Men hva om jeg bommer?
Min frykt for å mislykkes hindret meg i å utvikle talenter og søke muligheter til vekst.
Fotoillustrasjon: David Stoker
Da jeg var seks, tok pappa meg og min eldre søster med for å spille basketball. Det var første gang jeg hadde spilt i en ordentlig gymsal. Basketballen føltes tung i mine små hender, og kurven – selv på den laveste innstillingen – virket overveldende høyt oppe.
“Ikke vær redd, bare skyt,” sa pappa.
Jeg snudde meg til pappa. “Men hva om jeg bommer?” spurte jeg.
Mer enn 20 år senere husker jeg ikke om jeg traff på det skuddet eller ikke. Men jeg husker frykten jeg følte: “Hva om jeg bommer? Hva om min beste innsats ikke er bra nok? Hva skal jeg gjøre hvis jeg mislykkes?”
Frykten for å mislykkes
Den samme frykten for å mislykkes har plaget meg gjennom hele livet. I lang tid var jeg naturlig dyktig i nok aktiviteter til å dekke over denne frykten. Men den tilkjennega seg likevel på små måter. Jeg prøvde ikke en sport før jeg visste at jeg var god i den. Jeg unngikk skolefag som ikke passet med mine sterke sider. Når jeg prøvde nye aktiviteter som jeg ikke umiddelbart lyktes med, var løsningen å slutte snarest mulig og gå videre til noe jeg var bedre til.
Så reiste jeg på misjon. For første gang ble jeg tvunget inn i et miljø hvor mine svakheter ble tydelige for all verden og jeg ikke kunne trekke meg så lett ut igjen. Jeg hadde vanskelig for å innlede samtaler. Jeg strevde med å undervise på et nytt språk. Jeg ble avvist flere ganger om dagen. Jeg mislyktes hele tiden – skjøt og bommet – og det hendte at jeg vurderte å følge mitt vante mønster når jeg mislyktes: Å gi opp og dra hjem.
Problemer med å oversette
I denne perioden fikk jeg sårt tiltrengt inspirasjon og korrigering av historien om Oliver Cowdery som forsøkte å oversette platene. Etter noen uker som skriver for Joseph Smith, begynte Oliver å lure på om han også kunne oversette platene.
Joseph spurte Herren, og fikk som svar at Oliver skulle få lov til å oversette. Herren ga imidlertid også Oliver noen advarsler, og to av dem var “vær tålmodig” og “frykt ikke” (L&p 6:19, 34).
Å oversette var ikke så enkelt som Oliver hadde trodd. Da ordene ikke kom lett, ble han frustrert og ga snart opp.
Jeg overså muligheter
Da jeg studerte historien, forsto jeg at Olivers problem lignet på mitt eget. Han hadde forventet at han raskt skulle mestre det å oversette, og da det ble tydelig at han ikke ville lykkes umiddelbart – at han ville mislykkes mange ganger mens han arbeidet for å utvikle evnen – gikk han tilbake til å skrive, noe han var fortrolig med. Herrens advarsler var helt på sin plass: Oliver var ikke tålmodig med seg selv eller med Gud, og han fryktet. Så tok Gud muligheten fra ham (se L&p 9:3).
Jeg innså hvor ofte min frykt for å mislykkes hadde hindret meg. Jeg hadde vært så redd for å “bomme på skudd” at jeg ikke hadde forsøkt, eller hadde gitt opp etter noen få forsøk. Ved å prøve å unngå å mislykkes, hadde jeg gått glipp av muligheter til suksess i fremtiden. Jeg hadde ikke vært tålmodig med meg selv eller Gud, og jeg hadde fryktet.
Oliver Cowderys historie ga meg også håp. Selv om Herren sa til Oliver at han ikke ville kunne oversette da, lovet han også: “[Jeg har] andre opptegnelser som jeg vil gi deg kraft til å hjelpe ham å oversette” (L&p 9:2). Olivers mulighet til å oversette gikk ikke tapt, den ble bare utsatt. På samme måte var mulighetene jeg hadde gått glipp av, heller ikke borte for alltid. Herren ville gi meg flere hvis jeg var villig til å være tålmodig og ikke la frykt for å mislykkes hindre meg i å prøve.
Jeg ville ikke frykte mer
Jeg bestemte meg for å bearbeide min frykt for å mislykkes. Selv om jeg fremdeles var engstelig for å snakke med fremmede eller undervise på et fremmed språk, ble jeg bedre på begge deler. Disse ferdighetene har hjulpet meg i mitt liv, også etter min misjon.
Det hender fortsatt at jeg nøler med å prøve noe nytt eller gjøre noe jeg ikke er spesielt flink til. Men jeg har lært å være mer tålmodig. Jeg har lært å fortsette å skyte og ikke være redd for å bomme.