Mormons bok og DNA-studier

Oversikt

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige bekrefter at Mormons bok er hellig skrift på lik linje med Bibelen. Den inneholder en opptegnelse om Guds handlemåte med tre folkegrupper som utvandret fra det nære Østen eller Vest-Asia til Amerika flere hundre år før europeerne kom dit.¹

Selv om hovedhensikten med Mormons bok er mer åndelig enn historisk, har noen lurt på om folkevandringene som beskrives, er forenlige med vitenskapelige studier av oldtidens Amerika. Diskusjonen har dreid seg om fagområdet befolkningsgenetikk og nyvinninger innen DNA-vitenskap. Noen har hevdet at folkevandringene som er nevnt i Mormons bok, ikke fant sted fordi det meste av DNA-et som hittil er funnet i vår tids urbefolkninger, ligner mest på det som finnes i østasiatiske befolkninger.²

Grunnleggende prinsipper for befolkningsgenetikk tilsier imidlertid en mer forsiktig tilnærming til dataene. Genetikkens konklusjoner, i likhet med enhver vitenskaps konklusjoner, er foreløpige, og mye arbeid gjenstår for fullt ut å forstå opprinnelsen til urbefolkningene i Amerika. Vi vet ingenting om DNA-et til folkegruppene i Mormons bok, og selv om deres genetiske profil var kjent, er det gode vitenskapelige grunner til at den kan forbli uoppdaget. Av de samme grunnene er argumentene som noen forsvarere av Mormons bok fremsetter basert på DNA-studier, også spekulative. Kort sagt kan ikke DNA-studier brukes til hverken å bekrefte eller avvise Mormons boks historiske ekthet med sikkerhet.

De amerikanske indianernes forfedre

Bevisene som er samlet til nå, tyder på at de fleste innfødte amerikanere bærer stort sett asiatisk DNA.³ Forskere tror at i en tid som gikk forut for beretningene i Mormons bok, flyttet en relativt liten gruppe mennesker fra Nordøst-Asia til Amerika via en landbro som knyttet Sibir til Alaska.⁴ Forskerne tror disse folkegruppene raskt spredte seg over hele Nord- og Sør-Amerika, og trolig var hoveddelen av vår tids amerikanske indianeres forfedre.⁵

Mormons bok gir lite direkte informasjon om kulturell kontakt mellom folkegruppene den beskriver, og andre som kan ha bodd i nærheten. Følgelig antok de fleste tidlige siste dagers hellige at personer fra det nære Østen eller Vest-Asia, som Jared, Lehi, Mulek og de som fulgte dem, var de første eller største, eller til og med de eneste gruppene som bosatte seg i Amerika. Med utgangspunkt i denne antagelsen, insisterer kritikere på at Mormons bok ikke gir rom for at det kunne være andre store befolkninger på det amerikanske kontinent, og at DNA fra det nære Østen derfor burde være lett å finne blant vår tids urbefolkninger.

Mormons bok selv hevder imidlertid ikke at folkegruppene den beskriver, var enten de dominerende eller de eneste innbyggerne i områdene de bodde i. Faktisk kan kulturelle og demografiske ledetråder i teksten tyde på at det fantes andre grupper.⁶ På generalkonferansen i april 1929 advarte president Anthony W. Ivins i Det første presidentskap og sa: “Vi må være forsiktige med å trekke konklusjoner. Mormons bok … forteller oss ikke at det ikke fantes noen her før [folkegruppene den beskriver]. Den forteller oss ikke at folk ikke kom senere.”⁷

Joseph Smith synes å ha vært åpen for andre folkevandringer enn dem som er beskrevet i Mormons bok,⁸ og mange siste dagers hellige ledere og fagfolk de siste hundre årene har funnet beretningen i Mormons bok å være helt forenlig med tilstedeværelsen av andre etablerte befolkninger.⁹ 2006-oppdateringen av innledningen til Mormons bok gjenspeiler denne forståelsen ved å si at folkegruppene i Mormons bok var “blant forfedrene til de amerikanske indianerne”.¹⁰

Vi vet ingenting om omfanget av inngifte og genetisk blanding mellom folkegrupper i Mormons bok eller mellom deres etterkommere og andre innbyggere i Amerika, selv om en viss blanding fremgår tydelig, også i løpet av perioden som omfattes av bokens tekst.¹¹ Det som synes klart, er at DNA fra folkegruppene i Mormons bok sannsynligvis bare utgjorde en brøkdel av alt DNA i oldtidens Amerika. Å finne og tydelig identifisere deres DNA i dag er kanskje å forlange mer av vitenskapelig befolkningsgenetikk enn den er i stand til å gi.

Å forstå de genetiske bevisene

En kort gjennomgang av de grunnleggende prinsippene for genetikk vil bidra til å forklare hvordan forskere bruker DNA til å studere gamle befolkninger. Den belyser også hvor vanskelig det er å trekke konklusjoner om Mormons bok ved å studere genetikk.

DNA – et sett med instruksjoner for å bygge og opprettholde liv – finnes i kjernen av nesten alle menneskets celler. Det er organisert i 46 enheter kalt kromosomer, og vi får 23 fra hver av foreldrene. Disse kromosomene inneholder ca. 3,2 milliarder instruksjoner. Hvilke som helst to personer deler ca. 99,9 prosent av sin genetiske sammensetning, men de mange tusen små forskjellene står for det enorme mangfoldet blant mennesker.

Genetiske variasjoner oppstår ved det genetikere kaller tilfeldig mutasjon. Mutasjoner er feil som oppstår når DNA kopieres under dannelsen av forplantningsceller. Disse mutasjonene akkumulerer med tiden etter hvert som de overføres fra generasjon til generasjon, noe som resulterer i unike genetiske profiler. Arvemønsteret i de første 22 kromosomparene (som kalles autosomer) preges av kontinuerlig omstokking. Halvparten av DNA-et fra far og mor forenes for å danne barnas DNA. Det 23. kromosomparet bestemmer barnets kjønn (XY for en mann og XX for en kvinne). Fordi bare menn har Y-kromosomet, arver en sønn dette kromosomet stort sett intakt fra sin far.

Menneskeceller har også DNA i en rekke cellekomponenter som kalles mitokondriene. Mitokondrie-DNA er relativt lite – med ca. 17 000 instruksjoner – og arves stort sett intakt fra moren. En mors mitokondrie-DNA overføres til alle barna hennes, men bare døtrene vil overføre sitt mitokondrie-DNA til neste generasjon.

Mitokondrie-DNA var den første typen DNA som ble sekvensert, og var derfor det første genetikerne brukte til å studere befolkninger. Etter hvert som teknologien har blitt bedre, har analyse av autosomalt DNA gjort genetikerne i stand til å gjennomføre avanserte studier med kombinasjoner av flere genetiske markører.

Befolkningsgenetikere forsøker å rekonstruere befolkningers opprinnelse, vandringer og slektskap ved hjelp av nye og gamle DNA-prøver. Ved å undersøke tilgjengelige data har forskere funnet kombinasjoner av mutasjoner som er karakteristiske for befolkninger i forskjellige deler av verden. Unike profiler av mitokondrie-DNA og Y-kromosomer kalles haplogrupper.¹² Forskere benevner disse haplogruppene med bokstavene i alfabetet.¹³

I dag er det vitenskapelig konsensus om at de fleste innfødte amerikanere tilhører undergrupper av Y-kromosom-haplogruppe C og Q¹⁴ og mitokondrie-DNA-haplogruppe A, B, C, D og X, som alle synes å ha kommet til Amerika via folkevandringer fra Øst-Asia.¹⁵ Pågående studier fortsetter å gi ny innsikt som både utfordrer og bekrefter tidligere konklusjoner.¹⁶ For eksempel indikerer en studie fra 2014 at så mye som en tredjedel av innfødt amerikansk DNA kan ha sin opprinnelse i oldtiden i Europa eller Vest-Asia. Av denne dokumentasjonen konkluderer forskere med at noen europeere eller vestasiater migrerte østover gjennom Asia, og blandet seg med en gruppe som til slutt migrerte til det amerikanske kontinent årtusener før hendelsene som beskrives i Mormons bok.¹⁷

Ytterligere DNA-markører fra Europa, Vest-Asia og Afrika finnes i DNA-et til innfødte i nyere tid, men det er vanskelig å avgjøre om de er et resultat av folkevandringer som fant sted før Columbus, som de som er beskrevet i Mormons bok, eller om de stammer fra en genetisk blanding som fant sted etter den europeiske erobringen.¹⁸ Dette skyldes delvis det faktum at den “molekylære klokken” som forskere har brukt til å datere Y-kromosom- og mitokondrie-DNA-markører, ikke er tilstrekkelig følsom til å fastslå tidspunktet for folkevandringer som fant sted så nylig som for noen hundre eller til og med noen tusen år siden.¹⁹ Videre finnes det for øyeblikket ingen molekylær klokke for komplette genomer.

Forskere utelukker ikke muligheten for flere småskala-folkevandringer til Amerika.²⁰ For eksempel ledet en genetisk analyse i 2010 av en godt bevart 4000 år gammel paleoeskimo på Grønland, forskerne til hypoteser om at en annen folkegruppe enn de fra Øst-Asia hadde migrert til Amerika.²¹ Da han kommenterte denne studien, sa befolkningsgenetiker Marcus Feldman ved Stanford University: “Modeller som antyder en eneste engangsmigrasjon, blir som regel ansett som idealiserte systemer … Det kan ha funnet sted en rekke mindre vandringer gjennom flere tusen år.”²²

Grunnleggereffekten

Én grunn til at det er vanskelig å bruke DNA-bevis til å trekke sikre konklusjoner om folkegruppene i Mormons bok, er at vi ikke vet noe om DNA-et som Lehi, Sariah, Ismael og andre tok med seg til det amerikanske kontinent. Selv om genetikerne hadde en database med DNA-et som nå finnes blant alle vår tids amerikanske indianergrupper, ville det være umulig å vite nøyaktig hva man skulle lete etter. Det er mulig at hvert medlem av de emigrerende samfunnene som er beskrevet i Mormons bok, hadde DNA som er typisk for det nære Østen, men det er også mulig at noen av dem hadde DNA som er mer typisk for andre områder. I dette tilfellet kan etterkommerne deres arve en genetisk profil som ville være uventet, gitt familiens opprinnelsessted. Dette fenomenet kalles grunnleggereffekten.

Tenk på tilfellet dr. Ugo A. Perego, en siste dagers hellig befolkningsgenetiker. Slektslinjen hans bekrefter at han er flergenerasjons italiener, men DNA-et fra farssiden stammer fra en gren av den asiatisk/indianske haplogruppen C. Dette betyr trolig at på et tidspunkt førte en folkevandring fra Asia til Europa til innføring av DNA som var atypisk for Peregos opprinnelsessted.²³ Hvis Perego og hans familie hadde kolonisert et isolert landområde, ville fremtidige genetikere som gjennomførte en studie av hans etterkommeres Y-kromosomer, kanskje ha konkludert med at de opprinnelige bosetterne på dette landområdet var fra Asia istedenfor Italia. Denne hypotetiske historien viser at konklusjoner om en befolknings genetikk må understøttes av en klar forståelse av DNA-et til befolkningens grunnleggere. Når det gjelder Mormons bok, har vi ingen tydelig informasjon av denne typen.

Befolkningsflaskehals og genetisk drift

Vanskelighetene tar ikke slutt med grunnleggereffekten. Selv om vi visste med høy grad av sikkerhet at utvandrerne som er beskrevet i Mormons bok, hadde et DNA som kan anses som vanlig for det nære Østen, er det fullt mulig at deres DNA-markører ikke overlevde de mellomliggende århundrene. Prinsipper som er kjent blant forskere, deriblant befolkningsflaskehalser og genetisk drift, fører ofte til tap av genetiske markører eller gjør disse markørene nesten umulige å påvise.

Befolkningsflaskehals

En befolkningsflaskehals er tap av genetisk variasjon som oppstår når en naturkatastrofe, epidemisk sykdom, massiv krig eller annen katastrofe fører til at en betydelig del av befolkningen dør. Disse hendelsene kan forårsake alvorlig reduksjon av eller helt eliminere visse genetiske profiler. I slike tilfeller kan en befolkning gjenvinne genetisk mangfold over tid ved mutasjon, men mye av det mangfoldet som tidligere eksisterte, er ugjenkallelig borte.

I tillegg til den katastrofale krigen på slutten av Mormons bok, utløste den europeiske erobringen av Amerika på 1400- og 1500-tallet nettopp et slikt omveltende hendelsesforløp. Som følge av krig og spredning av sykdom, opplevde mange indianske grupper overveldende befolkningstap.²⁴ En molekylærantropolog sa at erobringen “presset hele den indianske befolkningen gjennom en genetisk flaskehals”. Han konkluderte: “Denne befolkningsreduksjonen har for alltid endret genetikken i de gjenlevende gruppene, og dette vanskeliggjør ethvert forsøk på å rekonstruere den genetiske strukturen fra tiden før Columbus i de fleste grupper i den nye verden.”²⁵

Genetisk drift

Genetisk drift er gradvis tap av genetiske markører i små befolkninger på grunn av tilfeldige hendelser. En enkel illustrasjon brukes ofte til å forklare dette prinsippet:

Fyll et glass med 20 klinkekuler – 10 røde og 10 blå. Glasset forestiller en befolkning, og klinkekulene forestiller personer med forskjellige genetiske profiler. Trekk ut en tilfeldig klinkekule fra denne befolkningen, noter deg fargen, og legg den tilbake i glasset. Hver trekning forestiller at et barn blir født. Trekk 20 ganger for å simulere en ny generasjon i befolkningen. Den andre generasjonen kan ha et tilsvarende antall av hver farge, men det er mer sannsynlig at den vil ha et ulikt antall av de to fargene.

Før du trekker en tredje generasjon, justerer du andelen av hver farge i glasset for å gjenspeile den nye blandingen av genetiske profiler i genbanken. Etter hvert som du fortsetter å trekke, vil den nå ujevne blandingen føre til at du stadig hyppigere trekker den dominerende fargen. I løpet av flere generasjoner vil denne tendensen mot én farge ganske sikkert føre til at den andre fargen forsvinner.

Illustrasjon av genetisk drift ved hjelp av fargede klinkekuler.

Denne øvelsen illustrerer arvemønsteret av genetisk materiale i løpet av flere generasjoner, og viser hvordan drift kan føre til tap av genetiske profiler. Virkningen av drift er spesielt tydelig i små, isolerte befolkninger eller i tilfeller hvor en liten gruppe som har en distinkt genetisk profil, blandes med en mye større befolkning av en annen avstamning.

En studie på Island som kombinerte både genetiske og genealogiske data, viser at flertallet av innbyggerne i dette landet i dag har arvet mitokondrie-DNA fra bare en liten prosentandel av dem som bodde der for bare 300 år siden.²⁶ Mitokondrie-DNA-et fra de fleste islendinger som levde den gang, overlevde rett og slett ikke de tilfeldige virkningene av drift. Det er tenkelig at mye av DNA-et fra folkegruppene i Mormons bok ikke overlevde av samme grunn.

Genetisk drift påvirker spesielt mitokondrie-DNA og Y-kromosom-DNA, men det fører også til tap av variasjon i autosomalt DNA. Når en liten befolkning blandes med en stor, blir kombinasjoner av autosomale markører typisk for den mindre gruppen raskt overveldet eller oversvømt av de fra den større. Den mindre gruppens markører blir snart sjeldne i den blandede befolkningen, og kan bli utslettet på grunn av genetisk drift og flaskehalser som beskrevet ovenfor. Videre frembringer omstokking og rekombinasjon av autosomalt DNA fra generasjon til generasjon nye kombinasjoner av markører hvor det dominerende genetiske signalet kommer fra den større, opprinnelige befolkningen. Dette kan gjøre kombinasjoner av markører som er karakteristiske for den mindre gruppen, så utvannet at de ikke med sikkerhet kan påvises.

Forfatterne av en avhandling i American Journal of Physical Anthropology i 2008 oppsummerte virkningen av disse kreftene konsist: “Genetisk drift har hatt betydelig innflytelse [på de amerikanske indianernes genetikk], og sammen med et stort fall i befolkningen etter europeisk kontakt, har det endret haplogruppe-frekvenser og ført til at mange haplotyper har forsvunnet.”²⁷ Genetiske profiler kan forsvinne helt, og kombinasjoner som en gang fantes, kan bli så utvannet at de er vanskelige å påvise. Dermed kan deler av en befolkning faktisk være genealogisk beslektet med en person eller gruppe, men ikke ha DNA som kan påvises som tilhørende disse forfedrene. Med andre ord vil kanskje ikke indianere som er i slekt med folkegruppene i Mormons bok, kunne bekrefte dette slektskapet ved hjelp av sitt DNA.²⁸

Konklusjon

Uansett hvor gjerne kritikere og forsvarere av Mormons bok skulle ønske at de kunne bruke DNA-studier til å underbygge sine synspunkter, er bevisene rett og slett mangelfulle. Vi vet ingenting om DNA-et til folkegruppene i Mormons bok. Selv om den slags informasjon var kjent, gjør prosesser som befolkningsflaskehalser, genetisk drift og innvandring fra Vest-Eurasia i tiden etter Columbus det lite sannsynlig at DNA-et deres kan påvises i dag. Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum sa: “Vår oppfatning er at sekulært bevismateriale hverken kan bevise eller motbevise Mormons boks ekthet.”²⁹

De som førte opptegnelsene i Mormons bok, var først og fremst opptatt av å formidle religiøse sannheter og bevare sitt folks åndelige arv. De ba om at deres opptegnelse måtte bli bevart og en dag bidra til å gjengi en kunnskap om fylden av Jesu Kristi evangelium. Deres løfte til alle som studerer boken “av et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og har tro på Kristus”, er at Gud vil “åpenbare sannheten av det for dere ved Den Hellige Ånds kraft”.³⁰ For utallige personer som har anvendt denne prøven på bokens ekthet, står Mormons bok som en bok med hellig skrift med kraft til å bringe dem nærmere Jesus Kristus.

Kirken takker for religionsforskeres bidrag til det vitenskapelige innholdet i denne artikkelen. Deres arbeid er brukt med tillatelse.

Opprinnelig publisert i januar 2014. Oppdatert i april 2017.

Beslektede emner

Svar på spørsmål om evangeliet
Bibelen
Mormons bok
Oversettelsen av Mormons bok
Jesus Kristus
Joseph Smith
Skriftene

Budskap fra Kirkens ledere

Videoer

“Teachings of Joseph Smith: The Book of Mormon” [Joseph Smiths læresetninger: Mormons bok]

Læringsressurser

Generelle ressurser

“When Lehi’s Party Arrived in the Land, Did They Find Others There?” Journal of Book of Mormon Studies

“DNA and the Book of Mormon: A Phylogenetic Perspective”, Journal of Book of Mormon Studies

“The Book of Mormon and the Origin of Native Americans from a Maternally Inherited DNA Standpoint”, BYU Religious Studies Center