Bare digitalt
Omvendelse: En del av min vei til fullkommenhet
“Omvendelse er ikke noe å skamme seg over. Det hjelper oss å bli mer lik Kristus.”
Jeg kom inn på biskopens kontor og følte meg fullstendig verdiløs.
Biskopen smilte og tilbød meg en stol. Jeg forklarte ham hva som hadde skjedd, og skammet meg mer og mer for hvert ord. Med tårer i øynene spurte jeg: “Hva må jeg gjøre? Hvordan kan jeg bli fullstendig ren igjen?”
Biskopen var stille en stund, og sa så: “Du kan så absolutt bli ren fra dette. Men jeg tror det er en viktig del av omvendelse du ikke forstår.”
“Hva mener du?” spurte jeg litt overrasket.
Du ser på omvendelse som å skru på en bryter fra mørke til lys,” sa han. “Som om du var en perfekt 10-er, og fordi du har syndet, er du nå en 8-er eller en 7-er.”
Jeg nikket langsomt.
“I virkeligheten,” fortsatte biskopen, “er det ingen av oss som er 10-ere. Faktisk er vi nok nærmere 1-ere og 2-ere. Vi er ikke fullkomne i utgangspunktet. Omvendelse kan rense oss fra synd, men den hjelper oss også å gå fra 2-ere til 3-ere og fra 3-ere til 4-ere og så videre til vi når den fullkomne 10-eren en dag. Omvendelse hjelper oss å bli mer lik Kristus.
Biskopen ba sammen med meg og rådet meg til å studere omvendelsens gave.
Da jeg forlot kontoret hans, satt jeg i bilen en lang stund og tenkte på det han hadde sagt.
Jeg skjønte at han hadde rett. Jeg hadde bare tenkt på omvendelse som en måte å komme tilbake til der jeg var, til å bli en “10-er” igjen. Fordi jeg trodde jeg var helt ren før, fikk vekten av denne “fullkommenheten” meg til å føle meg verdiløs og umulig å forløse – akkurat slik jeg alltid følte meg hver gang jeg måtte omvende meg.
Men det at jeg måtte omvende meg, var ikke en negativ eller skamfull opplevelse – det var kjernen i å bli Kristus lik. Det gjorde meg i stand til å legge syndene mine bak meg og bli bedre enn jeg var før. Frelseren er ikke en reparatør som fyller sprekkene i min sjel, men en arkitekt som bygger meg opp til høyder som jeg aldri kunne oppnå på noen annen måte.
Denne kunnskapen fjernet skyldfølelsen som perfeksjonisten i meg ga meg. Jeg var ikke fullkommen, og det behøvde jeg heller ikke være – ikke ennå. Omvendelse var en del av min vei til fullkommenhet. Jeg kom hjem med et forandret perspektiv og et ydmykt hjerte.
Jeg har siden omvendt meg og sluttet med synden som bragte meg til biskopens kontor den dagen, og i dag føler jeg meg virkelig ren. Jeg er fremdeles langt fra fullkommen, men Kristi nåde er heldigvis tilstrekkelig til å frelse. Med hans hjelp kan jeg bli tilgitt, helbredet og gitt styrke til å overvinne mine svakheter. Og ved hjelp av omvendelsens gave kan jeg bli formet til den personen jeg er ment å bli.