den monogame kjernefamilien godt egnet for en stadig mer mobil og spredt medlemsmasse.

For mange som praktiserte det, var flergifte et betydelig offer. Til tross for vanskelighetene noen opplevde, fortsatte trofastheten blant dem som praktiserte flergifte å gavne Kirken på utallige måter. Gjennom slektslinjene til disse hellige på 1800-tallet har det kommet mange siste dagers hellige som har vært trofaste mot sine evangeliepakter som rettskafne mødre og fedre, lojale Jesu Kristi disipler, trofaste medlemmer av, ledere i og misjonærer for Kirken. Selv om medlemmer Kirken i dag forbys å praktisere flergifte, hedrer og respekterer vår tids siste dagers hellige disse pionerene som ga så mye for sin tro, sin familie og sitt lokalsamfunn.