Manifestet og slutten på flergifte

På store deler av 1800-tallet praktiserte et betydelig antall medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige flergifte – ekteskap mellom én mann og mer enn én kvinne. Begynnelsen og slutten på praksisen ble ledet ved åpenbaring gjennom Guds profeter. Den første befalingen om å praktisere flergifte kom gjennom Joseph Smith, Kirkens grunnleggende profet og president. I 1890 utstedte president Wilford Woodruff manifestet, som førte til slutten på flergifte i Kirken.

Avviklingen av flergifte krevde stor tro og noen ganger kompliserte, smertefulle – og intenst personlige – avgjørelser av de enkelte medlemmer og ledere i Kirken. I likhet med begynnelsen av flergifte i Kirken, var avviklingen av praksisen en prosess snarere enn en enkelt hendelse. Åpenbaring kom “linje på linje og bud på bud”.¹

Antipolygami-lover og sivil ulydighet

I et halvt århundre, fra og med begynnelsen av 1840-tallet, betraktet Kirkens medlemmer flergifte som en befaling fra Gud, en tvingende nødvendighet som bidro til å “oppreise” rettferdige etterkommere for Herren.² Selv om ikke alle Kirkens medlemmer var forventet å inngå flergifte, trodde de som gjorde det, at de ville bli velsignet for sin deltagelse. Mellom 1850- og 1880-årene levde mange siste dagers hellige i polygame familier som ektemenn, hustruer eller barn.³

I mange deler av verden var polygami sosialt akseptabelt og tillatt etter loven. Men i USA mente de fleste at praksisen var moralsk forkastelig. Disse innvendingene førte til at det ble fremmet lovforslag for å få slutt på polygami. Fra og med 1862 vedtok USAs myndigheter en rekke lover som hadde til hensikt å tvinge siste dagers hellige til å gi avkall på flergifte.⁴

Stilt overfor disse tiltakene hevdet siste dagers hellige at flergifte var et religiøst prinsipp som var beskyttet under USAs grunnlov. Kirken organiserte et intenst juridisk forsvar hele veien til USAs høyesterett. I Reynolds v. USA (1879), avgjorde Høyesterett mot de siste dagers hellige: Religiøs tro var beskyttet ved lov, men religiøs praksis var det ikke. Etter rettens mening var ekteskap en sivil kontrakt som ble regulert av staten. Monogami var den eneste formen for ekteskap som ble godkjent av staten. “Polygami,” forklarte retten, “har alltid vært motbydelig blant Europas nordlige og vestlige nasjoner.”⁵

Siste dagers hellige ønsket oppriktig å være lojale borgere i USA, som de betraktet som en guddommelig grunnlagt nasjon. Men de aksepterte også flergifte som en befaling fra Gud, og mente at domstolen urettmessig ville frata dem deres rett til å følge Guds befalinger.

Konfrontert med disse motstridende lojalitetene, oppfordret Kirkens ledere medlemmene til å adlyde Gud fremfor mennesker. Mange siste dagers hellige begynte å utøve sivil ulydighet på 1880-tallet, ved å fortsette å leve i flergifte og inngå nye polygame ekteskap.⁶ Føderale myndigheter reagerte ved å iverksette lovgivning med stadig sterkere straff.

Mellom 1850 og 1896 var Utah et territorium underlagt USAs myndigheter, noe som betydde at føderale tjenestemenn i Washington, D.C. hadde stor innflytelse i lokale saker. I 1882 vedtok USAs kongress Edmunds lovforslag, som gjorde samboerskap ulovlig (tolket som en mann som bodde sammen med mer enn én hustru), og kunne straffes med seks måneders fengsel og en bot på 300 dollar. I 1887 vedtok Kongressen Edmunds-Tuckers lovforslag for å straffe selve Kirken, ikke bare dens medlemmer. Loven oppløste Kirkens aksjeselskap og ga ordre om at alle Kirkens eiendommer med verdi på over 50 000 dollar skulle avhendes til myndighetene.

Denne statlige motstanden styrket de helliges beslutning om å motstå det de mente var urettferdige lover. Polygame menn gikk i dekning, noen ganger i mange år om gangen, flyttet fra hus til hus og bodde hos venner og slektninger. Andre tok dekknavn og flyttet til avsidesliggende steder i Syd-Utah, Arizona, Canada og Mexico.⁷ Mange unnslapp rettsforfølgelse. Mange andre ble arrestert, sa seg skyldig og godtok bøter og fengselsstraff.

Dette antipolygami-fremstøtet skapte stor uro i mormonsamfunnene. Når ektemennene dro sin vei, måtte hustruer og barn ta seg av gårder og virksomheter, noe som førte til at inntektene gikk ned og det ble økonomiske nedgangstider. Fremstøtet ble også en belastning for familier. Nybakte medhustruer måtte bo adskilt fra sin mann, og deres konfidensielle ekteskap var bare kjent for noen få. Gravide kvinner valgte ofte å gå i dekning, noen ganger på avsidesliggende steder, istedenfor å risikere å bli stevnet for å vitne i retten mot sin mann. Barn levde i frykt for at familiene deres skulle bli oppsplittet eller at de ville bli tvunget til å vitne mot foreldrene. Noen barn gikk i dekning og levde under falskt navn.⁸

Til tross for utallige vanskeligheter ble mange siste dagers hellige overbevist om at antipolygami-fremstøtet var nyttig for å oppnå Guds hensikter. De vitnet om at Gud ydmyket og renset sitt paktsfolk slik han hadde gjort i tidligere tider. Myron Tanner, en biskop i Provo i Utah, følte at “undertrykkelsens hånd som ble lagt på foreldrene, gjorde mer for å overbevise våre barn om mormonismens sannhet enn noe annet kunne ha gjort”.⁹ Fengsling for “samvittighets skyld” viste seg å bli oppbyggende for mange. George Q. Cannon, en rådgiver i Det første presidentskap, kom fornyet tilbake fra sine fem måneder i Utah fengsel. “Cellen min har virket som et himmelsk sted, og jeg føler at engler har vært der,” skrev han.¹⁰

Kirken fullførte og innviet to templer under antipolygami-fremstøtet, en bemerkelsesverdig prestasjon.¹¹ Men etterhvert som presset fra føderale myndigheter økte, ble mange vesentlige sider ved Kirkens styre alvorlig hemmet, og sivil ulydighet virket stadig mer uholdbart som en langsiktig løsning. Mellom 1885 og 1889 var de fleste apostler og stavspresidenter i dekning eller i fengsel. Etter at føderale agenter begynte å beslaglegge Kirkens eiendom i samsvar med Edmunds-Tuckers-loven, ble det vanskeligere å lede Kirken.¹²

Manifestet

Etter to tiår med forsøk på enten å forhandle om en endring i loven eller å unngå dens katastrofale konsekvenser, begynte Kirkens ledere å undersøke alternative reaksjoner. I 1885 og 1886 opprettet de bosettinger i Mexico og Canada, utenfor amerikanske lovers myndighetsområde, hvor polygame familier kunne leve fredelig. I håp om at en moderering i standpunkt ville føre til en reduksjon i fiendtligheten, rådet Kirkens ledere polygame ektemenn til å bo åpenlyst sammen med bare én av sine hustruer, og anbefalte at flergifte ikke skulle undervises offentlig. I 1889 forbød Kirkens autoriteter inngåelse av nye polygame ekteskap i Utah.¹³

Kirkens ledere søkte ydmykt veiledning fra Herren og anstrengte seg for å finne ut hva de skulle gjøre. Både president John Taylor og president Wilford Woodruff følte at Herren veiledet dem til å holde stø kurs og ikke gi avkall på flergifte.¹⁴

Denne inspirasjonen kom mens det fortsatt fantes muligheter for juridisk oppreisning. Den siste av disse mulighetene forsvant i mai 1890, da USAs Høyesterett fastholdt at Edmunds-Tuckers lovforslag var i harmoni med grunnloven, slik at inndragingen av Kirkens eiendom kunne fortsette. President Woodruff så at Kirkens templer og dets ordinanser nå sto i fare. Tynget av denne trusselen ba han inderlig angående saken. “Herren viste meg ved syn og åpenbaring,” sa han senere, “nøyaktig hva som ville skje hvis vi ikke stanset denne praksis,” med henvisning til flergifte. “Alle templene [ville] fare ut av våre hender.” Gud “har fortalt meg nøyaktig hva vi skal gjøre, og hva resultatet ville bli om vi ikke gjorde det”.¹⁵

Den 25. september 1890 skrev president Woodruff i dagboken sin at han var “nødt til å handle for Kirkens timelige frelse”. Han sa: “Etter å ha bedt til Herren og følt meg inspirert av hans Ånd, har jeg utstedt … [en] erklæring.”¹⁶ Denne erklæringen, som nå er utgitt i Lære og pakter som Offisiell erklæring 1, ble offentliggjort 25. september og ble kjent som Manifestet.¹⁷

Manifestet ble omhyggelig formulert for å håndtere den umiddelbare konflikten med USAs myndigheter. “Vi underviser ikke om polygami eller flergifte og tillater heller ikke at noen praktiserer det,” sa president Woodruff. “Ettersom Kongressen har vedtatt lover som forbyr polygame ekteskap og landets høyesterett har sagt at disse lovene er i pakt med landets grunnlov, erklærer jeg herved at jeg akter å innordne meg disse lovene, og med den innflytelse jeg har over medlemmene i den Kirke jeg presiderer over, vil jeg be dem om å gjøre det samme.”¹⁸

Medlemmene av De tolvs quorum hadde forskjellige reaksjoner på manifestet. Franklin D. Richards var sikker på at det var “Herrens verk”. Francis M. Lyman sa at “han hadde sluttet seg fullt ut til manifestet så snart han hørte det”.¹⁹ Ikke alle De tolv godtok dokumentet umiddelbart. John W. Taylor sa at han “ikke følte helt godt med det” i begynnelsen.²⁰ John Henry Smith innrømmet oppriktig at “manifestet hadde gjort ham dypt urolig”, og at han fremdeles var “noe usikker” med hensyn til det.²¹ I løpet av en uke stemte imidlertid alle medlemmer av De tolv for å oppholde manifestet.

Manifestet ble formelt fremlagt for Kirken under den halvårlige generalkonferansen i Salt Lake tabernakel i oktober 1890. Mandag 6. oktober sto Orson F. Whitney, en biskop i Salt Lake City, på talerstolen og leste trosartiklene, som omfattet setningen om at siste dagers hellige tror på å “adlyde, hedre og oppholde lovene”. Disse artiklene ble oppholdt ved oppløftet hånd. Whitney leste så manifestet, og Lorenzo Snow, president for De tolvs quorum, foreslo at dokumentet skulle godtas som “autoritativt og bindende”. Forsamlingen ble så bedt om å stemme over dette forslaget. Deseret News skrev at avstemningen var “enstemmig”. De fleste stemte for, men det var noen som avsto fra å stemme.²²

Vanlige siste dagers hellige godtok manifestet med forskjellig grad av forbehold. Mange var ikke klare for at flergifte skulle bli avviklet. Hjelpeforeningens generalpresident Zina D. H. Young, som skrev i dagboken sin den dagen manifestet ble fremlagt for Kirken, skildret øyeblikkets kvaler: “I dag ble alles hengivenhet satt på prøve, men de vendte seg til Gud og innrettet seg.”²³ Manifestet vakte usikkerhet om fremtiden for noen relasjoner. Eugenia Washburn Larsen, som fryktet det verste, sa at hun følte “tett mørke” når hun forestilte seg at hun selv og andre hustruer og barn ville bli “overlatt til seg selv” av ektemennene.²⁴ Andre medhustruer reagerte imidlertid på manifestet med “stor lettelse”.²⁵

Etter manifestet

Siste dagers hellige tror at Herren åpenbarer sin vilje “linje på linje, bud på bud, litt her og litt der”.²⁶ Medlemmer av Kirken som levde i 1890, trodde for det meste at manifestet var “Herrens verk”, ifølge Franklin D. Richards. Manifestets fulle konsekvenser var imidlertid ikke tydelige i begynnelsen. Dets omfang måtte utredes, og autoritetene var uenige om hvordan de best skulle gå frem. “Vi har blitt ledet til vårt nåværende standpunkt litt etter litt,” forklarte apostel Heber J. Grant.²⁷ Med tid og innsats for å motta fortsatt åpenbaring, skjønte Kirkens medlemmer “litt etter litt” hvordan manifestet skulle tolkes på veien videre.

Til å begynne med trodde mange av Kirkens ledere at manifestet bare “utsatte” flergifte på ubestemt tid.²⁸ Etter å ha etterlevd, undervist og lidd for flergifte så lenge, var det vanskelig å forestille seg en verden uten det. George Q. Cannon, en rådgiver i Det første presidentskap, sammenlignet manifestet med Herrens utsettelse av befalingen om å bygge templer i Missouri på 1830-tallet, etter at de hellige ble utvist fra delstaten. I en preken som ble holdt umiddelbart etter at manifestet fikk tilslutning på generalkonferansen, siterte Cannon et skriftsted der Herren unnskylder dem som flittig søker å gjennomføre en befaling fra ham, bare for å bli forhindret av sine fiender: “Se, da ønsker jeg ikke lenger å kreve dette arbeide av disse menneskene, men å godta deres offer.”²⁹

Likevel var det mange praktiske saker som måtte avgjøres. Manifestet sa ingenting om hva eksisterende polygame familier skulle gjøre. På eget initiativ ble noen ektepar separert eller skilt som følge av manifestet. Andre ektemenn sluttet å bo sammen med alle unntatt én av sine hustruer, men fortsatte å gi økonomisk og følelsesmessig støtte til alle som var avhengig av dem.³⁰ På lukkede møter med lokale ledere fordømte Det første presidentskap menn som forlot sine hustruer med manifestet som unnskyldning. “Jeg lovte ikke, og hverken ville eller kunne love at dere kunne svikte deres hustruer og barn,” fortalte president Woodruff mennene. “Dette kan dere ikke gjøre med æren i behold.”³¹

Da de trodde at de pakter de inngikk med Gud og deres ektefeller, måtte overholdes fremfor alt annet, fortsatte mange ektemenn, herunder Kirkens ledere, å bo sammen med sine medhustruer og få barn med dem til langt ut på 1900-tallet.³² Fortsatt samliv utsatte disse parene for trusselen om rettsforfølgelse, akkurat slik det gjorde før manifestet. Men disse truslene ble markert redusert etter 1890. Manifestet markerte et nytt forhold til føderale myndigheter og nasjonen. Forfølgelse av polygamister avtok, polygame hustruer kom frem fra dekning og antok sitt rette etternavn, og ektemenn hadde friere sosialt samkvem med sine familier, særlig etter at USAs president Benjamin Harrison ga generelt amnesti til mormonpolygamister i 1893.³³ Tre år senere ble Utah en delstat med en grunnlov som forbød polygami.

Manifestet erklærte president Woodruffs hensikt om å rette seg etter USAs lover. Det sa ingenting om andre lands lover. Helt siden det ble grunnlagt kolonier i Mexico og Canada, hadde Kirkens ledere utført flergifte i disse landene, og etter oktober 1890 ble det fortsatt utført flergifte i det stille der.³⁴ Som regel ble ikke disse ekteskapene fremmet av Kirkens ledere, og det var vanskelig å få dem godkjent. Enten en eller begge ektefellene som inngikk disse forbindelsene, måtte samtykke til å bli i Canada eller Mexico. I spesielle tilfeller ble et mindre antall polygame vielser utført i USA mellom 1890 og 1904, men hvorvidt disse vielsene var godkjent for å ha blitt utført i statene, er uklart.³⁵

Det nøyaktige antall nye polygame vielser som ble utført i disse årene, både i og utenfor USA, er ukjent. Beseglingsopptegnelser som ble ført i denne perioden, viste vanligvis ikke om en besegling var monogam eller polygam, noe som gjør det vanskelig å gjøre en grundig beregning. Man kan imidlertid få en viss oppfatning av omfanget i en kronologisk protokoll over vielser og beseglinger som ble ført av Kirkens skrivere. Mellom slutten av 1880-tallet og tidlig på 1900-tallet, i en tid da det var få templer og reisen til dem var lang og krevende, fikk siste dagers hellige ektepar som bodde langt unna templer, lov til å bli beseglet i ekteskapet utenfor dem.

Protokollen over “vielser og beseglinger som ble utført utenfor templet”, som ikke er helhetlig, viser at 315 vielser ble utført mellom 17. oktober 1890 og 8. september 1903.³⁶ Av de 315 vielsene som er registrert i protokollen, viser undersøkelser at 25 (7,9 %) var polygame vielser og 290 var monogame vielser (92,1 %). Nesten alle de monogame vielsene som ble registrert, ble utført i Arizona eller Mexico. Av de 25 polygame vielsene, fant 18 sted i Mexico, 3 i Arizona, 2 i Utah og 1 hver i Colorado og på en båt i Stillehavet. Generelt viser opptegnelsene at flergifte var en nedadgående praksis, og at Kirkens ledere handlet i god tro for å overholde betingelsene i manifestet slik de forsto dem.³⁷

Den nøyaktige prosessen hvorved disse ekteskapene ble godkjent, er fortsatt uklar. En stund måtte polygame vielser etter manifestet godkjennes av et medlem av Det første presidentskap. Det finnes imidlertid ingen endelige bevis på at avgjørelsene ble tatt av Det første presidentskap som helhet. President Woodruff overlot for eksempel vanligvis anmodninger om å tillate nye polygame vielser til president Cannons personlige vurdering.³⁸ På slutten av 1890-tallet var det i det minste noen av dem som hadde myndighet til å utføre beseglinger, som tilsynelatende anså seg som fri til enten å godta eller avslå anmodninger etter eget forgodtbefinnende, uavhengig av Det første presidentskap. Apostel Heber J. Grant rapporterte for eksempel at da han besøkte mormonenes bosettinger i Mexico i 1900, fikk han 10 søknader på én dag om polygame vielser. Han avslo alle sammen. “Jeg må innrømme,” sa han til en venn, “at jeg alltid har følt motvilje mot å gå imot denne typen dokumenter [som f.eks. manifestet].”³⁹

Det andre manifestet

Til å begynne med var det i stor grad ukjent for folk utenfor Kirken at det ble utført nye polygame vielser etter manifestet. Da det ble oppdaget, gjorde disse vielsene mange amerikanere urolige, spesielt etter at president George Q. Cannon uttalte i et intervju med New York Herald i 1899 at nye polygame vielser kunne utføres i Canada og Mexico.⁴⁰ Etter at B. H. Roberts, et medlem av De syttis første råd, ble valgt inn i USAs kongress, ble det kjent at Roberts hadde tre hustruer, og én av disse hadde han giftet seg med etter manifestet. En begjæring med 7 millioner underskrifter forlangte at Roberts ikke fikk innta sin plass i Kongressen. Kongressen rettet seg etter denne, og Roberts ble utestengt fra sitt embede.⁴¹

Utelukkelsen av B. H. Roberts utsatte mormonenes ekteskapsskikker for fornyet granskning. Kirkens president Lorenzo Snow utstedte en erklæring som presiserte at inngåelse av nye polygame ekteskap hadde opphørt i Kirken og at manifestet gjaldt alle deler av verden, råd han gjentok i enerom. Likevel fortsatte et lite antall nye polygame vielser å bli utført, trolig uten president Snows kjennskap eller godkjennelse. Etter at Joseph F. Smith ble Kirkens president i 1901, ble det også utført et lite antall nye polygame vielser i de tidlige årene av hans ledelse.⁴²

Kirkens rolle i disse vielsene ble gjenstand for intens offentlig debatt etter at Reed Smoot, en apostel, ble valgt inn i Senatet i 1903. Selv om Smoot var monogamist, førte hans apostelembede til at det ble rettet søkelys mot hans lojalitet til landet. Hvordan kunne Smoot forsvare både Kirkens lover, når noen av dens embedsmenn hadde utført, samtykket til eller deltatt i nye polygame vielser, og forsvare landets lover, som gjorde flergifte ulovlig? I fire år debatterte lovgiverne dette spørsmålet i langtrukne offentlige høringer.

Senatet innkalte mange vitner. Kirkens president Joseph F. Smith inntok vitneboksen i senatskammeret i mars 1904. Da han ble spurt, forsvarte han sine familieforhold og fortalte komiteen at han bodde sammen med sine hustruer og hadde fått barn med dem siden 1890. Han sa det ville være uhederlig av ham å bryte de hellige paktene han hadde inngått med sine hustruer og med Gud. Da han ble spurt om nye polygame vielser utført siden 1890, skilte president Smith omhyggelig mellom handlinger som var godkjent av Kirken, og stadfestet av Kirkens råd og konferanser, og handlinger som ble utført av individuelle medlemmer av Kirken. “Det har aldri vært en polygam vielse med samtykke eller tillatelse eller kjennskap eller godkjennelse fra Kirken siden manifestet,” vitnet han.⁴³

I denne juridiske rammen ønsket president Smith å beskytte Kirken samtidig som han sa sannheten. Hans vitnemål formidlet et skille Kirkens ledere lenge hadde forstått: Manifestet fjernet den guddommelige befalingen om at Kirken kollektivt skulle oppholde og forsvare flergifte. Den hadde så langt ikke forbudt noen å fortsette å praktisere eller utføre polygame vielser i samsvar med sin religiøse samvittighet.

Tiden var inne for en endring i denne forståelsen. Et flertall av mormonenes vielser hadde alltid vært monogame, og et skifte i retning monogami som den eneste godkjente formen hadde lenge vært på gang. I 1889 ble en livslang monogamist kalt til De tolvs quorum. Etter 1897 var alle nye apostler som ble kalt til De tolv, med ett unntak, monogamister da de ble utnevnt.⁴⁴ Siden 1890-tallet, da Kirkens ledere oppfordret medlemmene til å bli i sine hjemland og “bygge opp Sion” på disse stedene istedenfor å flytte til Utah som i tidligere år, ble det viktig for dem å overholde lovene som krevde monogami.

Under sin vitneforklaring i Senatet lovet president Smith offentlig å presisere Kirkens standpunkt til flergifte. Under generalkonferansen i april 1904 utstedte president Smith en kraftfull uttalelse, kjent som det andre manifestet, som knyttet straff til inngåelse av flergifte: “Hvis noen av Kirkens funksjonærer eller medlemmer utfører eller inngår en slik vielse, vil han være i overtredelse mot Kirken, og være underlagt dens regler og bestemmelser og bli utelukket fra den.”⁴⁵ Denne uttalelsen var godkjent av Kirkens ledende råd, og ble enstemmig oppholdt på konferansen som autoritativ og bindende for Kirken.⁴⁶

Det andre manifestet ble et vendepunkt. For første gang ble Kirkens medlemmer varslet om at nye polygame ekteskap ikke ville bli godkjent av Gud eller av Kirken. Det andre manifestet utvidet det førstes rekkevidde og omfang. “Da [manifestet] ble gitt,” forklarte eldste Francis M. Lyman, president for De tolv apostlers quorum, “informerte det ganske enkelt de hellige om at de ikke lenger behøvde å inngå flergifte, men det som ble gjort under konferansen i Salt Lake City den 6. april 1904 [det andre manifestet], gjorde det første manifestet til et forbud.”⁴⁷

Kirkens ledere formidlet alvoret i denne erklæringen til ledere og medlemmer på alle nivåer. President Lyman sendte brev til hvert medlem av De tolvs quorum, under ledelse av Det første presidentskap, og underrettet dem om at det andre manifestet ville bli “strengt håndhevet”.⁴⁸ I strid med rettledningen fortsatte to apostler, John W. Taylor og Matthias F. Cowley, å utføre og oppmuntre til nye polygame vielser etter det andre manifestet. De ble til slutt fjernet fra quorumet.⁴⁹ Taylor ble senere utelukket fra Kirken etter at han insisterte på sin rett til å fortsette å utføre polygame vielser. Cowley ble fratatt mulighet til å anvende prestedømmet, og innrømmet senere at han hadde tatt “fullstendig feil”.⁵⁰

Noen ektepar som inngikk flergifte mellom 1890 og 1904, gikk fra hverandre etter det andre manifestet, men mange andre bodde sammen i stillhet til ut på 1930-tallet og senere.⁵¹ Medlemmer av Kirken som forkastet det andre manifestet og fortsatte å forsvare flergifte offentlig eller foreta nye polygame vielser, ble innkalt til Kirkens disiplinærråd. Noen av dem som ble utelukket, samlet seg i uavhengige bevegelser og kalles noen ganger fundamentalister. Disse gruppene er ikke tilknyttet og støttes ikke av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Siden president Joseph F. Smiths tid har Kirkens presidenter gjentatte ganger understreket at Kirken og dens medlemmer ikke lenger har tillatelse til å inngå flergifte, og har understreket oppriktigheten av sine ord ved innstendig å be lokale ledere om å bringe medlemmer som ikke adlyder denne loven, frem for Kirkens disiplinærråd.

Konklusjon

Ekteskap mellom en mann og en kvinne er Guds norm for ekteskap, med mindre han erklærer noe annet, noe han gjorde gjennom sin profet Joseph Smith. Manifestet markerte starten på Kirkens vei tilbake til monogami, som er Kirkens norm i dag.⁵² I en tale på generalkonferansen kort tid etter at manifestet ble gitt, reflekterte president George Q. Cannon over åpenbaringsprosessen som førte til manifestet: “Kirkens presidentskap må handle akkurat slik dere handler,” sa han. “De må følge samme fremgangsmåte som dere må. De må stole på Guds åpenbaringer slik de kommer til dem. De kan ikke se enden fra begynnelsen slik Herren gjør.” “Alt vi kan gjøre,” sa Cannon, idet han talte om Det første presidentskap, “er å søke Herrens sinn og vilje, og når det kommer til oss, selv om det er i strid med enhver følelse vi tidligere har hatt, har vi ingen annen mulighet enn å gjøre det som Gud påpeker, og stole på ham.”⁵³