Beretninger om Det første syn
forrige neste

Beretninger om Det første syn

Joseph Smith skrev at Gud Faderen og Jesus Kristus viste seg for ham i et skogholt nær sine foreldres hjem vest i delstaten New York da han var cirka 14 år gammel. Joseph var bekymret for sine synder og usikker på hvilken åndelige vei han skulle følge, og søkte veiledning ved å delta på møter, lese i skriftene og be. Som svar fikk han en himmelsk tilkjennegivelse. Joseph fortalte om og dokumenterte Det første syn, slik det skulle bli kjent, ved flere anledninger. Han skrev eller fikk skrivere til å nedtegne fire forskjellige beretninger om synet.

Joseph Smith publisert to beretninger om Det første syn mens han levde. Den første av disse, som i dag er kjent som Joseph Smith – Historie, ble kanonisert i Den kostelige perle, og ble dermed den mest kjente beretningen. De to upubliserte beretningene, nedtegnet i Joseph Smiths første selvbiografi og en senere dagbok, ble stort sett glemt frem til historikere som arbeidet for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, gjenoppdaget og publiserte dem på 1960-tallet. Siden den gang har disse dokumentene blitt drøftet gjentatte ganger i Kirkens tidsskrifter, i verk trykt av kirkeeide og kirke-tilknyttede forleggere, og av siste dagers hellige fagfolk i andre sammenhenger.1 I tillegg til førstehåndsberetningene, finnes det også fem beskrivelser av Joseph Smiths syn som ble nedtegnet av hans samtidige.2

De forskjellige beretningene om Det første syn forteller en konsekvent historie, selv om de naturligvis har forskjellig vektlegging og forskjellige detaljer. Historikere forventer at når en person gjenforteller en opplevelse i mange sammenhenger til forskjellige målgrupper gjennom mange år, vil hver beretning understreke forskjellige aspekter av opplevelsen og inneholde unike detaljer. Faktisk finnes forskjeller omtrent som dem i beretningene om Det første syn, i de mange beretningene i Skriftene om Paulus’ syn på veien til Damaskus og apostlenes opplevelser på forklarelsens berg.3 Men til tross for forskjellene er det likevel en grunnleggende likhet i alle beretningene om Det første syn. Enkelte har feilaktig hevdet at ethvert avvik i gjenfortellingen av historien er bevis på fabrikasjon. Tvert imot gjør den rikholdige historiske opptegnelsen oss i stand til å lære mer om denne bemerkelsesverdige hendelsen enn vi kunne ha lært om den ikke var like godt dokumentert.

Beretninger om Det første syn

Hver beretning om Det første syn av Joseph Smith og hans samtidige, har sin egen historie og sammenheng som påvirket hvordan hendelsen ble husket, formidlet, og nedtegnet. Disse beretningene drøftes nedenfor.

1832-beretningen. Den tidligste kjente beretningen om Det første syn, den eneste beretningen som ble skrevet av Joseph Smith selv, finnes i en kort, upublisert selvbiografi som Joseph Smith utarbeidet i andre halvdel av 1832. I beretningen beskrev Joseph Smith sin bevissthet om sine egne synder og sin frustrasjon over ikke å finne en kirke som samsvarte med den han hadde lest om i Det nye testamente, og som ville føre ham til frelse og forløsning. Han la vekt på Jesu Kristi forsoning og den personlige forløsningen den tilbød. Han skrev at “Herren” viste seg og tilga syndene hans. Som følge av synet, opplevde Joseph glede og kjærlighet, selv om han sa at han ikke kunne finne noen som trodde på beretningen hans.

1835-beretningen. Høsten 1835 fortalte Joseph Smith om sitt første syn til Robert Matthews, en besøkende til Kirtland i Ohio. Gjenfortellingen, som ble nedtegnet i Josephs dagbok av hans skriver Warren Parrish, legger vekt på hans forsøk på å finne ut hvilken kirke som var den rette, motstanden han følte da han ba, og at det viste seg én guddommelig person som snart ble etterfulgt av en annen. Denne beretningen nevner også at det var engler som viste seg under synet.

1838-beretningen. Beretningen om Det første syn som er best kjent for siste dagers hellige i dag, er 1838-beretningen. Denne beretningen, som første gang ble publisert i Times and Seasons i 1842, Kirkens avis i Nauvoo, Illinois, var en del av en lengre historie som ble diktert av Joseph Smith mellom perioder med intens motstand. Mens 1832-beretningen legger vekt på den mer personlige historien om Joseph Smith som en ung mann som søker tilgivelse, fokuserer 1838-beretningen på synet som begynnelsen til “[Kirkens] opprinnelse og fremgang”. I likhet med 1835-beretningen, er det sentrale spørsmålet i denne beretningen hvilken kirke som er den rette.

1842-beretningen. Denne beretningen ble skrevet som svar på en forespørsel om informasjon fra redaktøren for avisen Chicago Democrat, John Wentworth, og ble trykt i Times and Seasons i 1842. (“Wentworth-brevet”, slik det er alminnelig kjent, er også kilden til trosartiklene.)4 Beretningen, som var ment for publisering til en målgruppe som ikke var kjent med mormonenes tro, er kortfattet og lettfattelig. Som i tidligere beretninger, bemerket Joseph Smith forvirringen han opplevde, og at to personer viste seg som svar på hans bønn. Året etter sendte Joseph Smith denne beretningen med mindre endringer til en historiker ved navn Israel Daniel Rupp, som publiserte den som et kapittel i sin bok He Pasa Ekklesia [Hele Kirken]: An Original History of the Religious Denominations at Present Existing in the United States [En opprinngelig historie om de religiøse trosretninger som nå finnes i USA].5

Annenhåndsberetninger. I tillegg til disse beretningene fra Joseph Smith selv, ble fem beretninger skrevet av samtidige som hørte Joseph Smith tale om synet.

Innvendinger mot beretningene om Joseph Smiths første syn

Variasjonen av og antallet beretninger om Det første syn har fått noen kritikere til å stille spørsmål ved om Joseph Smiths beskrivelser samsvarer med det han virkelig opplevde. To innvendinger fremsettes ofte mot hans troverdighet: Den første setter spørsmålstegn ved Joseph Smiths erindring om hendelsene, og den andre spør om han pyntet på elementer i historien med tiden.

Erindring. Én innvending mot Joseph Smiths første syn hevder at historiske bevis ikke støtter Joseph Smiths beskrivelse av en religiøs vekkelse i Palmyra i New York og omegn i 1820. Noen hevder at dette undergraver både Josephs påstand om en uvanlig religiøs glød og selve beretningen om synet.

Skriftlige bevis støtter imidlertid Joseph Smiths uttalelser om vekkelsene. Området der han bodde, ble kjent for sin religiøse glød og var utvilsomt et av opphavsstedene for religiøse vekkelser. Historikere beskriver området som “det avsvidde distrikt” fordi predikanter utarmet jorden ved å holde leirmøter og søke konvertitter tidlig på 1800-tallet.6 I juni 1818 var det for eksempel et metodistisk leirmøte i Palmyra, og sommeren etter møttes metodistene igjen i Vienna (nå Phelps) i New York, 24 kilometer fra familien Smiths gård. Dagbøkene til en omreisende metodistpredikant dokumenterer stor religiøs vekkelse i Josephs geografiske område i 1819 og 1820. De forteller at pastor George Lane, en vekkelsespredikant fra metodistene, var i dette området begge årene, og talte om “hvordan Gud tilveiebringer reformasjoner”.7 Dette historiske beviset er forenlig med Josephs beskrivelse. Han sa at den uvanlige religiøse vekkelsen i hans område “begynte hos metodistene”. Joseph uttalte faktisk at han ble “noe tiltrukket” av metodismen.8

Utbrodering. Den andre innvendingen som ofte fremsettes mot beretningene om Joseph Smiths første syn, er at han pyntet på historien med tiden. Denne innvendingen fokuserer på to detaljer – antallet og identiteten til de himmelske personene Joseph Smith hevdet at han så. Josephs beretninger om Det første syn beskriver de himmelske personene i større detalj etter hvert. 1832-beretningen lyder: “Herren åpnet himmelen over meg, og jeg så Herren.” I 1838-beretningen sier han: “Jeg så to personer,” og den ene presenterte den andre som “min elskede Sønn”. Som følge av dette har kritikere hevdet at Joseph Smith begynte med å si at han hadde sett én person – “Herren” – og endte opp med å hevde å ha sett både Faderen og Sønnen.9

Det finnes andre, mer forenlige måter å se bevisene på. Innledningsvis må det anerkjennes at det er en grunnleggende harmoni i beretningen over tid: Tre av de fire beretningene erklærer tydelig at to personer viste seg for Joseph Smith i Det første syn. Joseph Smiths 1832-beretning skiller seg ut, ettersom den kan leses som at den viser til én eller to personer. Hvis den leses som at den viser til én himmelsk person, må det sannsynligvis være til personen som tilga hans synder. Ifølge senere beretninger ba den første guddommelige personen Joseph Smith om å høre den andre, Jesus Kristus, som så fremførte hovedbudskapet, som omfattet budskapet om tilgivelse.10 Joseph Smiths 1832-beretning kan med andre ord ha fokusert på Jesus Kristus som den som bringer tilgivelse.

En annen måte å lese 1832-beretningen på er at Joseph Smith viste til to personer, og at han kalte dem begge for “Herre”. Innvendingen om utbrodering forutsetter at 1832-beretningen bare beskriver at én guddommelig person viste seg. Men 1832-beretningen sier ikke at det bare var én som viste seg. Legg merke til at de to henvisningene til “Herre” er adskilt i tid: Først åpner “Herren” himlene, og så ser Joseph Smith “Herren”. Denne måten å lese beretningen på er forenlig med Josephs 1835-beretning, hvor én person viser seg først, etterfulgt av en annen like etterpå. 1832-beretningen kan altså med rimelighet leses som at Joseph Smith så en person som så presenterte en annen, og at han omtalte dem begge som “Herren”: “Herren åpnet himmelen over meg, og jeg så Herren.”11

Josephs stadig mer konkrete beskrivelser kan dermed overbevisende leses som bevis på økende innsikt som samler seg over tid, basert på erfaring. Delvis kan forskjellene mellom 1832-beretningen og senere beretninger ha noe å gjøre med forskjellene på det skrevne og det talte ord. 1832-beretningen er første gang Joseph Smith forsøkte å skrive ned sin historie. Samme år skrev han til en venn at han følte seg fanget av “papir, penn og blekk og et forvridd, brutt, forvirret og ufullkomment språk”. Han kalte det skrevne ord et “lite og trangt fengsel”.12 Tilleggene i de senere beretningene er lettere å forstå og til og med å forvente når vi vet at de trolig ble diktert – et godt hjelpemiddel for Joseph Smith, som gjorde at ordene kunne flyte lettere.

Konklusjon

Joseph Smith vitnet flere ganger om at han hadde opplevd et bemerkelsesverdig syn av Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus. Hverken sannheten av Det første syn eller argumentene mot det kan bevises ved historieforskning alene. Å vite om Joseph Smiths vitnesbyrd er sant, krever at enhver oppriktig sannhetssøker studerer opptegnelsen og deretter utviser tilstrekkelig tro på Kristus til å spørre Gud i oppriktig, ydmyk bønn om opptegnelsen er sann. Dersom søkeren ber med den ærlige hensikt å handle ifølge svaret som Den hellige ånd åpenbarer, vil sannheten av Joseph Smiths syn bli tilkjennegitt. På denne måten kan enhver vite at Joseph Smith snakket ærlig da han erklærte: “Jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det.”13